Tag: nye medier

30Sep

Bærum på nett – i Budstikka

Faksimile av papiravisen Budstikka, 30.09.10.Budstikka.no (papiravisen) har et stort oppslag  om Bærum kommunes satsing på digitale og sosiale platformer. Av en eller annen grunn har redaksjonen funnet ut at beste illustrasjon er undertegnede på sitt kontor.

Saken omhandler blant annet BÆRUMbeta, chatfunksjonenene på ny nettside, Bærum på Facebook, Twitter, Flickr, Youtube – og innholdet i den foreslåtte kommunikasjonsstrategien som de folkevalgte nå skal bearbeide.

De folkevalgte har nemlig tatt aktivt grep om hvordan kommunen skal kommunisere og samhandle med sine innbyggere – et politisk initiativ som er til å bli stolt og glad for. Leder av utvalget, Høyres Bjørn Røtnes, er også intervjuet i dagens Budstikka.

Vil du vite mer om hvordan vi gjør det i Bærum kommune, kan du besøke bloggen BÆRUMbeta eller kjøpe Budstikka. De selger papiravisa også, på nett.

10Jun

Facebook på Sametinget – for alle?

Sametingsrepresentant Skjalg Jensen (Ap) har benyttet sin iPhone for å rapportere fra Sametingets og parlamentets plenumssal denne uka.

Facebook

Det er interessant å se at Jensen nå legger andre vurderinger til grunn når det gjelder sametingsrepresentantenes bruk av sosiale medier under møtene, enn tilfellet var i februar. Da brukte Jensen den samiske avisen Ságat til å hudflette opposisjonens leder Aili Keskitalo for samme aktivitet:

Han har sin sitteplass bak NSRs gruppeleder i Sametinget, Aili Keskitalo, og har fritt utsyn til hennes bruk av datamaskinen under plenumssamlingen. Og han er ikke imponert. – Det er rett og slett respektløst. Hun er på Facebook og Twitter hele tiden. Hun presser grensene for hva som er passende. Vi sitter i viktige forhandlinger, og da bør man følge med. Ved at hun gjør dette virker hun fullstendig uinteressert i det som kommer fra talerstolen. Tenk om alle 39 representantene gjorde det samme.

Ja, tenk det du. Jensen derimot, gjør det med mobiltelefonen.

23Oct

Journalisten er død. Leve journalistikken.

Twitter/abrennaTo saker fra dagens mediedebatter har fått meg til å endelig innse at journalisten ikke er en døende yrkesgruppe. Den er allerede stein død. Journalistikken derimot, er det fremdeles godt håp for. Journalistenes eget Norsk Journalistlag (NJ) insisterer på (sitt stadig prinsippielle syn om) at leserkommentarer og debattinnlegg må forhåndsredigeres – også i forbundets eget fagblad Journalisten.no. NJ blir således (ufrivillig) eksemplet på hvordan vi tillater at likene forpester den offentlige medieebatten.

Når Anders Brenna i digi.no i anledning saken i dag frustrasjonstwittrer at journalistikken må reddes fra journalistene, så setter han pennen på saken: liket av journalisten har allerede begynt å stinke og gode krefter bør nå sørge for at ikke også journalistikken forpestes og lider samme skjebne.

Forhåndsredigering handler om privilegier som plass, kostbart papir og produksjonsmidler. Når vi nå kan publisere gratis på nett i ubegrensede mengder, er det heller ingen grunn for journalisten (eller redaktøren) til å tviholde på forhåndsredigeringen. Forhåndsredigering er vel intet prinsipp, men en ren praktisk ordning for å sile publiseringsverdig fra ikke-publiseringsverdig materiale i kanaler hvor plassen er begrenset – og hvor risiko for investeringer og arbeidsplasser skal minimeres. Mener norske journalister at ytringsfrihet og-muligheter alltid må reguleres av fordi vi alltid har gjort det slik – nærmest av gammel vane?

Tull. Hva da med redaktøransvaret? Bare tull, det også. Heller ikke redaktøransvaret er prinsippielt, men en juridisk og praktisk ordning for å regulere medienes og redaktørenes privilegier: kildevernet, innsynet, inngangsbillettene, pressefriheten, pressestøtten osv. Alle de privilegier som forsvarer å bygge opp kostnadskrevende organisasjoner som kan drive med journalistikk. Mediefolk og mediehus har en rekke juridiske og økonomiske privilegier som andre innbyggere ikke har. Som blogger kan jeg ikke beskytte mine kilder bak et juridisk kildevern. En journalist kan. Redaktøransvaret er statens og bransjens motsvar på bransjens rettslige og økonomiske privilegier.

I dag har nesten enhvert menneske fri og gratis tilgang til produksjonsmidler for journalistikk. Vi behøver ikke mediehusenes teknologi, økonomi, redigering,  kompetanse eller forhåndskontroll. Vi behøver ikke journalister eller redaktører i tradisjonell forstand – eller store, kostnadskrevende organisajoner. Hva da med pressens privilegier? Hva med kildevernet? Pressestøtten? Fritt ord har allerede tar til orde for å bevilge pressestøtte direkte til skribentene! Det er nå på høy tid å diskutere hvorfor en Dagblad-journalist skal ha sterkere juridisk vern for sin journalistikk, enn det jeg skal ha på hivand.no – eller for Ad:varsel. Hvorfor skal journalister som arbeider i Vårt Land/Dagsavisen støttes med 75 statlige millioner, mens borgerjournalistiske iNorden ikke mottar en krone?

I Aftenposten har det skapt ramaskrik blant journalistene at ledelsen har anmodet alle ansatte i Aftenposten om å skrive brukeranmeldelser. Ifølge journalist og klubbleder Gunnar Kagge er det betenkelig at “en hvilken som helst journalist anmelder hva som helst”:

Om et bud skriver om en konsert eller restaurant er noe helt annet enn om en journalist gjør det. Vi vil ikke nekte våre medlemmer å skrive slike anmeldelser, men vi ber dem tenke godt etter før de eventuelt gjør det.

Og slik møter man sitt arrogante ego midt i døra. Journalister og ledelse har i mange tiår ligget i konflikt med avisens grafikere – en annen fullstendig overflødig yrkesgruppe siden 1980-tallet. Men grafikere har tviholdt på sine privilegier gjennom lov- og avtaleverk, og har i praksis forhindret og forsinket den teknologiske utviklingen av mediehusene med 30 år. Jeg husker tiden da jeg som fotograferende journalist avtalemessig var forhindret fra å redigere bildet på data. Det skulle grafikerne gjøre. Nå er det altså journalistenes tur. Men de ser det ikke. Ikke selv.

Det er ikke så lenge siden norske redaktører sikret seg lovbeskyttelse av redaktøransvaret. Det er grunn til å anta at nettopp denne lovbestemmelsen, den politiske oppfatningen av pressestøtten, journalistenes krav om forhåndsredigering og en rekke andre krav gjør utviklingen av de nye mediene ekstra vanskelig og treg. For hva er nå et “blad eller tidsskrift” i lovens forstand? Og hvor hensiktsmessig er eventuelt den endelige definisjonen, sett i lys av medieutviklingen?

Prinsippielt, sier de? Sett i lys av den teknologiske, sosiale og mediemessige utviklingen – hvor lurt er det å stadig styrke den formelle makten til å definere seg selv og sine juridiske og økonomiske privilegier – for en yrkesgruppe og bransje som i bunn og grunn er stein død?

Det lurer jeg på.

Inspirasjon til artikkelen ble hentet fra NRKbeta og Anders Brenna – begge gode kilder til klokskap og refleksjon omkring medier, teknologi og journalistikk. Som utfyllende (mer) lesing anbefaler jeg min egen “En dødsannonse for redaktøren?” og redaktør Geir Arne Bores “Et forsvar for ledelse

28Jul

Normedia er død. Mediedebatten lever.

Jeg velger å ikke lenger være medlem av det lukkede journalistforumet Normedia. Et lukket forum som Normedia i en stadig mer åpen og brukermedvirkende medieverden har ikke livets rett. Å skjerme en så sentral del av den norske journalistiske debatten fra offentligheten vitner om manglende vurderingsevne fra oss som deltar i den.

Normediawordle

Journalistikkens grenser, metoder og etikk korrumperer når ikke argumenter og resonnement prøves ut på det samfunn de er ment å fungere i. Når faglige og etiske diskusjoner skjer i lukkede rom, tilsløres ansvarsforholdene. Slik skapes aksept for det uakseptable, ved at konsekvenser og kritikk fra omgivelsene uteblir. Lukkethet blir således først og fremst et instrument for makt.

Normedia har over 1000 registrerte mottakere, de fleste journalister, redaktører, fotografer og andre med tilknytning til norske medier og redaksjoner. Medlemslisten er kjent bare for en håndfull administratorer, bortsett fra de av oss som velger å oppgi vår identitet i debatten.

Normedia har vært lukket siden etableringen i 1996. Der den innledningsvis kanskje fungerte i henhold til intensjonen, fungerer forumet i dag mest som et oksygenfattig drivhus for gårsdagens medievirkelighet og en journalistikk som vi er i ferd med å forlate.

Var jeg redaktør og hørte at mine journalister diskuterte fag, metoder og etikk via e-post (!) på Normedia framfor på egen blogg med sine lesere, ville jeg blitt svært bekymret.

2May

Kritikkløs journalistikk om dataspill

Digi.no serverer i dag (igjen) en nyhet om at voldelige dataspill er farlige for barn og samfunn. Slike nyheter serveres oss jevnlig gjennom året, og den såkalte forskningen er som regel finansiert og initiert av enkeltpersoner og grupper med moralsk agenda for å angripe de nye mediene – spesielt dataspillene.

Denne gangen er det forskerne (far) Ronald Gentile og sønn Douglas Gentile som har gjennomført en studie som avdekker at barn som jevnlig bruker voldelige dataspill blir signifikant mer agressive. Men det kan være grunnlag for en viss skepsis til familien Gentiles forskning, ettersom i alle fall sønnen er tilknyttet det smått konservative National Institute on Media and the Family og deres moralske medieforskningsarm MediaWise.

Når det er sagt; temaet for forskningen i denne saken var altså verken vold eller agressjon, men snarere de pedagogiske prinsippene i bruk i dataspill – og hvordan disse i neste omgang kan brukes til læring av andre ting. Så er det naturligvis ikke så spennende tema som at voldelige dataspill skaper agressive barn.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.