Tag: pressestøtte

9Jun

Urent pengespill i Sametinget

Arbeiderpartiets sametingsgruppe ønsker å halvere Sametingets støtte til opposisjonspartiet NSR, fra 2,6 millioner kroner til 1,3 millioner. Parlamentarisk leder i Ap, Willy Ørnebakk, mener NSR i årevis har mottatt støtte som er urimelig i forhold til andre partier.

NSR har mottatt denne støtten helt siden Sametinget ble etablert i 1989 og det er de selv som har utformet kriteriene for å oppnå tilskuddet.

Arbeiderpartiet er slett ikke, om noen skulle tro det, ukjent med tilskuddsordninger skreddersydd for sine egne, så som pressestøtten. Men nå er det altså opposisjonspartiet Norske Samers Riksforbund som skal tøyles. I rettferdighetens navn.

Javel, like regler for alle? I så fall ville det være høyst rimelig om Ap og andre norske partiene som stiller til valg i Sametinget tilgjeneliggjorde sine partiregnskap, slik at vi alle kan få regne ut hvor store bidrag de samepolitiske gruppene samlet får, direkte og indirekte, fra sine moderparti:

For dere vil vel ikke ha oss til å tro at bidraget fra Arbeiderpartiet sentralt til sametingsgruppa og samepolitisk arbeid generelt beløper seg null og niks:

  • i valgkampmateriell og innsats
  • i kurs og opplæring
  • i organisasjonsstøtte/lokallagsstøtte
  • i møtevirksomhet i regi av moderparti
  • i reklame og informasjonsarbeid

For å nevne noe. I rettferdighetens navn? Arbeiderpartiet gikk til valg på mer åpenhet, så vi venter i spenning.

Mer info
Mer om finansiering av den norske politiske partiene finner du på www.partifinansiering.no og mer på Statistisk Sentralbyrå.

2Feb

Pressestøtten – en kort historisk oppsummering

Denne artikkelen er første i årets utgave av “artikler som bidrar til at pressestøtten fjernes”, og har sitt utgangspunkt i A-presse veteranen Einar Olsens intervju med fagbladet Journalisten tidligere i år. Olsen var sentral redaktør i A-pressen da pressestøtten ble innført i 1968, og toppsjef i konsernet da pressestøtten ble omdefinert slik at blant annet Arbeiderbladet (Dagsavisen) mottok betydelig mer pressestøtte enn tidligere.

Ordningen ble innført i 1969 som en rent politisk støtte. Det dreide seg om å sikre flere aviser på hvert enkelt sted, men det viktige her er at det dreide seg om aviser med forskjellig politisk grunnsyn. Etter hvert som partipressen ble avviklet, falt etter mitt syn grunnlaget for statsstøtten bort.

Som Jan Otto Hauge påpeker var den nye pressestøtteordningen fra 1974 (Lex Arbeiderbladet) et resultat av en ren politisk hestehandel mellom Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti. Det lå ingen prinsippielle tanker om fri ytring eller meningsbærende mediemangfold til grunn da. Bare et ønske om å kynisk bruke daværende partipresse som instrument i utøvelsen av politisk makt.

I 40 år har staten finansiert journalistikk (politikk?) på papir, og det er dessverre intet som tyder på snarlig endring. Det produseres stadig mer aparte argumentasjon og ville forretningsmessige konstruksjoner for nettopp å beholde og utvide statsstøtten for døde medier (papirmedier) og mediehus.

Olsen og Hauge har i alle fall forsøkt å minne oss om at ytringsfrihet og mediemangfold knapt har noe med saken å gjøre – verken da eller nå.

23Oct

Journalisten er død. Leve journalistikken.

Twitter/abrennaTo saker fra dagens mediedebatter har fått meg til å endelig innse at journalisten ikke er en døende yrkesgruppe. Den er allerede stein død. Journalistikken derimot, er det fremdeles godt håp for. Journalistenes eget Norsk Journalistlag (NJ) insisterer på (sitt stadig prinsippielle syn om) at leserkommentarer og debattinnlegg må forhåndsredigeres – også i forbundets eget fagblad Journalisten.no. NJ blir således (ufrivillig) eksemplet på hvordan vi tillater at likene forpester den offentlige medieebatten.

Når Anders Brenna i digi.no i anledning saken i dag frustrasjonstwittrer at journalistikken må reddes fra journalistene, så setter han pennen på saken: liket av journalisten har allerede begynt å stinke og gode krefter bør nå sørge for at ikke også journalistikken forpestes og lider samme skjebne.

Forhåndsredigering handler om privilegier som plass, kostbart papir og produksjonsmidler. Når vi nå kan publisere gratis på nett i ubegrensede mengder, er det heller ingen grunn for journalisten (eller redaktøren) til å tviholde på forhåndsredigeringen. Forhåndsredigering er vel intet prinsipp, men en ren praktisk ordning for å sile publiseringsverdig fra ikke-publiseringsverdig materiale i kanaler hvor plassen er begrenset – og hvor risiko for investeringer og arbeidsplasser skal minimeres. Mener norske journalister at ytringsfrihet og-muligheter alltid må reguleres av fordi vi alltid har gjort det slik – nærmest av gammel vane?

Tull. Hva da med redaktøransvaret? Bare tull, det også. Heller ikke redaktøransvaret er prinsippielt, men en juridisk og praktisk ordning for å regulere medienes og redaktørenes privilegier: kildevernet, innsynet, inngangsbillettene, pressefriheten, pressestøtten osv. Alle de privilegier som forsvarer å bygge opp kostnadskrevende organisasjoner som kan drive med journalistikk. Mediefolk og mediehus har en rekke juridiske og økonomiske privilegier som andre innbyggere ikke har. Som blogger kan jeg ikke beskytte mine kilder bak et juridisk kildevern. En journalist kan. Redaktøransvaret er statens og bransjens motsvar på bransjens rettslige og økonomiske privilegier.

I dag har nesten enhvert menneske fri og gratis tilgang til produksjonsmidler for journalistikk. Vi behøver ikke mediehusenes teknologi, økonomi, redigering,  kompetanse eller forhåndskontroll. Vi behøver ikke journalister eller redaktører i tradisjonell forstand – eller store, kostnadskrevende organisajoner. Hva da med pressens privilegier? Hva med kildevernet? Pressestøtten? Fritt ord har allerede tar til orde for å bevilge pressestøtte direkte til skribentene! Det er nå på høy tid å diskutere hvorfor en Dagblad-journalist skal ha sterkere juridisk vern for sin journalistikk, enn det jeg skal ha på hivand.no – eller for Ad:varsel. Hvorfor skal journalister som arbeider i Vårt Land/Dagsavisen støttes med 75 statlige millioner, mens borgerjournalistiske iNorden ikke mottar en krone?

I Aftenposten har det skapt ramaskrik blant journalistene at ledelsen har anmodet alle ansatte i Aftenposten om å skrive brukeranmeldelser. Ifølge journalist og klubbleder Gunnar Kagge er det betenkelig at “en hvilken som helst journalist anmelder hva som helst”:

Om et bud skriver om en konsert eller restaurant er noe helt annet enn om en journalist gjør det. Vi vil ikke nekte våre medlemmer å skrive slike anmeldelser, men vi ber dem tenke godt etter før de eventuelt gjør det.

Og slik møter man sitt arrogante ego midt i døra. Journalister og ledelse har i mange tiår ligget i konflikt med avisens grafikere – en annen fullstendig overflødig yrkesgruppe siden 1980-tallet. Men grafikere har tviholdt på sine privilegier gjennom lov- og avtaleverk, og har i praksis forhindret og forsinket den teknologiske utviklingen av mediehusene med 30 år. Jeg husker tiden da jeg som fotograferende journalist avtalemessig var forhindret fra å redigere bildet på data. Det skulle grafikerne gjøre. Nå er det altså journalistenes tur. Men de ser det ikke. Ikke selv.

Det er ikke så lenge siden norske redaktører sikret seg lovbeskyttelse av redaktøransvaret. Det er grunn til å anta at nettopp denne lovbestemmelsen, den politiske oppfatningen av pressestøtten, journalistenes krav om forhåndsredigering og en rekke andre krav gjør utviklingen av de nye mediene ekstra vanskelig og treg. For hva er nå et “blad eller tidsskrift” i lovens forstand? Og hvor hensiktsmessig er eventuelt den endelige definisjonen, sett i lys av medieutviklingen?

Prinsippielt, sier de? Sett i lys av den teknologiske, sosiale og mediemessige utviklingen – hvor lurt er det å stadig styrke den formelle makten til å definere seg selv og sine juridiske og økonomiske privilegier – for en yrkesgruppe og bransje som i bunn og grunn er stein død?

Det lurer jeg på.

Inspirasjon til artikkelen ble hentet fra NRKbeta og Anders Brenna – begge gode kilder til klokskap og refleksjon omkring medier, teknologi og journalistikk. Som utfyllende (mer) lesing anbefaler jeg min egen “En dødsannonse for redaktøren?” og redaktør Geir Arne Bores “Et forsvar for ledelse

11Sep

Penger, PFU og Unge Høyre

Asle Skredderberget i NA24 anbefaler å gi Pressens Faglige Utvalg myndighet til å ilegge redaksjoner bøter dersom de bryter pressens etiske regelverk. Et alldeles utmerket forslag, synes jeg. Bedrifter som gjør penger på journalistikk, bør definitivt betale for etiske overtramp.

Etterhvert som definisjonsmakten flyttes fra papir til nett, blir stadig flere journalistiske overtramp evig tilgjengelig og søkbare. Selv for digitale evangelister som meg finnes det altså elementer i utviklingen som ikke bare er positive. Søppeljournalistikk er et slikt element. Samtidig blir jeg usigelig pessimistisk over at selv Høyre-ungdom seriøst anbefaler pressestøtte til nettpublikasjoner. Jeg trodde alvorlig talt pressestøtten skulle dø med papiravisen. Tydeligvis ikke.

9Sep

Økonomisk slitsomt med pressestøtte, eller?

Mediebedriftenes Landsforening (MBL) ber om økning i pressestøtten på 64 millioner kroner. Fagsjef Bjørn Wisted i MBL hevder alle aviser nå står overfor økonomiske utfordringer:

Særlig de som mottar mye pressestøtte har ikke en økonomi på linje med andre. Inntektene deres øker ikke like mye som for andre i gode tider, men det gjør derimot kostnadene. Vi ser for oss tøffere økonomiske tider fremover, og et behov for å øke pressestøtten.

Les avsnittet over en gang til, er du snill. Altså; særlig aviser som får sine inntekter som rene statlige overføringer synes det er trist og leit at støtten ikke økes i forhold til markedet i gode økonomiske tider, slik at de kan stå på økonomisk likefot med de som faktisk må tjene pengene sine selv. Sier fagsjefen. Men hvis pressestøtten er så belastende for så mange mediehus, burde den ikke reduseres, enn si fjernes i sin helhet?

Vips. Problemet er løst, og ingen avisredaktører trenger å gråte seg i søvn i økonomiske oppgangstider over for lav statstøtte.

21Aug

Pressestøtte og politisk kultur

MandagMorgen har latt seg inspirere av Torbjørn Jaglands kritikk av medienes klikkjag og press på det politiske system.  Og det ender i et slags forsvar for pressestøtten i lederen av siste utgave av ukebrevet MandagMorgen.

Torbjørn Jaglands kritikk består i essens av en frigjørende påstand av at det politiske systemet i Norge er i ferd med å bli et dukketeater redigert og styrt av en klikkfokusert digital og über-tabloid presse høy på meningsmålinger og gallup:

Mediene forsøker – antagelig uten å være klar over det selv – å påføre det politiske system sin egen logikk.

Det er flere enn journalistene selv som nå begynner å kjenne litt på sin egen materialtretthet. Vi, leserne, begynner også å gå trøtt på fordumming av nyhetsbildet og uvesentlighetene i journalistikken. Jeg vet jeg gjør det. Men det er altså selve dumskapen (og tullingene) jeg vil til livs, og ikke journalistikken eller journalistene (bare så det er sagt, til dere som leser mellom linjene også).

Jeg klarer imidlertid ikke helt å få grep på hva MandagMorgen egentlig enbefaler i sin leder, om det er avvikling av pressestøtten eller om det er bruk av pressestøtten på journalistiske produkter som tilfredsstiller den politiske sfæren. Men jeg mistenker at det er det siste man gjør seg til talsmann for.

Selv om jeg langt på vei deler Torbjørn Jaglands kritikk og MandagMorgens analyse, så klarer jeg altså ikke å se hvilken plass pressestøtten har i utviklingen av kvalitet i norsk journalistikk. Men kan godt argumentere med at gode publikasjoner bør premieres med pressestøtte. I så fall vil innholdet måtte vurderes skjønnsmessig, og støtten deles ut på bakgrunn av personlige sympatier og antipatier. Og slikt gjør man ikke i et åpent demokratisk samfunn. Men i like stor grad kan man argumentere at den norske (og svært rause) pressestøtten på i overkant av seks milliarder kroner (med momsfritak og NRKs budsjett) gjør at vi holder oss med mer journalistikk og publikasjoner enn godt er.

I den grad man mener at mengden (useriøs) journalistikk har oversteget hva som er sunt for samfunnet, er det vel neppe et stort politisk poeng å finansiere det hele med statlige midler i milliardklassen?

13Jul

Legge ned Dagsavisen? Gjerne for meg

Dagsavisen lørdag 13. juli 2008Dagsavisen ga selv de beste argumentene for å fjerne pressestøtten denne helgen, selv om de forsøkte det stikk motsatte. Med sin suverent tøffeste forside noensinne klarte avisen å fange min interesse, og i likhet med Jo Christian Oterhals endte jeg opp med Dagsavisen som en del av min lørdagslesing. Mot normalt.

Ettersom jeg er motstander av pressestøtten, var jeg jo spent på hvilke nye og vektige argumenter Dagsavisen nå ville presentere – for å beholde pressestøtten.

Det var ingen. Ingen nye eller vektige i alle fall. Argumentasjonen var oppsiktsvekkende banal og på langt nær preget av avisens verdier “uavhengig, kritisk og radikal”. Under tittelen “Frp vil drepe mangfoldet” skriver redaktør Carsten Bleness:

Frp legger opp til en reaksjonær revolusjon i norsk kulturpolitikk. Partiet vil strupe bevilgningene til kultur og presse. Aller øverst på Frps dødsliste står de meningsbærende avisene – aviser som Dagsavisen, Klassekampen, Vårt Land og Nationen. Slik forsøker Fremskrittspartiet å drepe det kulturelle mangfoldet og det frie ord.

Altså, ord som “reaksjonær”, “revolusjon”, “strupe”, “dødsliste” og “drepe det kulturelle mangfoldet og det frie ord.” Virkelig? Mangfoldet og det frie ordet dør? Selv skal jeg ikke stemme Frp ved noen valg, noengang, men å påstå slikt er (unnskyld språket) det rene skitprat.

Kan ikke sosialdemokrater, fremskrittspartifolk og sosialister som ønsker egne partiaviser betale for dem selv? Vi andre gjør det, når vi kjøper svinedyre (!) tidsskrift for å tilfredsstille våre personlige interesser innen utenrikspolitikk, foto, data eller historisk sosialantropologi.

Journalist Anders Brenna har levert en nådeløs kommentar av avisens journalistikk og lederartikkel. Jeg deler hans kritikk av Dagsavisen langt på vei. Pressestøtten sementerer norsk medielandskap og forhindrer teknologisk, forretningsmessig og journalistisk utvikling – både på papir og nett.

Det mest oppsiktsvekkende med Dagavisens forsvar av seg selv og det “frie ord” er at avisen synes å være komfortabel  med situasjonen om at Stortingets flertall når som helst kan legge avisen ned. Hvilken uavhengig avis er det redaktøren snakker om? Dagsavisen har da aldri vært uavhengig, verken av statsstøtte eller parti.


(Dagavisens lederartikkel er ikke på nett, men reportasjen om samme tema er publisert på nett.)

15Jun

Nisjer og dverger i norsk presse

Ansvarlig redaktør og blogger Geir Arne Bore spør hvorfor de norske papirnisjeavisene (såkalt meningsbærende) ikke gjør stor suksess på nett. Klassekampen, Nationen, Dagsavisen og Vårt Land mottar årlig i overkant av 110 millioner kroner i pressestøtte, og det gjør åpenbart noe med produktene:

Pressestøtten reduserer behovet for å treffe planken helt hos både markedet og leserne, men nettet krever treff på planken.

Det er optimistisk å forvente at aviser som har som forretningsidé å ikke treffe planken skal treffe planken som følge av at de nå også distribuerer på nett. Nei, for disse og mange andre pressestøttefinansierte medier er det ikke nødvendig å treffe planken. De trenger ikke være i nærheten av arenaen hvor planken ligger.

Ta den meningsbærende avisa Dagsavisen som eksempel. I perioden 2001-2007 falt papiropplaget fra 35.000 til 31.000. I samme periode er omsetningen stabil på rundt 145 millioner kroner årlig og avisens samlede utbetalte pressestøtte i perioden er over 250 millioner kroner. Over en kvart milliard.

Pressestøtten har gjort at ellers åpenbare kandidater for nisjejournalistikk på nett (kristne, sosialister, bønder og sosialdemokrater) de siste 10 år har satset på å utvikle sitt papirprodukt, men ikke sine digitale produkt. Bore viser imidlertid til Dagsavisens seneste produktutvikling:

Men Dagsavisen ser ikke ut til å hatt vekst på nettet det siste året, verken i unike brukere eller sidevisninger – som ser ut til å være langt lavere enn for de fleste riks- og lokalaviser. Veksten kommer ikke tiltross for en kraftig designomlegging for litt over ett år siden. Den ga nettavisen en designpris, men har ikke gitt noen målbar effekt hos brukerne.

Ideen om at designet på nett skulle generere besøk er en ide som knapt hører hjemme i papiravisredaksjonen. Innhold er konge. Bare innhold. Og interaktivitet og brukermedvirkning. Og et raskt blikk på Dagsavisens nyhets- og kommentarartikler viser to ting:

  1. Det er ikke tilrettelagt for å dele innhold og dermed går avisen glipp av lesernes kanaler og jungeltelegrafen.
  2. Journalistene kommenterer ikke (leser ikke?) leserkommentarene på sine egne artikler og vi må derfor anta at de også driter i hva leserne skriver.

Bare for å nevne noe. Pressestøtten har gjort disse avisene uavhengig av konkurranse og marked. Det gjør at avishusene fortsetter sin elitistiske idé om at innhold og produkt er gode nok. I 2006 hadde Dagsavisen ett årsverk dedikert til nettproduktet sitt.

Misforstå meg rett: jeg liker Dagsavisen. Nettavisen. Den har blitt bedre enn tidligere, men er fremdeles et eksempel på at redaktører og journalister med papir i hodet ikke klarer å tenke nett som et fundamentalt annet medium. Men hva kunne vi ikke fått til på depesjer.no dersom vi hadde 40 millioner hver år? For vår del hadde det holdt med en tiendedel som et engangsbeløp. Besøksmessig var vi store nok til å komme på TNS Gallups toppliste.

Mitt poeng er: pressestøtten sementerer norsk mediemarked og gjør at mediehusene fastholder ideen om og prioriterer papirproduksjon- og distribusjon lengere enn de burde. Dermed blir de også utkonkurrert på nett før de egentlig kommer i gang.

Men i kraft av sin statsfinansierte innholdsproduksjon som de også “legger ut på nett” forhindrer de effektivt en fri og kreativ nyhets- og mediekonkurranse på nettet. Pressestøtten virker derfor mot sin hensikt, både på papir og nett.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.