Tag: nettdebatt

14Nov

Samehets i nettdebatten

Samehetsen sitter løst i nettdebattene knyttet til samiske saker, særskilt i nord. Redaktørene Anders Opdahl og Jørn-Christian Skoglund forsvarer at kommentarfeltene i avisene Nordlys.no og itromsø.no har stor takhøyde i debattene. Jurist Ande Somby kritiserer avisene og mener de bør ta et medansvar for debattnivået. Redaktørene er, ikke uventet, uenig. Opdahl uttaler til fagbladet Journalisten:

Jeg registrerer Sombys synspunkt, men å skyte på budbringeren – som både Nordlys og iTromsø er i dette tilfellet- blir skivebom. Vi skal ha høy takhøyde og vi ser at det er skarpe fronter, men jeg opplever ikke vår nettdebatt som mer hatsk enn den er hos andre (…) Vi vet jo at hver gang vi kommer med en samesak, så blir det heftig debatt. Men problemstillinga, at det er rasister i Norge, er ikke ny, og lukker vi debatten så vil bare skittkastinga fortsette andre steder. Da er det bedre at debatten ligger på Nordlys sider, slik at man får et overblikk over situasjonen og også har mulighet til å ta til motmæle.

Tre viktige poeng altså:

  1. Ikke skyt budbringeren
  2. Åpenhet og takhøyde gir oversikt og mulighet for å ta til motmæle
  3. En mer redigert debatt gjør at hetsen finner andre arenaer
Alle er avsporinger fra kritikken. Opdahls poenger framstår som postulater uten begrunnelse, som om argumentene og begrunnelsene er selvforklarende. De henter åpenbart en uuttalt begrunnelse i idéen om demokrati og ytringsfrihet. Men selv ikke så grunnleggende verdier opphever plikten til begrunnelse i en så viktig debatt som dette.

1. Ikke skyt budbringeren?

Hvorfor ikke? Hvorfor skal ikke den som gir anledning, plass og oppmerksomhet til de avskyeligste holdninger og utsagn holdes ansvarlig for sin del? Jeg mener naturligvis ikke at Nordlys har en redaksjonell holdning som samsvarer med disse verste elementene på nett, langt ifra. Men Nordlys står farlig nær å gjøre seg til nyttig idiot for de samme kreftene den så sterkt forsvarer. Avisens selvforsvar som budbringer for rasistene framstår jo i et noe merkelig lys når den samme avisen ikke brukte Sametinget som kilde i den saken som nettopp gjaldt samisk språk – og som forårsaket slikt hatsk klima i nettdebattene.

2. Åpenhet og takhøyde gir mulighet for å ta til motmæle

Hva om det er motsatt? Samene er en liten minoritet, uansett hvordan man snur og vender saken. Minoriteten vil alltid være avhengig av majoritetens politiske velvilje, både i riks- og lokalpolitikken som den siste tids utvikling i nettopp Tromsø så krystallklart har vist. All erfaring fra andre nettdebatter viser at det nettopp er trollene, de mest aktive få med ekstreme meninger, som raskt overtar og dominerer ethvert tilløp til meningsfulle debatter.

Troll sprekker ikke i møte med offentligheten, ikke på nett i alle fall. Anonyme nett-troll vokser og nærer av den oppmerksomheten usaklighetene og hetsen genererer. Saklige og mer nøytrale debattanter skygger banen fordi de ikke orker la seg tilgrise av den retorikken og merkverdige aggressiviteten som kjennetegner disse. Nettopp dette er min oppsummering av nettdebattene rundt samiske saker i Tromsø den siste tiden. Spørsmålet jeg skulle ønske Nordlys i større grad stilte seg, er om man redaksjonelt mener disse debattene har bragt leserne nærmere en reflektert og informert holdning til saken. Har vi kommet nærmere “sannheten” som følge av den åpenheten Nordlys praktiserer i denne saken?

En mer aktiv røkting og redigering av usakligheter og ren hets hadde kanskje bidratt mer i en slik retning. Og da nærmer vi oss det siste poenget:

3. En mer redigert debatt gjør at hetsen finner andre arenaer

Javel. Er ikke det like greit? Det er Opdahls forsvar av Nordlys.no som arena for disse som bekymrer meg:

Da er det bedre at debatten ligger på Nordlys sider, slik at man får et overblikk over situasjonen og også har mulighet til å ta til motmæle.

Hvilken debatt, Opdahl? Den om samene, samisk språk, Tromsø kommunes innlemmelse i språkforvaltningsområde? Spørsmålet tvinger seg unektelig fram: Tar Nordlys mål av seg at kommentarfeltet skal være et register over rasister og rasistiske ytringer, eller en arena for samfunnsdebatt om den enkelte sak. Det er nemlig to helt forskjellige saker.

Jeg er ingen talsmann for sensur, verken når det gjelder debatt om samer eller andre grupper. Men jeg er, etter årelang erfaring, en varm forsvarer av moderering og redigering av kommentarfelt slik at debatten som føres er et bidrag til journalistikken som foranlediget debatten. Det betyr både krav til saklighet og oppførsel. Nordlys er i alle andre henseende et redigert produkt. Å abdisere som sjefredaktør ved artikkelens slutt og kommentarfeltets begynnelse framstår som en merkelig redaksjonell holdning. I mine øyne.

22Feb

NRK Nordnytt – nettdebatt til etterfølgelse

NRK Nordnytt tok i dag selvkritikk og endret en svært tendensiøs tittel som følge av kritikk i debattfeltet. Tittelen “Løy seg inn i samemanntallet” var udokumentert og uten grunnlag. Den ble senere erstattet av “-Er ikke blodet mitt godt nok?” Når NRK tar kritikk til følge på denne måten og velger å gjøre endringene i all offentlighet, bidrar man til egen troverdighet og journalistiske skikkelighet.

Tidligere har jeg kritisert NRK Sámi radio fordi stengte sine artikler for kommentarer, fordi antall sjikanøse og rasistiske innlegg tok overhånd når NRK Sami radio valgte å fri tilgang til de navneløse drittsekkene på nett. NRK Nordnytt viser imidlertid hvordan man kan gjøre det. Ved å delta i samtalen med leserne.

Når mediehuset tar sine kommentarer og sine lesere på alvor og deltar i samtalen med dem så skapes et bedre debattklima. I denne saken har NRK Nordnytt også slettet et par kommentarer, antakelig fordi ordlyd og innhold var over grensen av det anstendige. Det må også være tillatt.

Vi kan ikke tillate at de navneløse trollene der ute vinner kampen om det offentlige rommet på nett. All kudos til NRK Nordnytt for at de viser kollegaer hvordan det kan gjøres.

Den opprinnelig saken, om stortingsrepresentant Jan Henrik Fredriksen (FrP) forhold til sin samiske identitet, har jeg kommentert tidligere.

8Feb

Vil folk delta på nett?

Iacob Christian Prebensen spør borte på NRKbeta: Vil folk egentlig delta på nett – i det vi nettoptimister kaller for produksjon av brukerskapt innhold. Prebensen tolker resultatene fra NRK Analyse/Synnovate sin undersøkelse i motsatt retning: publikums ønske om å delta aktivt i produksjon av medieinnhold er en myte skapt av mediefolk og mediehus.

Som det går frem er det mange som bruker Facebook, og laster opp bilder og videoer, mens deltakelse i tradisjonelle medier er mer begrenset.

Fordi utgangspunktet er grunnleggende forskjellig fra Facebook til Dagbladet, er sammenlikningen også irrelevant. Mens Facebook først og fremst er en plattform som gir brukeren kontroll for å bygge og vedlikehold sin egen sosiale arena, er er Dagbladets hensikt med sine blogger, forum og debattfelt fremdeles det samme som før: de utgjør en plattform for salg av reklame og generelle nyheter overfor publikum.

Men enn så lenge deltakelsen er begrenset og dertil ikke-representativ, og valgdeltakelsen er stadig like lav, hva er det egentlig som legitimeres?

Prebensen innvender med at den faktiske brukerdeltakelsen på nett er skjev og ikke representativ for befolkningen. Men dersom uinnfridde forventninger om bred deltakelse skulle legges til grunn for vurderingen av om noe er viktig eller ønskelig, ville vi måtte diskutere både demokratiet som sådann og frivillig organisasjonsliv. Kort sagt: mesteparten av det faktiske arbeidet utføres av et mindretall av oss.

I mitt yrke som offentlig kommunikasjonsrådgiver møter jeg ofte på argumenter mot å satse på sosiale medier, nettopp fordi de aktive på nett mangler legitimitet og representerer en skjev og liten del av befolkningen.

Problemet er at det samme gjelder de tradisjonelle mediene og våre tradisjonelle demokratiske institusjoner. Det er fortsatt bare en liten (og ressurssterk) del av befolkningen som skriver leserbrev eller kronikker til papiravisene, som avgir høringsuttalelser per brev eller som møter opp fysisk på rådhuset for å lese gjennom reguleringsplanene. Men ingen mener for alvor av vi skal avslutte disse forsøkene på “demokratisering” av den grunn.

Spørsmålet er ikke om folk ønsker å delta eller ikke – men hva vi kan gjøre for å øke publikums deltakelse i mediene og i den offentlige samtalen. Fordi demokratisering er av det gode – i det minste i et demokratisk samfunn. Jeg er av den oppfatning at de “gamle” mediehusene bygger på en modell som langt på vei gjør dem uegnet til å bidra til demokratisk utvikling via sosiale plattformer.

Tradisjonelle medier bygger på en 150-200 år gammel logikk hvor medieinnhold må produseres av ressurssterke organisasjoner (mediehus) med redaksjonell kontroll, fordi:

  • produksjonsteknologien er kostbar og krever store investeringer
  • det kreves spesialisert kompetanse (journalistikk mv.)
  • det er knapphet på plass i avisene/sendeflatene

Men når teknologien er nærmest gratis, ingen spesialkompetanse er krevet og plassen for publisering og lagring er ubegrenset, er også behovet for mediehusene borte – hva gjelder publikums deltakelse.

Å sammenlikne Facebook og Aftenposten, eller Wikipedia og Dagbladet er som å sammenlikne epler og pærer.

18Oct

Redaksjonelle bortforklaringer om nettdebatt

NRK Sámi radio har valgt å resignere for sin egen redaksjonelle inkompetanse og stenger nå debattfunksjonen på nettartiklene sine. Argumentasjonen for beslutningen er interessant:

  • Rasistiske utfall mot samene
  • Personangrep mot politikere

Redaktør Ravdna Buljo forklarer det slik:

Når skittkastingen og sjikanen mot enkelt personer blir på et uakseptabel nivå og vi ikke har muligheter å kontrollere alt som blir skrevet, ja da må vi godta og bli klaget innfor PFU.

Det finnes altså et akseptabelt nivå, og det har formodentlig vært innenfor rammene av dette inntil nylig. Men på grunn av manglende forhåndskontroll har det nå blitt uakseptabelt? Etter mitt skjønn var det ikke så akseptabelt tidligere heller. På NRK Sámi radios nettsider har navngitte enkeltpersoner faktisk over flere år blitt systematisk trakassert og mobbet.

Men altså ikke før redaktøren mener å spore en økende skepsis til samer generelt og samiske folkevalgte i en valgkamp som nettopp setter fokus på samer og deres politiske rettigheter, reageres det. Allerede for halvannet år siden omtalte jeg temaet i artikkelen “Doveggen i Sápmi”:

Og inntil NRK Sami radio gjør det som skal til for å heve nivået på sitt debattforum, ut over doveggens stille primalskrik, kan man ikke forvente en seriøs, offentlig samtale der.

I mellomtiden har NRK Sámi radios journalister og redaktører i hovedsak valgt å ikke delta i ordskiftet med sine lesere på artiklene, og har latt anonyme troll herje fritt i kommentarfeltet. NRK har aldri forsøkt systematisk moderering eller forhåndskontroll. NRKs grep nå er altså å stenge debattfunksjonen.

Det kaller jeg å resignere for egen inkompetanse.

Det finnes mye godt stoff om hvordan man skaper intelligent liv i nettdebatter. NRK Sámi radio har i så måte ingenting å lære oss. Men det har NRKbeta og et par andre. Man kunne begynne med å lytte.

(C) Hugh MacLeod @ gapingvoid.com

Cartoon by (c ) Hugh MacLeod via CC-license.

23Oct

Journalisten er død. Leve journalistikken.

Twitter/abrennaTo saker fra dagens mediedebatter har fått meg til å endelig innse at journalisten ikke er en døende yrkesgruppe. Den er allerede stein død. Journalistikken derimot, er det fremdeles godt håp for. Journalistenes eget Norsk Journalistlag (NJ) insisterer på (sitt stadig prinsippielle syn om) at leserkommentarer og debattinnlegg må forhåndsredigeres – også i forbundets eget fagblad Journalisten.no. NJ blir således (ufrivillig) eksemplet på hvordan vi tillater at likene forpester den offentlige medieebatten.

Når Anders Brenna i digi.no i anledning saken i dag frustrasjonstwittrer at journalistikken må reddes fra journalistene, så setter han pennen på saken: liket av journalisten har allerede begynt å stinke og gode krefter bør nå sørge for at ikke også journalistikken forpestes og lider samme skjebne.

Forhåndsredigering handler om privilegier som plass, kostbart papir og produksjonsmidler. Når vi nå kan publisere gratis på nett i ubegrensede mengder, er det heller ingen grunn for journalisten (eller redaktøren) til å tviholde på forhåndsredigeringen. Forhåndsredigering er vel intet prinsipp, men en ren praktisk ordning for å sile publiseringsverdig fra ikke-publiseringsverdig materiale i kanaler hvor plassen er begrenset – og hvor risiko for investeringer og arbeidsplasser skal minimeres. Mener norske journalister at ytringsfrihet og-muligheter alltid må reguleres av fordi vi alltid har gjort det slik – nærmest av gammel vane?

Tull. Hva da med redaktøransvaret? Bare tull, det også. Heller ikke redaktøransvaret er prinsippielt, men en juridisk og praktisk ordning for å regulere medienes og redaktørenes privilegier: kildevernet, innsynet, inngangsbillettene, pressefriheten, pressestøtten osv. Alle de privilegier som forsvarer å bygge opp kostnadskrevende organisasjoner som kan drive med journalistikk. Mediefolk og mediehus har en rekke juridiske og økonomiske privilegier som andre innbyggere ikke har. Som blogger kan jeg ikke beskytte mine kilder bak et juridisk kildevern. En journalist kan. Redaktøransvaret er statens og bransjens motsvar på bransjens rettslige og økonomiske privilegier.

I dag har nesten enhvert menneske fri og gratis tilgang til produksjonsmidler for journalistikk. Vi behøver ikke mediehusenes teknologi, økonomi, redigering,  kompetanse eller forhåndskontroll. Vi behøver ikke journalister eller redaktører i tradisjonell forstand – eller store, kostnadskrevende organisajoner. Hva da med pressens privilegier? Hva med kildevernet? Pressestøtten? Fritt ord har allerede tar til orde for å bevilge pressestøtte direkte til skribentene! Det er nå på høy tid å diskutere hvorfor en Dagblad-journalist skal ha sterkere juridisk vern for sin journalistikk, enn det jeg skal ha på hivand.no – eller for Ad:varsel. Hvorfor skal journalister som arbeider i Vårt Land/Dagsavisen støttes med 75 statlige millioner, mens borgerjournalistiske iNorden ikke mottar en krone?

I Aftenposten har det skapt ramaskrik blant journalistene at ledelsen har anmodet alle ansatte i Aftenposten om å skrive brukeranmeldelser. Ifølge journalist og klubbleder Gunnar Kagge er det betenkelig at “en hvilken som helst journalist anmelder hva som helst”:

Om et bud skriver om en konsert eller restaurant er noe helt annet enn om en journalist gjør det. Vi vil ikke nekte våre medlemmer å skrive slike anmeldelser, men vi ber dem tenke godt etter før de eventuelt gjør det.

Og slik møter man sitt arrogante ego midt i døra. Journalister og ledelse har i mange tiår ligget i konflikt med avisens grafikere – en annen fullstendig overflødig yrkesgruppe siden 1980-tallet. Men grafikere har tviholdt på sine privilegier gjennom lov- og avtaleverk, og har i praksis forhindret og forsinket den teknologiske utviklingen av mediehusene med 30 år. Jeg husker tiden da jeg som fotograferende journalist avtalemessig var forhindret fra å redigere bildet på data. Det skulle grafikerne gjøre. Nå er det altså journalistenes tur. Men de ser det ikke. Ikke selv.

Det er ikke så lenge siden norske redaktører sikret seg lovbeskyttelse av redaktøransvaret. Det er grunn til å anta at nettopp denne lovbestemmelsen, den politiske oppfatningen av pressestøtten, journalistenes krav om forhåndsredigering og en rekke andre krav gjør utviklingen av de nye mediene ekstra vanskelig og treg. For hva er nå et “blad eller tidsskrift” i lovens forstand? Og hvor hensiktsmessig er eventuelt den endelige definisjonen, sett i lys av medieutviklingen?

Prinsippielt, sier de? Sett i lys av den teknologiske, sosiale og mediemessige utviklingen – hvor lurt er det å stadig styrke den formelle makten til å definere seg selv og sine juridiske og økonomiske privilegier – for en yrkesgruppe og bransje som i bunn og grunn er stein død?

Det lurer jeg på.

Inspirasjon til artikkelen ble hentet fra NRKbeta og Anders Brenna – begge gode kilder til klokskap og refleksjon omkring medier, teknologi og journalistikk. Som utfyllende (mer) lesing anbefaler jeg min egen “En dødsannonse for redaktøren?” og redaktør Geir Arne Bores “Et forsvar for ledelse

27Jun

Debatten om nettdebatten er en avsporing

Det finnes en rekke grep norske medier bør gjøre for å endre seg i tråd med den kulturelle og teknologiske utviklingen som nettet og de sosiale mediene representerer. Den emosjonelle norske debatten om nettdebatten er og blir en avsporing, og har primært som funksjon å dekke til medieorganisasjonenes uvilje mot endring.

Ifølge noen er medienes åpne nettfora uten krav til åpen identitet eller andre kontrollerende tiltak demokratiserende. De representerer derfor et skritt i riktig retning fra tiden da redaktøren eller redaksjonen bestemte hvilke borgere som kom til orde. Jeg er ingen varm tilhenger av at mediehus eller redaktører skal forvalte frihet til ytring som et privilegium for de få. Men dersom redaktørens svar på netteknologiens frigjørende egenskaper innebærer å resignere for mobbens prinsipp, mister jeg all respekt for landets redaktører.

Å mene at alle skal ha rett til å si hva som helst, hvor som helst, uten å oppgi identitet eller måtte forholde seg til redigering eller kontroll, det er som å si at ansiktsløse, lovløse gjenger i bygatene er å foretrekke framfor en offentlig ordensmakt. Demokrati har lite med trakassering og den sterkestes rett å gjøre.

Mediene må stille seg noen spørsmål: Finnes det måter å styre og vedlikeholde kvaliteten på en offentlige samtale uten å redigere hvert ord? Naturligvis. Du kan begynne med å rekruttere gode stemmer til å delta. Du kan begynne med å gi dem alle navn og ansikt. En viktig del av redaktørenes jobb er å bli kjent med stemmene og ansiktene der ute og skape en følelse av fellesskap.

Coaching og kultivering framfor redigering og utestenging. Man kan lære debattantene debatt, men det krever kanskje andre mennesker med andre holdninger enn dagens redaktører?

25Jun

Si meg hvem du er

Anonymitet på nett er ut, og det blir stadig mindre vanlig å operere online under ulike nick. Endringen kommer som følge av at vi behersker mediet (nettet) bedre og fordi mediene blir mer sosiale. I sosiale medier blir det meningsløst og vanskelig å bruke andre navn enn det vårt eget.

Nei, det er ikke en menneskerett å få operere i nettsamfunn og nettforum anonymt. I et samfunn hvor ytringer er fri og så lett tilgjengelig som de er på nett, bør vi kunne forlange at meninger i allminnelighet skal ytres under fullt navn. Man bør ganske enkelt stå for det en mener, eller holde kjeft når man ferdes på fellesarenaer.

I likhet med Even Westvang, intervjuet i Journalisten i dag, tror jeg det handler om endring av vane:

Utfordringen er å gjøre det så attraktivt som mulig at rollen du har i nettforumet ligner den rollen du har i det virkelige liv. På Origo ser vi også at folk velger å fremstå med fullt navn etter hvert fordi det er vanskeligere å opptre som anonym i en debatt hvor så mange fremstår med fullt navn. Folk ville aldri finne på å skrive det de gjør anonymt i et kommentarfelt på sin egen blogg. Det handler om å ansvarliggjøre folk generelt slik at du får et godt klima for ytring.

Det vil uansett ikke hindre at noen velger blogge anonymt eller finner seg metoder og forum for å meddele seg anonymt til verden. Det er helt ok. Vi trenger også den muligheten. Gjør vi det på slik, slipper vi hele debatten om forhåndssensur. Folk er ofte anstendige når de vet de holdes til sitt ord.

4Mar

Doveggen i Sápmi

NRK Sámi radio huser det som har potensiale til å bli et usivilisert debattforum. I dag har det knapt kvaliteter som overstiger veggen på et offentlig toalett. Men det aspirerer til det verre.

Siden Agderposten ble dømt av Pressens Faglige Utvalg for å gjengi ville og usanne rykter om fotballspiller Stig-Inge Bjørneby sakset usensurert fra avisens nettdebatt, har landets redaktører og journalister diskutert heftig hvordan nettmedienes debattforaer skal forvaltes og redigeres. Ja, om de skal det. På den ene siden ønsker man å slippe allmennheten til med sterke meninger, rett fra levra. På den andre siden ønsker man et sivilisert ordskifte som ikke helt og holdent domineres av kverulanter, troll og drittsekker.

Read More »

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.