Tag: samepolitikk

7Oct

Samene og Statsbudsjettet 2016 – eller: å piske en død hest og sin syke mor

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 22.48.44

Dagen i dag stod i skrevet i Statsbudsjettets tegn. Og nyhetene i nasjonen handler naturlig nok om skattereform, NRK-lisens, oljepenger og ikke så veldig mye om bevilgninger til samiske formål. Forståelig nok, når ikke regjeringen selv finner grunn til å nevne verken Sametinget eller samiske formål under stikkord på “S” i budsjettet. Småutgifter derimot, er nevnt. Nevnt er også  Stiftelsen Arkivet, som i år får sine sårt tiltrengte og sikkert nyttige 15 millioner kroner.

Ikke engang under ansvarlig departement Kommunal- og moderniseringsdepartementet er Sametinget eller samiske formål å finne i stikkordslisten:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.48.09

Selv ikke et søk på “Sametinget” gir annet enn en megetsigende melding om at jeg er på feil spor.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.50.48

For det er altså tilsynelatende ingen dokumenter eller ord som inneholder “Sametinget”. Eller “samer”. Eller “samisk”. Men la nå dette spikkeriet ligge i flishaugen da. I et statsbudsjett på 1245 milliarder blanke norske kroner fordelt på hundrevis av sider i Statsbudsjett og Nasjonalbudsjett er det naturligvis mange små og store tiltak og satsinger som ikke når fram i regjeringens eller de nasjonale medienes hovedfokus eller førstesider. Eller søkemotorer. For det hjertet ikke er fullt av, renner som kjent heller ikke kjeften over med. Og da er det kanskje ikke mer å forvente at lokale og samiske medier sliter med å finne fram til tall, statistikker og størrelser som gir mening.

Men de skal allikevel har for forsøkene, både NRK Sápmi og iFinnmark og Avvir. De refererer pliktskyldig ved hjelp av kopi- og lim-inn funsjonene i EDB-apparatene sine. På NRK Sápmis nettsider kan vi lese:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.42.06

41 millioner kroner i tillegg altså? Inne i artikkelen må vi konstatere at 314 millioner kroner + 41 millioner kroner har blitt til 285,5 millioner kroner. Og bevilgninger til Sametinget og bevilgninger samiske formål har blitt en og samme bevilgning, mens det vitterlig er to ganske forskjellige størrelser med mange andre tall enn de som fremkommer i artikkelen.

Men legger man sammen tallene som framkommer i NRKs artikkel (som man ikke skal), så framkommer beløpet 355,6 millioner kroner – som verken er 314 millioner eller 285,5 millioner kroner som nevnes i artikkelens tittel eller innledende tekst. Men så er det da heller ikke noen av delene, eller noe annet for den del – annet enn et nokså tilfeldig og hjelpeløst resultat av en redaksjon som verken kan lese budsjetter eller legge sammen tall eller finne ut hvilke tall som bør og kan legges sammen til et meningsfult hele. Ingen av beløpene som gjengis i artikkelen gir mening å lese i den sammenheng de framkommer. Heller ikke iFinnmark klarer å gjengi budsjettets størrelse korrekt, verken til Sametinget spesifikt eller til samiske formål mer generelt.

Den samiskspråklige avisen Avvir nøyde seg med å referere en av Sametingets reaksjoner på detaljbevilgningene til samiske læremidler over Sametingets budsjett. Også i denne artikkelen framkommer løsrevne tall fra tilfeldige poster i Statsbudsjettet 2016, som gir lite mening for leseren. Men i motsetning til de andre nevnte mediene gjør Avvir aldri noe forsøk på å framstille sitt åndsverk som et selvstendig eller helhetlig journalistisk arbeid på statsbudsjettet.

For journalister og andre addisjonssvake kan det opplyses at “samiske formål” er den samlede bevilgningen fra samtlige departementer (pdf) til formål som har fått merkelappen “samiske”. Regjeringens forslag for 2016 er 900 millioner kroner. Av disse er 441 millioner kroner foreslått bevilget via Sametingets budsjett for 2016. Såfremt vi da ikke tar høyde for regjeringens egne (åpenbare) regnefeil og forsøk på selge de samme pengene flere ganger – hvilket vi for pedagogikkens skyld lar være å gjøre her.

Allerede i den første tabellen i regjeringens oversikt (se nedenfor) over bevilgninger til samiske formål kan vi konstatere at forslaget på 900.000 millioner kroner for 2016 er 34 millioner kroner mindre enn regnskapsførte bevilgninger til samiske formål i 2014. Altså altså en nominell nedgang på 2 prosent, hvis vi forutsetter at framstillingen er presis – hvilket den ofte ikke er.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 20.41.33

I den samme perioden har det naturligvis vært en årlig lønns- og prisstigning på rundt 2,5 prosent, som gjør at den reelle nedgangen i bevilgningene i disse to årene altså er betydelig større enn de 2 prosentene som framkommer av denne tabellen. Og ettersom jeg er administrativt ansatt og kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, hopper jeg her elegant over enhvert tilløp til politisk debatt og analyse om budsjettets bevilgninger burde vært større eller mindre enn de er. Det er ikke mitt anliggende her.

Men altså, grunnleggende ferdigheter i addisjon og budsjettmessige omstendigheter og historikk er det. Mitt anliggende, altså. For det er ikke slik at regjeringen (i sin uutgrunnelige godhet) plutselig i år har bevilget noen av de tall som nevnte medier så feilaktig har gjengitt. Også i fjor, og årene helt tilbake til 1989, ble det bevilget midler til Sametinget og samiske formål. Det finnes altså en historikk og mange begrunnelser for hvorfor bevilgningene gjennom årene har den størrelse og utforming som de har – og har hatt. Ikke minst, så finnes det et sameting som hvert år i egen sak om budsjettbehov og i en rekke enkeltsaker fremmer det flertallet av samiske folkevalgte mener er det samiske samfunnets behov for bevilgninger til ulike tiltak.

Disse ønskene kan og skal man selvsagt mene mye om, og det er det i sannhet mange som også gjør. Men ønskene er på ett eller annet plan også uttrykk for reelle eller oppfattede behov i og fra det samiske samfunnet. Noe også FNs rasediskrimineringskomité påpekte i høstens rapport om Norge, da komitéen adresserte systematisk manglende finansiering av samiske språk- og opplæringstiltak. I tillegg kommer helt andre behov for bevilgninger til samiske saker som av ulike andre aktører (enn Sametinget) fremmes for offentligheten og myndigheter.

Dette er helt grunnleggende kunnskaper for journalister som tar mål av seg å rapportere meningsfullt om foreslåtte bevilgninger til samiske formål eller Sametinget. Slik kunnskap og fakta er sentrale for å forstå om forslag innebærer økninger eller reduksjoner. Kunnskap er også helt avgjørende for å  rapportere om de foreslåtte bevilgninger står i forhold til de behov eller problem de er ment å løse. Uten dette faktiske bakteppet får vi isteden løsrevne, tilfeldige og tilsynelatende store millionbeløp som framstår som nyheter og rene gavepakker fra en snill og gavmild stat til et (mer eller mindre) storforlangende urfolk.

Statsbudsjettet presenteres første uken i oktober hvert eneste år av sittende regjering. Hvert eneste år. Man skal ha vært alvorlig bornert for ikke å ha fått med seg alle lekkasjer og andre tydelige tegn på at dagen for offentliggjøring av statsbudsjettet har nærmet seg. Likefullt, når det gjelder bevilgningene til Sametinget og samiske formål, så later det til å være en like stor overraskelse hver gang. Og ethvert beløp som bevilges til hva som helst presenteres av mediene uten historikk, behovsbeskrivelse, og uten forståelse for om bevilgningene er en økning, reduksjon eller ingen av delene – eller hvilke utfordringer de er ment å løse.

Hva man enn mener om samer, Sametinget og samiske budsjettbehov: en gang i året presenteres Statsbudsjettet, og med det også det økonomiske grunnlaget for norsk samepolitikk. Det er en gyllen anledning til å sette fokus på samepolitikken, enten man er for eller imot den. Det er, enten man liker det eller ikke, det viktigste dokumentet for all politikk overfor samene i Norge. Da er det absurd å lese samiske og norske medier presentere løsrevne og tilfeldige tall og summer som hver for seg og isolert ikke er feil, mens som på grunn av manglende helhet og regneferdighet, budsjettforståelse, nyanser, bakgrunn og forståelse av behovene de skal løse allikevel blir meningsløse størrelser som verken gjør journalisten eller leseren klokere.

Med samme logikk som ovennevnte medier vil man kunne hevde at regjeringen for 2016 foreslår å bevilge 1 million kroner til Sametinget. Rent faktisk foreslår altså regjeringen å bevilge 440 millioner kroner i tillegg til den ene millionen. Men det betyr jo ikke at det er feil å rapportere om den ene millionen, isolert sett. Eller er det nettopp det det er?

Og nå frykter jeg at de som hadde størst behov for denne artikkelen allerede har svart nei. I så fall er hesten død, og jeg har pisket min syke mor forgjeves. Jeg bøyer meg i så fall ydmykt i hatten.

For ordens skyld:
Jeg er ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Sametinget, og denne artikkelen representerer min personlige mening alene. Den er således skrevet mot bedre vitende og med dømmekraft som sikkert kan diskuteres. Og vel så det.

29Nov

Olav Gunnar Ballos samiske konspirasjoner II

Man skulle tro at den etniske panikken har festet et ordentlig nakketak i deler av befolkningen når norske borgere maler fram samiske skoler og barnehager som utslag av norsk apartheid-politikk. Det nyinnmeldte medlemmet av Arbeiderpartiet, Olav Gunnar Ballo, presenterer i dagens Dagbladet nok et godt eksempel på at han fortsatt har sitt politiske blikk stivt festet på de ytterste ekstremiteter i den samepolitiske debatten.

I kronikken “Gener i Oslo og Finnmark”  forsøker Ballo å etablere en parallell mellom omstridte og etnisk segregerte skoler i hovedstaten, og samiske skoler og barnehager i Finnmark.

Rene samiske barnehager er vanlige i Finnmark, og det er ikke nok å ha én høyskole i fylket, det måtte også etableres en egen samisk høyskole i Kautokeino. Også de videregående skolene i Karasjok og Kautokeino har etnisk baserte særordninger.

Read More »

19Nov

Alt du vil vite om samer (men ikke våger spørre om)

De siste ukers mange debatter om samiske rettigheter, språk og samer generelt har virvlet opp mye god, gammel rasisme, historiske myter, ville påstander og både mer og mindre reflekterte tanker og kritiske spørsmål om norsk same- og urfolkspolitikk – og samene liv og samfunn spesielt.

En generell trend er at alt fra samisk hold tolkes i absolutt aller verst tenkelige mening. Organisasjonen for Demokrati og Etnisk Likeverd har gjort en slik holdning til alt samisk og norsk samepolitikk til sin misjon. En viktig inspirator til denne artikkelserien er reaksjonene i på artikkelen Følelsen av å være hatet…”. Det inspirerte meg til artikkel-serien : alt du vil vite om samer (men ikke tør spørre om).

Så kom med dem da: alle spørsmål du har om samer, samiske forhold, samiske rettigheter, urfolkspolitikk, norsk samepolitikk, samisk kultur og samfunnsliv, samisk språk, Finnmarksloven, ILO-konvensjon nr. 169 (Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater). Spør meg om alt du lurer på, men ikke har våget å spørre om.

Legg igjen spørsmål, kommentarer eller forespørsler i kommentarfeltet, så skal jeg svare på dem etter beste evne. Der jeg ikke vet svaret selv, lover jeg å finne svar og gi deg en referanse/lenke på hvor jeg har hentet svaret/svarene.

Nå er det helt opp til deg. Jeg venter…

Generelle og sterke ytringer om misnøye med alt samisk – og rasistiske innlegg – blir slettet uten nærmere begrunnelse og seremoni. 

16Nov

NRK Brennpunkt og sametingspresidentens avskjedssøknad

NRK Brennpunkts dokumentar “Førsteretten” om samiske rettigheter på NRK 1 i går var en salig blanding av tendensiøs journalistikk á la dokumentaren Fjellfinnhua, ELDs konspirasjoner og flere relevante, kritiske spørsmål rettet mot kjernen i den moderne urfolksdebatten. På sedvanlig vis hadde Brennpunkt-redaksjonen valgt ut et knippe skrekkeksempler i kombinasjon med tendensiøs kildebruk og sammenblanding av en rekke tema som ikke nødvendigvis hører sammen. Hver for seg viktige, men ikke nødvendigvis med en sammenbindende logikk eller tematikk.

Men det mest oppsiktsvekkende med programmet, sett med samiske øyne, var imidlertid sametingspresidentens fullstendige kommunikative sammenbrudd i beste sendetid på riksdekkende fjernsyn. På spørsmål etter spørsmål knyttet til kjerneelementer i samepolitikken og urfolksretten framstod sametingspresident Egil Olli som en nølende, uklar, stotrende, uforberedt og kunnskapsløs leder for norske samer. Det etterlatte inntrykket av denne PR-katastrofen ble at de mest tendensiøse påstandene i programmet framstod som plausible sannheter. Det er svært sjelden man får anledning til å se en toppleder falle retorisk så fullstendig fra hverandre som vi var vitne til i går kveld.

Sametingspresidentens utfordringer knyttet til kommunikasjon er imidlertid ikke av ny dato. I sak etter sak har vi sett Olli kløne det til for seg selv, for Sametinget og for det samiske folk. Olli og Arbeiderpartiets sametingsgruppe gikk til sametingsvalg med løfte om at en stemme på Arbeiderpartiet ville være en stemme for en bedre samepolitisk dialog med den rød-grønne regjeringen. Siden valget i 2009 har vi med gradvis stigende undring sett at konfliktene rundt Olli og samepolitikken har vokst til et nivå hvor man nå lurer på om det i det hele tatt finnes noen form for kommunikasjon mellom Olli og sentrale myndigheter. I sak etter sak har det blitt klart at Olli ikke makter å etablere en dialog eller samarbeidsklima, selv ikke blant sine egne partikollegaer.

Og mange registrerte med vantro at sametingspresidenten for kort tid siden inviterte Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) til samarbeid, uten at verken Olli eller EDLs ledelse så ut vil å forstå hva formålet og innholdet i et slikt samarbeid ville være.

I det siste har Olli også lagt seg ut med samtlige av sine politiske samarbeidsparter på Sametinget i så stor grad at han så seg nødt til å stille kabinettspørsmål på budsjettet via media – lenge før de faktiske budsjettforhandlingene var igangsatt.

I journalistkretser har sametingspresidenten manglende kommunikasjonsevner lenge vært en snakkis. I så stor grad at enkelte journalister har følt behov for å bistå Olli i intervjusituasjoner med formuleringer, ganske enkelt fordi de sliter med å forstå og formidle hva sametingspresidenten mener og sier. Når vi vet at nettopp kommunikasjon er samepolitikkens viktigste verktøy, forstår alle i hvilken kritisk situasjon norsk samepolitikk befinner seg. Samene er en minoritet, beskyttet av et skjørt og omstridt lovverk. Samtidig registrerer jeg at det i de samepolitiske motkreftene har vokst seg stadig sterkere de senere år, særlig etter vedtaket om Finnmarksloven.

I en slik situasjon er dialog og kommunikasjon helt sentralt i Sametingets arbeid med å bygge politiske allianser med aktører i urfolks-, minoritets- og majoritetssamfunnet. Uansett beskyttelse av samer som urfolk og minoritet, vil samene alltid ha behov for politiske venner og allierte for å bevare sin kultur og samfunnsform. Da trenger man et lederskap som evner å formulere seg og nå fram til mennesker både med fornuft og følelser.

Det vi fikk dokumentert i går var fravær av lederskap. I går så vi en president som desperat ba om avløsning. Det bør han få.

Har du eksempler på godt eller dårlig kommunikasjonsarbeid fra sametingspresidentens side – eller meninger om dette – så bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor til å fortelle eller dele lenker. Jeg setter pris på dine meninger.

25Oct

Stortingets høring om samepolitikken

Stortingets kommunal- og forvaltningskomité holder denne uken høring om norsk samepolitikk og om FrPs forslag om at  Norge trer ut av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter i selvstendige stater. Frp har for sikkerhets skyld også foreslått å nedlegge Sametinget og å avvikle Finnmarksloven og Samelovens bestemmelser om forvaltningsområde for samisk språk.

Les Frp-forslaget her.

Høringen er åpen og overføres dessuten via Stortingets nett-tv torsdag 27. november 2011 kl. 13.35.

23Oct

Sametinget: Lønn som fortjent?

Sametinget har de siste årene bevilget seg stadig rausere godtgjørelser, og holder seg nå med seks heltidspolitikere, to politiske rådgivere. Likevel produserer og behandler parlamentet bare rundt 40 politiske saker per år, samme antall som  i 2006 da Sametinget hadde to heltidspolitikere og en politisk rådgiver.  Tromsø kommune hadde  i fjor 5,6 politikerstillinger, en rådgiver og behandlet 169 politiske saker i kommunestyret. Noe er galt i Sápmi?

Neida, alt er i sin skjønneste orden, skal vi tro Sametingets særskilte parlamentariske arbeidsgruppe som har vurdert lønnsnivå og arbeidsinnsats blant parlamentets hel- og deltidspolitikere. Arbeidsgruppen konkluderer med at de folkevalgte får lønn som fortjent. Lønna står seg ettersigende godt både i forhold til arbeidsmengde og det arbeidsgruppen omtaler som “Sametingets rolle som høyeste folkevalgte organ for samene i Norge”. Ikke bare er arbeidsgruppen uenig i de siste års kritikk av de økonomiske ordningene for folkevalgte, men hevder den er basert på myter.

Blant de best gasjerte i landet

Myter? Glemt er altså  den eksterne utredningen fra 2007 som nettopp avdekket at Sametingets folkevalgte er blant de høyest desidert gasjerte folkevalgte i landet. Glemt er også professor Per Selles flengende kritikk av lønnsnivået for Sametingets folkevalgte og stadig flere heltidspolitikere i Sametinget i rapporten “Sametingets organisatoriske utfordringer – en vurdering” fra mai 2011. Selle uttaler til Dag og Tid i sommer:

Jeg har også påpekt at det sjelden eller aldri er en god demokratisk idé at de folkevalgte i betydelig grad er lønnsledende i forhold til de en skal tjene.

Begge rapportene bestilt av Sametinget. Dessverre avdekker Sametingets egen arbeidsgruppe nå først og fremst at den ikke har forstått det politiske landskapet Sametinget opererer i, eller det samfunnet det representerer. Det rause nivået på folkevalgtes godtgjørelser og arbeidsbetingelser står i kontrast til det samiske nærings- og arbeidslivet forøvrig, og påvirker i negativ grad parlamentets tillit mellom folkevalgte og velgerne, parlamentets generelle omdømme og dets politiske gjennomslagskraft. Denne utviklingen i lønn og godtgjørelser skjer forøvrig i en periode hvor de samme folkevalgte (hvert eneste år) offentlig klager over bevilgningene fra regjeringen og hvordan disse (hvert eneste år) umuliggjør en positiv utvikling for det samiske samfunnet. Som sameradiosjef Nils Johan Heatta påpeker, så er det grunn til å se nærmere på om pengebruken på de folkevalgte står i rimelig forhold til de siste års samepolitiske resultater.

Topplønn for 40 saker i året

Sametingets absolutt minste problem er at sametingspresident Egil Olli har en årslønn på 921.000 kroner. Hovedproblemet er de mange andre godt gasjerte folkevalgte, og det faktum at parlamentet  fremdeles ikke klarer å behandle mer enn rundt 40 politiske saker i året. Og det på tross av at altså Sametinget for kort tid siden brukte 8 hele uker på sine parlamentariske samlinger, har seks heltidspolitikere og to politiske rådgivere og nylig innførte en parlamentarisk styringsmodell. Åtte uker med møter for 40 saker? Sametingets store utfordring er at den politiske produksjonen og effektiviteten ikke står i forhold til de betydelige ressursene de folkevalgte bevilger seg selv. Det verste er at de folkevalgte i Sametinget verken synes å se eller forstå hvor ødeleggende et vedvarende fokus på høye godtgjørelser og gode ordninger er for Sametingets anseelse og gjennomslagskraft – både i det samiske samfunnet og i storsamfunnet. Og da hjelper det lite med all verdens arbeidsgrupper som serverer konklusjoner som ser ut til å være skrevet av de samme folkevalgte som bestilte arbeidsgruppens vurderinger.

Tromsø kommune behandlet i 2010 169 saker i kommunestyret, og hadde på det tidspunkt 5,6 heltidsstillinger til folkevalgte. Sametinget behandlet samme år 53 saker, hvorav hele 14 av disse omhandlet Sametingets interne forhold som godtgjørelser, organisering, sakslister, fritak fra verv mm. På dette tidspunktet hadde altså Sametinget flere heltidspolitikere og politiske rådgivere enn Tromsø. I mellomtiden har Sametinget innført en slags parlamentarisme, der medlemmene av Sametingsrådet (heltidspolitikerne) ikke lenger inngår i saksbehandlingen i plenum, men erstattes av vararepresentanter. Noe som igjen øker kostnadene til den politiske saksbehandlingen betydelig.  Til sammenlikning hadde Sametinget i 2006 2 heltidspolitikere og en politisk rådgiver. Da behandlet Sametinget 54 saker, hvorav 18 gjaldt parlamentets interne forhold. Så mens man over de siste fem årene har nesten tredoblet den politiske kapasiteten i Sametingsrådet, er antall saker parlamentet behandler uforandret.

Det parlamentariske selvbildet

Sammenlikningen med Tromsø kommune er ikke helt rettferdig, ettersom kommunen har en betydelig mer komplisert drift og behandler saker med større faglig spenn og krav til faglig detaljkunnskap enn det Sametinget noen gang behandler. Når det er sagt, så er selvsagt ikke Sametinget uten utfordringer. Det skal betjene alle typer saker som angår samer på alle samfunnsområder over hele landet og i forhold til alle forvaltningsnivåer. Derfor er da også Sametingets administrasjon en av landets mest effektive offentlige administrasjoner, som behandler betydelig større saksmengde per ansatt enn mange sammenliknbare forvaltningsorganer.

Allerede nå må vi kunne fastslå at parlamentarisme-modellen i Sametinget var et feilskjær. Det skulle gi klarere ansvarsforhold og økt politisk effektivitet, men har gitt lite og ingenting av noe. I praksis er Sametingets politiske aktivitet såvidt beskjeden at det framstår som ekstravagant og råflott med egne “statsråder” på fulltid for fagområder så små  og så lite direkte rettet mot brukerne som tilfellet er i dag. Og sametingspolitikernes vedvarende sammenlikning av Sametinget mot Stortinget synes først og fremst å være av symbolsk betydning. Arbeidsmengden og kompleksiteten i det politiske arbeidet i Stortinget og Sametinget kan ganske enkelt ikke sammenliknes. Kanskje er det derfor årets arbeidsgruppe bruker de nordnorske fylkeskommunene som sammenlikningsgrunnlag i sin rapport. Men også disse opererer med betydelig større budsjetter og betydelig større virksomhet rettet direkte mot sluttbrukerne enn Sametinget. Sametingets samlede budsjett i 2010 var 342 millioner kroner, mens budsjettet til Nordland fylkeskommune 5 milliarder og Troms fylkeskommune 2 milliarder kroner. Budsjettet for Tromsø kommune i 2010 var 2,5 milliarder – altså mer enn sju ganger større enn Sametingets rammer.

Vær makt og vår ære

Er dette rimelige sammenlikninger da? Nei, ikke helt. Sametinget er en unik politisk konstruksjon og har flere og mer omfattende oppgaver enn det som direkte kan leses ut fra budsjett-tall og administrative størrelser. Men det samme gjelder forøvrig de fleste av landets fylkeskommuner og kommuner. De fleste kommuner i landet har nemlig ikke råd til å holde seg med mer enn en folkevalgt på heltid; ordføreren. De folkevalgte i Sametinget derimot, insisterer for egen økonomiske del på å bli sammenliknet med de aller største og mest ressurssterke folkevalgte organer i landet, samtidig som de hvert år klager over egne budsjettrammer.

Arbeidsgruppen foreslår riktignok en ørliten innskrenking. I framtiden skal godtgjørelsene øke noe mindre enn de har økt de siste årene. Noen reell innskrenking er det derfor ikke snakk om, og den parlamentariske arbeidsgruppens argumentasjon og begrunnelser viser at den nå strammer inn reglementet mot sin vilje. Dette selvsentrerte perspektivet henger imidlertid godt sammen de siste års samepolitiske tilbakeslag hva gjelder storsamfunnets oppslutning om Finnmarksloven og de manglende politiske resultater innenfor mineralutvinning, fiskerettigheter og andre politikkområder. Vi ser også en økning i anti-samiske holdninger og uttrykk, og økt skepsis og kritikk av Sametinget og samepolitikken.

De samiske folkevalgte hadde tjent mer på forholde seg til realitetene rundt sin egen politiske virksomhet, framfor å definere sine egne lønningsposer som symbolske uttrykk for egen politisk makt og betydning. Men intet tyder på at vi kan forvente klokskap i pengespørsmål fra samiske folkevalgte med det første.

 Hva mener du? Har godtgjørelsene til de folkevalgte betydning for hva du tenker om Sametinget eller samepolitikk generelt? Kommentér gjerne nedenfor!

16May

Sametinget – first we take Manhattan

Sametingsrådet ønsker å opprette et kontor i New York, mens professor Per Selle tar til orde for et sametingskontor i Tromsø. Begge deler er gode idéer, og helt i tråd med de siste års realiteter innenfor den nasjonale og internasjonale urfolks- og samepolitikken. Ikke uventet er det flere som reagerer på planene om et samisk New York-kontor, avisen iTromsø med politisk argumentasjon, mens Frps Tord Lien selvsagt raser på vegne av skattebetalerne.

Tegning av Sametinget i New York

Sametinget oppretter kontor i New York

Reaksjonene er forutsigbare, og forståelige dersom man legger sametingsrådets egen Vibeke Larsens argumentasjon til grunn: hun er sterkt misfornøyd med den norske regjeringens samepolitikk. Bedre er sametingspresident Egil Olli når han begrunner forslaget med å komme tettere på FN i forberedelsene til FNs urfolkskonferanse i New York i 2014. Målet med konferansen er å etablere en handlingsplan for implementering av FNs deklarasjon om urfolksrettigheter (pdf) i årene 2015-2030.

I en slik ramme blir Sametingets økte engasjement i forhold til FN ikke bare rimelig, men helt naturlig. Samene i Norden har politiske erfaringer, kompetanse, ressurser og gode styringsmodeller som i større grad enn i dag bør deles med de øvrige urfolkene i verden. 370 millioner mennesker i verden tilhører kategorien urfolk, og de færreste er i nærheten av samenes økonomiske, rettslige og politiske stilling i sine nasjonalstater. I så måte er Sametingets økte internasjonale engasjement ikke først og fremst et økonomisk spørsmål, men mye mer et moralpolitisk spørsmål.

Og nå: over til Tromsø

Arktisk råd har besluttet å legge sitt sekretariat til Tromsø. Den norske regjeringens nordområde-satsingen har Tromsø som sitt naturlige tyngdepunkt, hvor formålet er å redefinere nordområdene til et nytt, norsk, europeisk og globalt sentrum. Den samiske og urfolkspolitiske dimensjonen knyttet til Tromsø er åpenbar, ikke minst med tanke på Universitetet i byen.  De siste månedene har sett intense og til dels hatske debatter om bruk av samisk språk på veiskilt i Tromsø (og Bodø), etter at Arbeiderpartiet i Tromsø vedtok å innlemme Tromsø kommune i det samiske språkforvaltningsområdet.

Professor i statsvitenskap Per Selle fra Universitetet i Bergen har utredet de administrative forholdene ved Sametinget. Han har først og fremst sett på  administrasjonens organisatoriske forutsetninger for å betjene den samiske befolkningen og gjøre parlamentet best mulig i stand til å fungere som en effektiv politisk arena for samepolitikk. Blant hans mange forslag er å etablere et sametingskontor i ishavsbyen Tromsø.

Siden opprettelsen av Sametinget i 1989 har vi akseptert at samepolitikk stort sett er smått – og lokalt. Derfor har Sametinget gjennom årene opprettet ulike kontorer på steder som Nesseby, Kautokeino, Snåsa, Kåfjord, Drag – og Evenes! Formålet har vært å skape politisk legitimitet og oppmerksomhet i små samiske lokalmiljø. I disse årene har den dominerende trenden vært at samer flytter fra de samiske bygdene og inn i større byer og tettsteder som Alta, Tromsø og Oslo. Det har skjedd både på tross av, og på grunn av, Sametingets arbeid og kontorlokasjoner. Samepolitikken har i disse årene gjort det stadig enklere og lettere å være og leve som same – også i byene. Det er større aksept for samiske behov og rettigheter. Det er, ikke overraskende, også i byene vi ser den største veksten i samemanntallet – og hvor potensialet for fortsatt vekst er størst. Det er på høy tid å endre det politiske fokuset – og Sametingets organisering og arbeidsmetoder.

Å være same i 2011 er mer enn det stereotypiske bildet av reindriftssamen på vidda i Kautokeino eller den fastboende samen i Tana. Samisk kultur og samfunnsliv er i dramatisk endring i retning av det urbane og globale. Sametinget står i akutt fare for å bli  samepolitisk irrelevant dersom man ikke snart tar inn over seg det samiske folkets endrede demografi og behov. Sametingets kontor i Tromsø er en naturlig forlengelse av den moderne samepolitikken, og plasserer urfolkspolitikken der den egentlig hører hjemme –  i det nasjonale og globale storsamfunnet – og ikke bare de de små bygdene hvor det samiske er åpenbart og dominerende – og ukontroversielt.

Professor Per Selle analyserer flere viktige forhold ved Sametinget og parlamentets organisering, som ikke er tema i denne bloggposten. Men dersom du har interesse av dette, så finner du rapporten her og omtaler av rapporten i Altaposten, Aftenposten og NRK Sápmi. Her kan du lese sametingsdirektørens vurdering av Selle-rapporten. For ordens skyld og nye lesere: jeg har tidligere arbeidet (1999-2007) som informasjonsansvarlig ved Sametingets administrasjon.

 

 

 

30Mar

Regjeringen forsvarer samepolitikken

Rigmor Aasrud, ansvarlig statsråd for norsk samepolitikk, leverte i går et sjeldent prinsipielt forsvar av norsk samepolitikk:

Dette handler om en helt enkel dynamikk mellom majoritet og minoritet. Hvis flertallet alltid skal bestemme ut fra sine interesser alene, vil minoriteter alltid bli tapende. I et fungerende demokrati må mindretallets interesser sikres, gjennom rettigheter og dialog. Konsekvensen er at minoritetsrettigheter må være del av den generelle samfunnsutviklingen.

Aasrud reagerer på klimaet i ordskiftet rundt samiskspråklige skilt og Tromsø kommunes vurdering rundt deltakelse i det samiske språkforvaltningsområdet:

Det som uroer meg mest er utsagnene som bygger opp under myten om at samene ønsker rettigheter på bekostning av andre grupper. De mest ekstreme påstår til og med at samene konspirerer for å danne en samisk stat.

Mens organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) fører at kamp mot samiske rettigheter og i særdeleshet samenes status som urfolk i Norge, begrunner Aasrud urfolks-statusen med på følgende måte:

Samene er anerkjent som urfolk og som minoritet av Norge og av FN. Det betyr at vi er forpliktet til å sikre reel likebehandling og ikke-diskriminering. Å behandle alle helt likt er nemlig ikke det samme som likebehandling. Alle folk har for eksempel rett til å beholde sitt språk, og siden de samiske språkene er truet, må staten sette i gang ekstra tiltak. Bevilgninger til bevaring av samisk språk og annen kultur er derfor ikke diskriminering, slik noen merkelig nok påstår.

28Mar

Jompa – en samisk antihelt

Jeg passerte 44 år før jeg begynte å tegne. Etter et halvt liv som en person som ikke tegnet, har jeg funnet ny mening i strek og farger.  “Jompa” er foreløpig første figur ut i det jeg håper skal bli noen serier av figurer som kommenterer aktuelle hendelser på en ny og annerledes måte enn det jeg som skribent har forholdt meg til. Der jeg før skrev hundrevis og tusenvis av tegn for å forklare poengene, tvinger Jompa meg til å holde meg til noen velvalgte streker og ikke mer tekst enn det som får plass i en tweet.

Min trening har vært penn og gule Post It-lapper, og jeg synes dagens Jompa er et foreløpig høydepunkt, både hva tegning og kortfattede poeng angår. Jompa er en velmenende, enkel og normalt engasjert same som først og fremst ser verden gjennom egne øyne. Han er ingen samepolitisk novise, men han er heller ikke det enkelte omtaler som supersame. Det er i det hele tatt lite supert ved Jompa, han er en antihelt i alle betydninger av ordet. Han faller ikke for svulstig samepolitisk tåkeprat, men relaterer det meste til sin egen hverdag i Sápmi. Håper du også liker ham.

Jompa og samepolitikken

15Sep

De krenkede følelsers tyranni

Førstesiden til avisen iTromsø 11. septemberEt hundretalls Kiwi-ansatte ikledde seg sist helg samekofte-liknende bekledning og gjennomførte en samisk aften i Tromsø. Så brøt helvete løs.

Kiwi-eventet inneholdt besøk i en samisk teltleir utenfor byen med mat og informasjon om samisk kultur. Deretter gjorde de byen Tromsø, uten kofter!

Noen samer vil nå ha det til at Kiwi med sitt arrangement og sine dårlige kofte-etterlikninger i Kiwi-farger er et hån mot samer og samisk kultur. Den allestedsnærværende jusprofessor Ànde Somby i Tromsø gjør seg til talsmann for “Samisk opprør mot koftestunt”.

I Dagbladet sist lørdag (11.september 2010) skriver John Olav Egeland om det faktum at en amerikansk pastor med planer om å brenne Koranen kan sette store deler av verden i brann:

Verdensfreden trues nå av en pastor som fikler med fyrstikker. Er alle blitt gale?

Jeg skal ikke dra sammenlikningen for langt, men det er et faktum at de krenkede følelser stadig oftere setter dagsorden, fra Tromsø til Islamabad. Interessant nok er det stadig de selverklært rettroende og fundamentalistene som lar seg krenke, enten det er samepolitikere eller islamister vi snakker om. På finurlig vis formuleres krenkelsen så generelt og symbolsk mettet, at de moderate av oss ikke uten videre kan ta avstand fra den påståtte krenkelsen uten samtidig å ta avstand fra egen religion – eller i dette tilfellet: ens etniske opphav. En er liksom ikke helt samisk, hvis man ikke opplever krenkelse. Jo sterkere krenkelse, jo mer same.

Jeg er same, og irriterer meg altså over at jeg regelmessig tas som retorisk gissel av medier eller rettroende og politisk korrekte samepolitikere og aktivister som hevder at samene (altså jeg inkludert) er utsatt for hån, latterliggjøring og undertrykkelse. Som denne saken så elegant demonstrerer, kan man ikke uten videre ta avstand fra den påståtte krenkelsen, uten samtid å utsette seg for mistanke om utilstrekkelig samisk nasjonalfølelse og respekt for samiske nasjonalsymboler (kofta). Med mindre man som moteskaper Anne Berit Anti kan begrunne avstandstagen særskilt.

Så symbolmettet er kritikken, at selv NRK Sami radio lar seg forlede til å tro at saken faktisk er viktig og begår ikke mindre enn fem nettartikler i løpet av tre dager og avslutter det hele med et fjernsynsinnslag på mandag hvor Sametingets visepresident Laila Susanne Vars tar avstand fra Kiwis bruk av “falske” kofter – og uttaler dessuten:

Alkohol og kofte hører ikke sammen.

Ord blir fattige mot slikt tøys. Alkohol og samekofta hører svært ofte sammen. Kofta er nemlig for de fleste samer et festplagg, og ikke sjelden serveres nettopp alkohol i sammenhenger hvor man bærer kofte. Det er forøvrig ikke så lenge siden redaktøren i Nordlys kritiserte Sametingets folkevalgte for å drikke for mye under parlamentets samlinger.

Kritikken mot Kiwi har vekselsesvis hentet sin begrunnelse i at samene gjennom historien er blitt undertrykket og diskriminert, at det eksisterer myter og fordommer mot samers (mis)bruk av alkohol. Det hevdes at Kiwi gir legitimitet til finsk turistindustri som produserer og framstiller falske kofter, eller at Kiwis stunt er et utslag av et slags darwinistisk-rasistisk syn på samene. For som sametingsrepresentant Geir Tommy Pedersen sier:

Det er jo ingen tvil om at tanken bak dette, er en latterliggjøring av kofta og av det samiske folk.

Ingen tvil!? I den grad det samiske folk i det hele tatt ble latterliggjort i denne saken, er det for min del høyst usikkert hvem av aktørene som gjorde størst skade.

Jeg har aldri tillatt meg selv eller mine barn å bruke sin samiske identitet og arv som en krykke de kan halte seg gjennom livet på. Og jeg tillater ikke å bli tatt til inntekt for et slikt destruktivt kultursyn heller. De krenkede følelsers tyranni fungerer bare så lenge vi tillater det. Jeg ville bare nevne det.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.