Tag: samer

7Oct

Samene og Statsbudsjettet 2016 – eller: å piske en død hest og sin syke mor

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 22.48.44

Dagen i dag stod i skrevet i Statsbudsjettets tegn. Og nyhetene i nasjonen handler naturlig nok om skattereform, NRK-lisens, oljepenger og ikke så veldig mye om bevilgninger til samiske formål. Forståelig nok, når ikke regjeringen selv finner grunn til å nevne verken Sametinget eller samiske formål under stikkord på “S” i budsjettet. Småutgifter derimot, er nevnt. Nevnt er også  Stiftelsen Arkivet, som i år får sine sårt tiltrengte og sikkert nyttige 15 millioner kroner.

Ikke engang under ansvarlig departement Kommunal- og moderniseringsdepartementet er Sametinget eller samiske formål å finne i stikkordslisten:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.48.09

Selv ikke et søk på “Sametinget” gir annet enn en megetsigende melding om at jeg er på feil spor.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.50.48

For det er altså tilsynelatende ingen dokumenter eller ord som inneholder “Sametinget”. Eller “samer”. Eller “samisk”. Men la nå dette spikkeriet ligge i flishaugen da. I et statsbudsjett på 1245 milliarder blanke norske kroner fordelt på hundrevis av sider i Statsbudsjett og Nasjonalbudsjett er det naturligvis mange små og store tiltak og satsinger som ikke når fram i regjeringens eller de nasjonale medienes hovedfokus eller førstesider. Eller søkemotorer. For det hjertet ikke er fullt av, renner som kjent heller ikke kjeften over med. Og da er det kanskje ikke mer å forvente at lokale og samiske medier sliter med å finne fram til tall, statistikker og størrelser som gir mening.

Men de skal allikevel har for forsøkene, både NRK Sápmi og iFinnmark og Avvir. De refererer pliktskyldig ved hjelp av kopi- og lim-inn funsjonene i EDB-apparatene sine. På NRK Sápmis nettsider kan vi lese:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.42.06

41 millioner kroner i tillegg altså? Inne i artikkelen må vi konstatere at 314 millioner kroner + 41 millioner kroner har blitt til 285,5 millioner kroner. Og bevilgninger til Sametinget og bevilgninger samiske formål har blitt en og samme bevilgning, mens det vitterlig er to ganske forskjellige størrelser med mange andre tall enn de som fremkommer i artikkelen.

Men legger man sammen tallene som framkommer i NRKs artikkel (som man ikke skal), så framkommer beløpet 355,6 millioner kroner – som verken er 314 millioner eller 285,5 millioner kroner som nevnes i artikkelens tittel eller innledende tekst. Men så er det da heller ikke noen av delene, eller noe annet for den del – annet enn et nokså tilfeldig og hjelpeløst resultat av en redaksjon som verken kan lese budsjetter eller legge sammen tall eller finne ut hvilke tall som bør og kan legges sammen til et meningsfult hele. Ingen av beløpene som gjengis i artikkelen gir mening å lese i den sammenheng de framkommer. Heller ikke iFinnmark klarer å gjengi budsjettets størrelse korrekt, verken til Sametinget spesifikt eller til samiske formål mer generelt.

Den samiskspråklige avisen Avvir nøyde seg med å referere en av Sametingets reaksjoner på detaljbevilgningene til samiske læremidler over Sametingets budsjett. Også i denne artikkelen framkommer løsrevne tall fra tilfeldige poster i Statsbudsjettet 2016, som gir lite mening for leseren. Men i motsetning til de andre nevnte mediene gjør Avvir aldri noe forsøk på å framstille sitt åndsverk som et selvstendig eller helhetlig journalistisk arbeid på statsbudsjettet.

For journalister og andre addisjonssvake kan det opplyses at “samiske formål” er den samlede bevilgningen fra samtlige departementer (pdf) til formål som har fått merkelappen “samiske”. Regjeringens forslag for 2016 er 900 millioner kroner. Av disse er 441 millioner kroner foreslått bevilget via Sametingets budsjett for 2016. Såfremt vi da ikke tar høyde for regjeringens egne (åpenbare) regnefeil og forsøk på selge de samme pengene flere ganger – hvilket vi for pedagogikkens skyld lar være å gjøre her.

Allerede i den første tabellen i regjeringens oversikt (se nedenfor) over bevilgninger til samiske formål kan vi konstatere at forslaget på 900.000 millioner kroner for 2016 er 34 millioner kroner mindre enn regnskapsførte bevilgninger til samiske formål i 2014. Altså altså en nominell nedgang på 2 prosent, hvis vi forutsetter at framstillingen er presis – hvilket den ofte ikke er.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 20.41.33

I den samme perioden har det naturligvis vært en årlig lønns- og prisstigning på rundt 2,5 prosent, som gjør at den reelle nedgangen i bevilgningene i disse to årene altså er betydelig større enn de 2 prosentene som framkommer av denne tabellen. Og ettersom jeg er administrativt ansatt og kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, hopper jeg her elegant over enhvert tilløp til politisk debatt og analyse om budsjettets bevilgninger burde vært større eller mindre enn de er. Det er ikke mitt anliggende her.

Men altså, grunnleggende ferdigheter i addisjon og budsjettmessige omstendigheter og historikk er det. Mitt anliggende, altså. For det er ikke slik at regjeringen (i sin uutgrunnelige godhet) plutselig i år har bevilget noen av de tall som nevnte medier så feilaktig har gjengitt. Også i fjor, og årene helt tilbake til 1989, ble det bevilget midler til Sametinget og samiske formål. Det finnes altså en historikk og mange begrunnelser for hvorfor bevilgningene gjennom årene har den størrelse og utforming som de har – og har hatt. Ikke minst, så finnes det et sameting som hvert år i egen sak om budsjettbehov og i en rekke enkeltsaker fremmer det flertallet av samiske folkevalgte mener er det samiske samfunnets behov for bevilgninger til ulike tiltak.

Disse ønskene kan og skal man selvsagt mene mye om, og det er det i sannhet mange som også gjør. Men ønskene er på ett eller annet plan også uttrykk for reelle eller oppfattede behov i og fra det samiske samfunnet. Noe også FNs rasediskrimineringskomité påpekte i høstens rapport om Norge, da komitéen adresserte systematisk manglende finansiering av samiske språk- og opplæringstiltak. I tillegg kommer helt andre behov for bevilgninger til samiske saker som av ulike andre aktører (enn Sametinget) fremmes for offentligheten og myndigheter.

Dette er helt grunnleggende kunnskaper for journalister som tar mål av seg å rapportere meningsfullt om foreslåtte bevilgninger til samiske formål eller Sametinget. Slik kunnskap og fakta er sentrale for å forstå om forslag innebærer økninger eller reduksjoner. Kunnskap er også helt avgjørende for å  rapportere om de foreslåtte bevilgninger står i forhold til de behov eller problem de er ment å løse. Uten dette faktiske bakteppet får vi isteden løsrevne, tilfeldige og tilsynelatende store millionbeløp som framstår som nyheter og rene gavepakker fra en snill og gavmild stat til et (mer eller mindre) storforlangende urfolk.

Statsbudsjettet presenteres første uken i oktober hvert eneste år av sittende regjering. Hvert eneste år. Man skal ha vært alvorlig bornert for ikke å ha fått med seg alle lekkasjer og andre tydelige tegn på at dagen for offentliggjøring av statsbudsjettet har nærmet seg. Likefullt, når det gjelder bevilgningene til Sametinget og samiske formål, så later det til å være en like stor overraskelse hver gang. Og ethvert beløp som bevilges til hva som helst presenteres av mediene uten historikk, behovsbeskrivelse, og uten forståelse for om bevilgningene er en økning, reduksjon eller ingen av delene – eller hvilke utfordringer de er ment å løse.

Hva man enn mener om samer, Sametinget og samiske budsjettbehov: en gang i året presenteres Statsbudsjettet, og med det også det økonomiske grunnlaget for norsk samepolitikk. Det er en gyllen anledning til å sette fokus på samepolitikken, enten man er for eller imot den. Det er, enten man liker det eller ikke, det viktigste dokumentet for all politikk overfor samene i Norge. Da er det absurd å lese samiske og norske medier presentere løsrevne og tilfeldige tall og summer som hver for seg og isolert ikke er feil, mens som på grunn av manglende helhet og regneferdighet, budsjettforståelse, nyanser, bakgrunn og forståelse av behovene de skal løse allikevel blir meningsløse størrelser som verken gjør journalisten eller leseren klokere.

Med samme logikk som ovennevnte medier vil man kunne hevde at regjeringen for 2016 foreslår å bevilge 1 million kroner til Sametinget. Rent faktisk foreslår altså regjeringen å bevilge 440 millioner kroner i tillegg til den ene millionen. Men det betyr jo ikke at det er feil å rapportere om den ene millionen, isolert sett. Eller er det nettopp det det er?

Og nå frykter jeg at de som hadde størst behov for denne artikkelen allerede har svart nei. I så fall er hesten død, og jeg har pisket min syke mor forgjeves. Jeg bøyer meg i så fall ydmykt i hatten.

For ordens skyld:
Jeg er ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Sametinget, og denne artikkelen representerer min personlige mening alene. Den er således skrevet mot bedre vitende og med dømmekraft som sikkert kan diskuteres. Og vel så det.

3Jun

Tenkje sæ: biring frå første dagen!

Å dra fram en 17. mai-tale er kanskje ikke god latin i juni. Talene på nasjonaldagen er i de fleste tilfeller greie å forbigå i stillhet. Men en god venn gjorde meg oppmerksom på Torvild Sveens tale på årets nasjonaldag, og jeg falt i tanker. Sveens perspektiver om Biri ga gjenklang, både i egne erfaringer fra mitt livet i bygde-Norge, fra det samiske samfunnet og fra de siste dagers oppmerksomhet omkring Statistisk Sentralbyrås (SSB) mye debatterte innvandrerregnskap.

Det er så mange fræmne, blir det sagt – å henn kjæm dom frå? Ja heldigvis, si je. Det sku ha vøri dårlig stelt med Biri om vi itte sku ha hatt innfløttere her. Vi treng flere innfløttere. Je er sikker på at det kjæm. Men det kjæm å tell å utfordre oss som ha bodd her mesteparten ta livet våres. Førr viss Biri ska bli større, å ta opp kampen om innbyggera når det gjeld bya våres (og da tenkje je itte på Moelven og Brumunddal), må vi få ei bygd som sakte men sikkert endre seg tel å bli mer åpne overfor nye folk. Og så må itte folk ha bodd her i tre generasjoner før å kælle seg biringer. En biring, er en biring som bor her frå dag 1.

Fræmne? Det er ikke bare i Biri en er “fræmmen”, om en ikke er født og oppvokst der og kan spore sitt opphav tilbake i samme bygda gjennom generasjoner. Jeg bodde i Karasjok i 15 år, og opplevde å være fræmmen der til den dagen flyttebilen reiste sørover. I bygdas øyne var jeg en innflytter, en daža (ikke-same) – en fremmed. Det var ikke vedtatt noe sted, det bare var slik. Ved anledning og behov ble det tydelig formidlet. Og “fræmne” i bygda visste hva de var. Og er.

I NRK Brennpunkt-dokumentaren “Førsteretten” gjorde sametingspresident Egil Olli et betydelig nummer av at kvener “ikke er urfolk”, men snarere innvandrere fra finsk side på 1800-tallet til de nordligste områdene av Norge og Sápmi. Han anerkjente ikke kvenene som egen folkegruppe eller kvensk som eget språk. Sånn sett kunne man ikke uten videre inkludere kvenene i det samiske fellesskapet og de rettighetene som beskytter urfolket. Olli gikk lengre. Han erklærte at det ville være urimelig at innvandrere (daža: ikke-samer) i samiske områder skulle innvilges de samme rettigheter som samene selv. For samene er en opprinnelig befolkning, ikke innvandrere. Men som historiker Einar Niemi spør i samme dokumentaren (utsagnet faller 24 minutter inn i programmet):

Hvor lenge er man innvandrer i dette landet? Hvor lenge er det rimelig at man skal kalles innvandrer?

Fræmne? I SSBs såkalte innvandrerregnskap regnes man som innvandrer i flere generasjoner. Både vårt Statistiske Sentralbyrå, Aftenposten, Dagens Næringsliv og flere andre medier falt for innvandrerfokuset i beregningene. SSBs mener å kunne dokumentere at innvandrere (fræmne i tre generasjoner) aldri blir lønnsomme, i den forstand at de henter mer ut av velferdssamfunnet enn de bidrar med. Men: det samme gjelder for den opprinnelige norske befolkningen. Årsaken til at driften går rundt i landet er kort og godt: olje. Problemet med innvandrerne er enkelt sagt at de gradvis integreres til å bli like kostbare og ulønnsomme som nordmenn flest. You’re damned if you do, and you’re damned if you don’t? Eller som Kristin Clemet formulerer sin kritikk mot SSBs beregninger:

For det første er det påfallende at det (igjen) er innvandrerne som skal få skylden for et problem som egentlig har med vår velferdsstat å gjøre.

Et sentralt perspektiv i SSBs rapport er at en innvandrer ikke kun er en “innvandrer”. Også innvandrerens barn og barnebarn må finne seg i å bli inkludert i det innvandringspolitisk utgiftsregnskapet. Også de er “fræmne”. Niemis spørsmål er stadig aktuelt: Hvor lenge er det rimelig at man skal kalles innvandrer? Det er ikke likegyldig hvilke begreper vi bruker, verken om oss selv eller de “de andre”. Så hva kan vi bruke disse tallene fra SSB til? Som argument for å stenge grenseporten og kaste nøkkelen? Eller skal vi bruke kunnskapen til å bygge et samfunn som gir de beste muligheter for flest mulig av oss – enten vi er kjente eller “fræmne” for hverandre?

For den naturlige konklusjonen etter å ha lest SSBs regnskap, er at det norske folk er en  uholdbar økonomisk byrde for landet – og at nasjonen regnskap ville vært bedre tjent med at vi sendte folk – hele bunten – ut av landet. I SSBs regnskap er Norge mest lønnsom som et folketomt naturreservat på toppen av verden, kun befolket av det innleide mannskapet som er nødvendig for å tømme kontinentalsokkelen for olje og gass. Men så da?

Jeg gjør Sveens ord til mine:

Førr viss Biri ska bli større, å ta opp kampen om innbyggera når det gjeld bya våres (og da tenkje je itte på Moelven og Brumunddal), må vi få ei bygd som sakte men sikkert endre seg tel å bli mer åpne overfor nye folk. Og så må itte folk ha bodd her i tre generasjoner før å kælle seg biringer. En biring, er en biring som bor her frå dag 1.

Biring. Tenkje sæ. Frå første dag.

12Dec

Homonettverket roter. Igjen.

“Nettverk for homofile og lesbiske samer” er igjen ute og kjører. Til tross for (i samisk sammenheng) store bevilgninger, klarer organisasjonen fremdeles ikke å dokumentere noen aktivitet eller bruken av de etterhvert nokså store offentlige bevilgningene.

Det er ikke første gang. Helt siden etableringen av det samiske “homonettverket” tilbake i 2002 har det stormet rundt organisasjonen med regelmessighet, med de samme tema: pengebruk og aktivitet. Det som i begynnelsen var organisert som et enkeltpersonsforetak rundt hovedpersonen Risten Ravna Heatta, er underveis endret til en ideell organisasjon. Uten at det later til å ha endret driftspraksisen nevneverdig, for det er stadig er det den samme personen som styrer virksomheten i organisasjonen, tilsynelatende fremdeles i ensom majestet.

Sametinget burde nå erkjenne at mangelen på seriøsitet i organisasjonen først og fremst skader de samiske homofiles sak. Og det er fremdeles etter mange år et åpent spørsmål hvor mange samiske homofile dette “nettverket” representerer. Da jeg for fire år skrev om en liknende sak, opererte “organisasjonen” ikke med medlemslister, men med “epost-lister”. Å sende epost fram og tilbake mellom samiske homser og homo-sakens støttespillere er vel strengt tatt et slags nettverksarbeid. Men noen kjent form for formell organisering er det knapt.

NRK Sápmi har valgt “Samisk homonettverk i stampe” som tittel for dagens artikkel. Sannheten er vel at dette nettverket har befunnet seg i konstant stampe siden etableringen. Det beste som nå kan skje er at Sametinget gjør alvor av sine trusler, og dermed avvikler ordningen med å finansiere nettverkslederens private interesser og kampanjer. For dette handler til syvende og sist ikke bare om homonettverkets omdømme, men i like stor grad om Sametingets og det samiske samfunnets omdømme.

En slik beslutning vil kunne skape et rom for andre seriøse og mer demokratiske aktører som kan tenkes å har et engasjement for de samiske, homofiles sak.

Og er det noe homofile samer nå hadde fortjent, så er det et positivt fokus på sin egentlige sak: seksuell likestilling. En sak som har kommet fullstendig i skyggen av hovedpersonen Heatta og organisasjonens økonomiske krumspring gjennom mange år.

4Dec

Utkast: NRK Brennpunkt “Førsteretten” – en endeløs rekke feil og unødvendig drama

NRK Brennpunkt og journalist Astri Thunold avslutter dokumentaren “Førsteretten” med å konkludere at urfolksrettigheter gjør samene til et “utvalg folk” i Norge. Det gjør de etter en time med genetisk drama, faktafeil og sammenblandinger.

Førsteretten oppsummert

Alle faktafeil, misforståelser, overdrivelser, gjentakelser (av feil) og løse spekulasjoner om så mange tema som man forsøker å binde sammen med genetikk som underliggende tema, gjorde dokumentaren ulekker. Å avslutte den med påstander om samer som “utvalg folk” i en dokumentar så preget av genetikk og dna, var spesielt. Veldig spesielt.

Dokumentaren blir ikke bedre av at sametingspresident Egil Olli og flere andre i filmen ikke later til å ha kunnskap om de fagområder og tema de er satt inn i og diskuterer. Med noen få unntak. Egil Olli svarer generelt unnvikende og tilsynelatende kunnskapsløst om de tema han intervjues om. Han blir ikke bedre av at han åpenbart ikke forstår helheten i den  dokumentaren han deltar i.

Alt i alt er alle tema berørt i filmen gode og viktige. Den berører svært relevante problemstillinger: hvem er samer, hvor kommer de fra, hva er rimelige rettigheter innenfor rammene av urfolksretten, hvem skal ha stemmerett, hvem skal ha rett til bruks- og eiendomsrett, skal man drive genetisk forskning på eldre skjelettmateriale. Hovedproblemet med dokumentaren er at den forsøkte å si noe om alt, som ikke nødvendigvis henger sammen – og at den inneholdt så mange faktiske feil og tendensiøse framstillinger av svært komplekse områder.

Gjennomgang av Førsteretten – minutt for minutt 

På NRKs Nett-tv står følgende innledning å lese:

1. “Førsteretten. I Finnmark er jurister i gang med å kartlegge hvilke områder samene har krav på, som urfolk. Urfolksretten bygger på at samene er et opprinnelig folk i nord. Nå kan forskning gi mer sikker kunnskap om dette, gjennom å sammenlikne DNA fra tusenårgamle skjeletter med DNA fra nålevende befolkning. Men Sametinget vil ikke ha slik forskning på samiske skjeletter.”

Allerede her er det minst fire faktiske og vesentlige feil:

  1. Finnmarkskommisjonen arbeider med å kartlegge alle folks (samer, kvener, nordmenn og andre) rett til eiendom.
  2. Urfolksretten bygger på at samene var i sine områder da dagens statsgrenser ble trukket, at de har en distinkt og egen kultur og at de oppfatter seg som et folk. Det er ikke krav om at urfolk skal være et “opprinnelige folk i nord”.
  3. Ingen pågående DNA-forskning vi kjenner til pågår med sikte på å avdekke hvor samene kommer fra i den hensikt å avdekke om samene er et “opprinnelig folk i nord” i folkerettslig forstand.
  4. Sametinget har ikke fått noen søknader om å forske på samiske skjelettmateriale, og har således ikke nektet noen å forske på det. Parlamentet har heller ingen vedtatt politikk som tilsier at slik forskning ikke kan innvilges dersom søknader fremmes.

2. Intervjuobjekt uttaler (00:11:) De (reindriftssamene) er jo innfelt i loven, Finnmarkseiendommen. Og har reindriftslov – hva slags lov har vi?

Feil. Reindriften er gitt anledning til å oppnevne en representant til styret for Finnmarkseiendommen. Finnmarksloven regulerer ikke på noen annet måte forholdet til reindriften mer enn den regulerer forholdet til andre næringer eller interesser.

3. Kommentator (00:30): For 21 år siden så skrev Norge under på en avtale på en avtale der det står at urfolk har rett til å eie land de tradisjonelt har brukt. Og i Norge er det samene som er urfolket. Betyr det at samene har mer rett til land enn andre? Dette spørsmålet har gjort mange urolige, særlig i Finnmark. Det er Finnmarkskommisjonen som er gitt ansvar å gi svar på spørsmålet. Og akkurat nå står det første slaget å Stjernøya.

Feil. Finnmarkskommisjonen skal avdekke om nordmenn, kvener eller samer har opparbeidet seg bruks- eller eiendomsrett til landområder i Finnmark etter de internrettslige regler som eksisterer i norsk lov (ikke folkeretten). Kommisjonen skal ikke svare på eller utrede hvorvidt samene har mer rett til land enn andre.

4. Kommentator (01:42): Finnmarkskommisjonen skal kartlegge hvilke områder som tilhører urfolket.

Feil. Finnmarkskommisjonen har ikke et slikt oppdrag. Kommisjonen arbeider ikke etter folkerettens bestemmelser, men norske internrettslige regler. Finnmarkskommisjonen skal kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk, og er ikke begrenset til urfolk. Det inkluderer alle etnisiteter, grupper eller næringsutøvere. Kommisjonen skal ikke tildele nye rettigheter, men avdekke allerede eksisterende rettigheter tidligere ikke anerkjent i norsk rett.

5. Kommentator (01:50): Kommisjonen er satt ned etter krav fra Sametinget.

Feil. Loven er vedtatt med basis i et lovforslag fremlagt av Stortingets justiskomité den 9. mai 2005. Dette forslaget var igjen basert på Ot.prp. nr. 53 (2002-2003), men hadde gjennom konsultasjoner mellom Stortingets justiskomité, Sametinget og Finnmark fylkesting, gjennomgått omfattende endringer med tilhørende tilføyinger. Finnmarksloven med bestemmelser om utredning av rettsforholdene i Finnmark ble vedtatt av Stortinget med stort flertall.

Kilder:
Finnmarkskommisjonen
Finnmarksloven 

Forskrift om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark

6. Kommentator (01:56): Stjernøya er prøvesteinen, her skal det første slaget om Finnmark stå. Men hvem er mest urfolk her. Handler det om hvem som kom først?

Svarene som gir av intervjuobjektene tilsier at de begge er av den oppfatning at spørsmålet er relevant for Finnmarkskommisjonens arbeid. Det er det ikke. Se pkt 3.

Og det handler heller ikke om hvem som kom først. Dette spørsmålet refererer til to misforståelser hos journalisten:

  1. at Finnmarkskommisjonen skal utrede “urfolksrettigheter” særskilt
  2. at urfolksbegrepet handler om  hvem som kom først

Kulepunkt 1 er besvart i pkt. 3 overfor. Urfolksbegrepet stammer fra ILO-konvensjon nr. 169 som definerer urfolk slik:

  • a) stammefolk i selvstendige stater som gjennom sine sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap, og hvis status helt eller delvis er regulert av deres egne skikker og tradisjoner, eller av særlige lover eller forskrifter;
  • b) folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.

Egen identifisering som urfolk eller stammefolk skal være et grunnleggende kriterium for å bestemme hvilke grupper bestemmelsene i denne konvensjonen skal gjelde for.

Det handler derfor ikke om hvem som kom først, men om hvem som levde i området da statsgrensene ble etablert. Likefullt presenterer NRK Brennpunkt her en sekvens der representanter for fastboende og reindriften snakker om saken som om journalistens innledende påstander er korrekte. Det er de ikke.

7. Kommentator (05:00): Det meste av Finnmark og Stjernøya har vært eid av Staten. Nå krever reindriftssamene denne eiendomsretten som urfolk.

Feil. Representanter for reindrift har krevd eiendomsrett til Stjernøya, Nesseby kommune og mer, men svært langt ifra eiendomsretten til hele Finnmark.

8. Kommentator (07:30): Reindriftssamene krever eiendomsrett som urfolk. For å få lov til å drive med rein i samiske områder, må du være av samisk ætt. Betyr det at reindriftssamene er mer urfolk enn de fastboende?

Nei. Og svaret hadde enkelt latt seg finne i enhver tekst om ILO-konvensjonen.

9. Kommentator (11.34): Både samer og ikke-samer kan ha opparbeidet eiendomsrett i Finnmark, men bare samer kan kreve eiendomsrett som urfolk. Det har Stortinget bestemt da Norge i 1990, som første land i verden, vedtok ILO-konvensjon 169. I teksten står det at urfolk har rett til å eie og besitte områder sine tradisjonelle områder.

Kommentators statement etterfølges av et intervju av tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga, som åpenbart ikke kommenterer de påstander som spiller opp til intervjuet, men som beskriver Norges rolle i utformingen og implementering av ILO-konvensjonen.

Feil. Samer kan kreve eiendomsrett som følge av norske internrettslige regler, og har altså per definisjon ikke noen særrettigheter som går utenpå andre ikke-samer som krever eiendomsrett. Dersom to parter strides om eiendomsretten til et område, vil det derfor ikke være partens etnisitet eller eventuelle status som urfolk som avgjør hvem en eventuell eiendomsrett tilfaller, men den faktiske bruken av området av partene.

10. Sametinget er samenes eget parlament, valgt av og blant samer. Du trenger ikke å kunne samisk for å bli valgt hit, og kunne samisk er heller ikke noe krav for å kunne stemme ved sametingsvalg. Det er slekten som avgjør. For å få stemmerett til Sametinget må du være av samisk slekt.

Feil. Det er et krav om at du må oppfatte deg som same –  og enten snakke samisk eller ha en forelder/besteforelder/oldeforelder som hadde samisk som hjemmespråk. Det betyr konkret at man kan lære seg samisk og sånn sett oppfylle språkkravet. Adopterte barn kan også registrere seg i samemanntallet.

11. Ingen andre enn samer har politiske rettigheter i Norge basert på avstamming. Urfolk har rett til selvstyre i sine områder.

Tendensiøst å bruke begrepet “rettigheter basert på avstamming”, når man ser på hva som er faktisk riktig i pkt.10 over. Men ekspertkommentator (på slutten av programmet) Anne Julie Semb bruker nettopp dette begrepet i et foredrag for Fritt Ord under debatten om Fjellfinnhua.

12. Kommentator (16:00): Stjernøya er av Sametinget definert som samisk område. Men uten samiske forfedre, kan Bjørg (en av hovedpersonene i reportasjen fra Stjernøya) aldri få rettigheter som urfolk.

Filmklipp Stjernøya:

Bjørg: Har jeg ingen rett i forhold til han?
Journalist: Nei.
Bjørg: Men hvis jeg gifter meg med han, så har jeg litt mer rett?
Journalist: Ja, litt mer. Men du har ikke stemmerett.
Bjørg: Hvor sprøtt er ikke det.

Tendensiøst og feilaktig. Bruk av begrepet “samisk område” refererer til pkt 12 overfor, hvor det opplyses at “urfolk har rett til selvstyre i sine områder”. Ifølge journalisten er Stjernøya en del av dette “området”, og journalisten kan opplyse intervjuobjektet at innenfor dette “selvstyreområdet” har Bjørg ingen rettigheter. Her blander journalisten ukritisk folkerettens krav til urfolks rettigheter med Finnmarkskommisjonens prosess med utredning av bruks- og eiendomsrettigheter på Stjernøya – som er to helt forskjellige og separate prosesser.

Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen (2005) er en oppfyllelse av folkerettens krav om urfolks rett til territorielt selvstyre, og anerkjent av Sametinget som nettopp det. Innenfor rammene av Finnmarksloven har Bjørg stemmerett gjennom Finnmark fylkesting som oppnevner tre av seks styremedlemmer i Finnmarkseiendommen. Altså det stikk motsatte av hva journalisten hevder.

Eiendomskravene knyttet til Stjernøya har i praksis ingenting å gjøre med folkerettens krav om urfolks rett til selvstyre/selvbestemmelse, men er relatert til ordinære norske, internrettslige regler knyttet til opparbeidelse av eiendomsrett. Liknende rettsprosesser er gjennom historien gjennomført i hele Norge – unntatt Finnmark.

Uavhengig av hva som er tema (urfolks rett til selvbestemmelse eller krav om eiendomsrett), så har Bjørgs sivilstatus ingen innvirkning på urfolks- eller eiendomsrettigheter. Altså også stikk motsatt av hva journalisten hevder.

13. Kommentator (16:01): Bjørg kan aldri bli fullverdig borger av Sameland. Hun kan aldri få stemmerett til Sametinget, uansett hvor lenge hun bor og arbeider på Stjernøya. Stemmerett og eiendomsrett henger sammen i Finnmark. Nesten all jord eies nemlig av befolkningen i fellesskap. I dette felleseiet, kalt Finnmakseiendommen, teller hver samisk stemme minst seks ganger så mye som stemmen til andre finnmarkinger.

Felleseie var likevel bare en halv seier for Sametinget da Stortinget vedtok Finnmarksloven i 2005. For det var ikke felleseie samene hadde kjempet for foran Stortinget. Og det er ikke felleseie ILO konvensjonen handler om. Konvensjonen gir samene rett til å eie og besitte sine landområder. Det var løftet samene hadde fått.

Korrekt – og feil. Bjørg kan teoretisk sett “få stemmerett i Sameland” dersom hun lærer seg samisk og bruker samisk som hjemmespråk.

Korrigering: Anne Julie Semb (se kommentarfeltet nederst) har gjort meg oppmerksom på at lovforarbeidene til sameloven faktisk ikke tillater ikke-samer å integreres i det samiske samfunnet på en måte som gir stemmerett i 1. generasjon. Norsktalende (feks) kan lære seg samisk og dermed gi sine barn (2.generasjon) det rettslige grunnlaget (hjemmespråk) som gir rett til registrering i Sametingets valgmanntall. Språkkriteriet for registrering i samemantallet krever at man har snakket samisk fra barndommen av.

Jeg vil allikevel hevde, i motsetningen til Semb, at språkkriteriet er et kulturelt kriterium og ikke et spørsmål om avstamming eller blod. Spørsmålet om kriteriene for stemmerett er forøvrig en annen debatt, men åpenbart en viktig debatt.

I dette tilfellet vil allikevel den ikke-samisktalende ha stemmerett til Finnmark fylkesting, som oppnevner halvparten av styremedlemmene i Finnmarkseiendommen. Ettersom denne forvaltes i fellesskap mellom Sametinget og Finnmark fylkesting, blir det feil å si at ikke-samer ikke har “stemmerett i Sameland”. Alle har stemmerett, men ikke alle har stemmerett til Sametinget.

Finnmarksloven er akseptert og godkjent av Sametinget som en oppfyllelse av ILO-konvensjonens krav om urfolks rett til å eie og besitte sine landområder. De samene som “kjempet foran Stortinget” kjempet aldri for retten til å eie og besitte sine landområder alene. Kampen på 1980-tallet handlet i hovedsak om kulturelle, sosiale og politiske rettigheter. Samene har aldri, noen gang i historien, fått noe eksplisitt løfte fra noen norske myndigheter om å eie eller besitte sine landområder, utenom Finnmarksloven fra 2005.

14. I FN fikk samene støtte for at felleseie alene ikke var nok. Derfor gikk Stortinget med på at ILO konvensjonen skal gjelde foran Finnmarksloven, ved motstrid. Hva betyr egentlig det? Og hva vil det få å si for folket på Stjernøya. Det skal Finnmarkskommisjonen finne svar på.

Feil. FN har aldri uttalt seg om innholdet i Finnmarksloven, og slett ikke om hvordan kravet om retten til å eie og besitte landområder skal løses i Norge. Tvert imot er statene gitt stor frihet til å løse urfolksrettighetene innenfor sine egne lovrammer.

Feil. Finnmarkskommisjonens mandat og oppgave er ikke å trekke opp grensene mellom Finnmarksloven og ILO konvensjonen. Finnmarkskommisjonen skal etter gjeldende rett utrede om noen (nordmenn, kvener, samer eller andre) kan ha opparbeidet seg (ordinær) bruks- eller eiendomsrett som rettslig sett bør anerkjennes. Slik sett er denne prosessen ikke annerledes enn de rettsprosesser som er gjennomført andre steder i landet med samme formål.

Journalisten blander systematisk folkerettens bestemmelser om et folks (urfolk) rett til kollektiv rett, med de rettsprosesser Finnmarkskommisjonen representerer – som handler om individers eller gruppers bruks- og eiendomsrett. Disse forholdene er i utgangspunktet to svært forskjellige prosesser, og reguleres av svært forskjellige rettsregler.

15. Kommentator (18:10): Finnmarksloven skal behandle alle likt. Men samtidig er loven vedtatt for å oppfylle urfolksretten. Og ved motstrid gjelder ILO konvensjonen foran loven.

Viktig poeng, her er journalisten våken nok til faktisk anerkjenne at Finnmarksloven nettopp er en oppfyllelse av urfolksretten, med Sametingets aksept av nettopp det.

16.  Kommentator: (19.56): Når det gjelder stemmeretten, så legger man jo avstamming til grunn.

Egil Olli: Ja.
Journalist: Hvorfor det?
Egil Olli: Det er sikkert litt forskjellige meninger om det, men men
Journalist: Men hva mener du?
Egil Olli: Vi har hatt en del debatt om akkurat det også, om for eksempel ektefeller skal kunne skrives i manntallet. Sverige har vel gjort det. Foreløpig har vi nok kommet til den konklusjon om at det ikke er ønskelig.
Journalist: Men hvorfor er det ikke ønskelig?
Egil Olli: Nei, for at det er vel kanskje en redsel for at det blir utvannet.
Journalist: Hva blir utvannet?
Egil Olli: At samene, at Sametinget kanskje blir, for eksempel om noen generasjoner, består av ikke-samer.

17. Kommentator (21:37): Urfolksretten bygger på at samene er et opprinnelig folk som bodde i Norge lenge før grensene (mellom statene) ble trukket opp. Allerede på 800-tallet skildret Ottar et folk han kalte “fenni” som jaktet villrein. Få vet mer om folkene på denne tiden, enn professor Einar Niemi ved Universitetet i Tromsø.

Feil. Urfolksretten bygger på forståelsen av at samene var i Norge på det tidspunkt grensene ble etablert mellom statene, at de hadde/har en kultur og samfunnsinstitusjoner som skiller seg fra mojoritetsbefolkningen. Internasjonalt tillegges det også vekt at et urfolk er i minoritet i de stater de lever. FNs moderne urfolksdefinisjon inkluderer;

  • folkegruppen identifiserer kollektivt og individuelt som folk og urfolk
  • historisk tilstedeværelse i sine områder fra før-kolonistisk tid (grensefastsettelse)
  • sterk tilhørighet med områder og naturressurser
  • særegent sosialt, økonomisk og politisk system/kultur
  • særegent språk, kultur og tro
  • ikke-dominerende (minoritet) i storsamfunnet
  • vilje til overlevelse og videreutvikling av sitt samfunn, sin kultur og sine institusjoner

Urfolk kjennetegnes dessuten som regel av at de ikke har egne stater, hvor deres kultur, språk og samfunnsliv ivaretas. Det har nordmenn, svensker og finner (kvener).

18. Kommentator (23.05): Også kvenene har forsøkt å få urfolksstatus, men det fikk ingen støtte fra Sametinget.

Egil Olli: Altså, kvenene er ikke urfolk, for det er den samiske befolkningen som var her, ikke sant. Kvenene er innflyttere fra Finland. De ønsker nok å være…, de har et eget språk, sier de. Og det er mulig, men det er jo finsk.

Journalisten: Er det viktig å skille urfolk fra andre minoriteter?

Egil Olli: Ja, det er viktig. For å sammenlikne for eksempel, hvis samene får det sånn og sånn, så skal alle de nye innflyttere få det. Det blir feil, det blir helt feil. Samene er også en minoritet, men de er også urfolk. Samene som urfolk er ikke innvandret, men har vært her.

19. Kommentator (24.40): Bare et urfolk kan gjøre krav på landrettigheter og selvstyre. Så hvem har førsteretten til Finnmark? Hvilket slektskap er det egentlig mellom fortidens finnmarkinger og de som lever her i dag? De eldste spor etter mennesker i Finnmark går 10.000 år tilbake i tid. Hvem de var er det ingen som vet. Det meste av historien vår ligger i mørke, arkeologene kan bare tolke sporene. Men en sjelden gang finner de også mennesket selv.

Feil. Det er ingen kobling mellom en genetisk forståelse av “hvem som var først” og urfolksdefinisjonen. Det er ingen kobling mellom det genetiske arvematerialet i gamle funn og dagens befolkning, når det gjelder samenes status som urfolk.

20. Kommentator (25.17): Her ligger en kvinne som døde i Norge for rundt 1.000 år siden. Hvem hun var, er det ingen som vet. Men forskere kan ta DNA-prøver av skjelettet hennes og undersøke om hun er i slekt med oss.

Klipp/ Asgeir Svestad: Ja det er jo et veldig interessant spørsmål. Det vet man jo ikke før man har undersøkt. Det viser jo slektskap mellom folk, slektskap til nålevende befolkning – kan vise.

21. Kommentator (25.46): Denne kvinnen ble funnet i en viking-grav. Hadde graven vært samisk, måtte arkeologene bare ha gravd henne ned igjen. Det har Sametinget bestemt. Sametinget vil ikke ha slik DNA-forskning på samiske skjelett.

Feil. Sametinget har ikke, verken administrativ eller politisk, fattet noe vedtak som innebærer et generelt forbud mot DNA-forskning på samiske skjeletter. Det er Sametinget som er forvaltningsmyndighet for alt samisk skjelettmateriale. All forskning på samiske skjeletter skal først vurderes i forskningetnisk komité før saken avgjøres av Sametinget. Ingen søknader er kommet til Sametinget om slik forskning.

Finnmark Dagblad: Benekter nei til DNA-forskning

22. Kommentator (26:24): 94 pappesker har landet i Kirkenes. I hver kasse ligger et navnløst skjelett fra middelalderen som kunne gitt svar på samefolkets opphav. Sametinget har bestemt at de skal tilbake der de ble funnet, i Neiden i Øst-Finnmark. Skjelettene skal graves ned igjen og bli til jord. Dermed forsvinner kunnskap om hvem de var og hvem som er deres etterkommere.

Feil. Sametinget har ikke, verken administrativt eller politisk, vedtatt begravning av disse skjelettene. Dette er et resultat av den lokale menigheten og Universitetet i Oslo. Sametinget har imidlertid støttet kravet.

Feil. Det er allerede tatt genetiske prøver av samtlige skjeletter som begraves, som det vil være fullt mulig å drive genetisk forskning på et senere tidspunkt, dersom det er ønskelig. Det er dessuten rundt 1000 liknende skjeletter ved Anatomisk Institutt i Oslo. Mulighetene for genetisk forskning på eldre samisk skjelettmateriale burde således være godt ivaretatt. Ettersom ingen har søkt om å få drive genetisk forskning på hele eller deler av dette materialet, er det heller ingen åpenbar kunnskap som går tapt.

23. Kommentator (29:25): Hvem var de menneskene som befolket Norge for 1000 år siden? Og er vi deres etterkommere? DNA fra skjelettene kan gi svar. Men samiske skjelett er ekskludert fra denne forskningen.

Feil. Ingen samiske skjeletter er ekskludert fra noen genetiske studier, heller ikke denne konkrete studien omtalt i NRK Brennpunkt. Forskerne bak studien sier selv i programmet at de hadde ikke tid til å søke om tillatelse fra Sametinget, og dermed valgte å utelate samiske skjeletter.

24. Kommentator (30:56): Den ortodokse menigheten protesterte mot oppgravingen i 1915. Det er også menigheten som har krevd gjenbegravelse.

Under pkt 24 hevdet journalisten at det var Sametinget som hadde bestemt at skjelettene skulle gjenbegravelse. Saken er at Sametinget ikke motsatte seg en slik gjenbegravelse, men avtalen om begravelsen ble inngått mellom Universitetet i Oslo og den ortodokse menigheten i Neiden.

25. Kommentator (31:53):  De kaltes for skoltesamer, den lille samiske befolkningen i Neiden. Flere av deres etterkommere har bedt om at gjenbegravelsen blir utsatt. De vil ha forskning på skjelettene for å få kunnskap om hvem de var, før de graves ned og blir borte for alltid. Men Sametinget har valgt å følge kirkens ønske.

Klipp fra Neiden//

Å forske på skjelettene kan gi mer kunnskap om skoltesamenes historie. Det er den beste måten å rette opp gammel urett på, mener flere av skoltesamene.

Klipp fra Neiden//

I siste liten ble det tatt små prøver av alle de 94 skjelettene. for å muliggjøre forskning senere. Men fortsatt er det Sametinget som bestemmer hvilken forskning som kan gjøres.

Tendeniøst. Hele denne tematiske sekvensen bygger på den innledende påstanden om at forskning på disse skjelettene er og vil være umulig, samt på forestillingen om at Sametinget har godtatt gjenbegraving nærmest for å forhindre forskning på skjelettene.

Sekvensen avsluttes med kommentaren om at det “i siste liten ble tatt små prøver”, men at det fortsatt er Sametinget som bestemmer hvordan dette materialet skal benyttes rent forskningsmessig. Men til i dag er det ingen som noengang har søkt om å få benytte dette materialet, verken før eller etter gjenbegravningen, til dna-forskning.

26. Kommentator (37:37): Når skjelettene blir til jord forsvinner noe av muligheten for ny kunnskap om samefolkets fortid.

Feil. Det er allerede tatt prøver av samtlige skjeletter som gjør framtidig forskning på disse skjelettene mulig. I tillegg finnes rundt 1000 samiske skjeletter ved Anatomisk Institutt i Oslo. og rundt 7000 ikke-samiske skjeletter. Ingen folkegruppe i Norge er bedre representert med historisk skjelettmateriale ved instituttet enn nettopp samene, dersom man måler det i forhold til folkegruppes størrelse. Årsaken til at samisk skjelettmateriale er så rikt er nettopp raseforskningen på begynnelsen av forrige århundre.

Dermed er muligheten for forskning på historisk genmateriale bedre når det gjelder samer enn hva tilfellet er for den øvrige befolkningen i Norge.

27. Kommentator (40:12): Urfolksretten slår fast at samene er et opprinnelig folk. Men Sametinget vil ikke ha dna-forskning som undersøker om gamle skjeletter er samiske. Urfolksretten gjør samene til et utvalg folk i Norge, med rett til selvstyre og rett til å eie og besitte sine landområder.

Feil: Urfolksretten slår ikke fast at samene er et opprinnelig folk, se pkt. 19. Sametinget har ikke motsatt seg dna-forskning, verken generelt eller spesielt i noen saker omtalt i dokumentaren.

Tendensiøst: Bruken av et begrep som “utvalgt folk” om samene i Norge er historisk sett nokså grotesk med det vi vet om undertrykkelse og assimilering av samer – ikke minst med tanke på den raseforskning som også omtales i dokumentaren. Det har, som alle faktafeilene som er presentert her viser, osgå lite med dagens politiske virkelighet å gjøre. Bruken av begrepet “utvalgt folk” framstår mer som en tydelig konstatering av det som synes å være journalistens prosjekt: å blande sammen så mange tildels forskjellige tema med formål å skape inntrykk av å avdekke politiske konsekvenser av sameretten som gjør oss alle mørkeredde. Det skapes et inntrykk av endringene skjer som følge av bevisstløse stortingspolitikere, kunnskapsløse jurister og folkerettseksperter, samisk forskningsvegring og bevisst nedgraving av politisk betent genetisk materiale.

19Nov

Alt du vil vite om samer (men ikke våger spørre om)

De siste ukers mange debatter om samiske rettigheter, språk og samer generelt har virvlet opp mye god, gammel rasisme, historiske myter, ville påstander og både mer og mindre reflekterte tanker og kritiske spørsmål om norsk same- og urfolkspolitikk – og samene liv og samfunn spesielt.

En generell trend er at alt fra samisk hold tolkes i absolutt aller verst tenkelige mening. Organisasjonen for Demokrati og Etnisk Likeverd har gjort en slik holdning til alt samisk og norsk samepolitikk til sin misjon. En viktig inspirator til denne artikkelserien er reaksjonene i på artikkelen Følelsen av å være hatet…”. Det inspirerte meg til artikkel-serien : alt du vil vite om samer (men ikke tør spørre om).

Så kom med dem da: alle spørsmål du har om samer, samiske forhold, samiske rettigheter, urfolkspolitikk, norsk samepolitikk, samisk kultur og samfunnsliv, samisk språk, Finnmarksloven, ILO-konvensjon nr. 169 (Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater). Spør meg om alt du lurer på, men ikke har våget å spørre om.

Legg igjen spørsmål, kommentarer eller forespørsler i kommentarfeltet, så skal jeg svare på dem etter beste evne. Der jeg ikke vet svaret selv, lover jeg å finne svar og gi deg en referanse/lenke på hvor jeg har hentet svaret/svarene.

Nå er det helt opp til deg. Jeg venter…

Generelle og sterke ytringer om misnøye med alt samisk – og rasistiske innlegg – blir slettet uten nærmere begrunnelse og seremoni. 

14Nov

Samehets i nettdebatten

Samehetsen sitter løst i nettdebattene knyttet til samiske saker, særskilt i nord. Redaktørene Anders Opdahl og Jørn-Christian Skoglund forsvarer at kommentarfeltene i avisene Nordlys.no og itromsø.no har stor takhøyde i debattene. Jurist Ande Somby kritiserer avisene og mener de bør ta et medansvar for debattnivået. Redaktørene er, ikke uventet, uenig. Opdahl uttaler til fagbladet Journalisten:

Jeg registrerer Sombys synspunkt, men å skyte på budbringeren – som både Nordlys og iTromsø er i dette tilfellet- blir skivebom. Vi skal ha høy takhøyde og vi ser at det er skarpe fronter, men jeg opplever ikke vår nettdebatt som mer hatsk enn den er hos andre (…) Vi vet jo at hver gang vi kommer med en samesak, så blir det heftig debatt. Men problemstillinga, at det er rasister i Norge, er ikke ny, og lukker vi debatten så vil bare skittkastinga fortsette andre steder. Da er det bedre at debatten ligger på Nordlys sider, slik at man får et overblikk over situasjonen og også har mulighet til å ta til motmæle.

Tre viktige poeng altså:

  1. Ikke skyt budbringeren
  2. Åpenhet og takhøyde gir oversikt og mulighet for å ta til motmæle
  3. En mer redigert debatt gjør at hetsen finner andre arenaer
Alle er avsporinger fra kritikken. Opdahls poenger framstår som postulater uten begrunnelse, som om argumentene og begrunnelsene er selvforklarende. De henter åpenbart en uuttalt begrunnelse i idéen om demokrati og ytringsfrihet. Men selv ikke så grunnleggende verdier opphever plikten til begrunnelse i en så viktig debatt som dette.

1. Ikke skyt budbringeren?

Hvorfor ikke? Hvorfor skal ikke den som gir anledning, plass og oppmerksomhet til de avskyeligste holdninger og utsagn holdes ansvarlig for sin del? Jeg mener naturligvis ikke at Nordlys har en redaksjonell holdning som samsvarer med disse verste elementene på nett, langt ifra. Men Nordlys står farlig nær å gjøre seg til nyttig idiot for de samme kreftene den så sterkt forsvarer. Avisens selvforsvar som budbringer for rasistene framstår jo i et noe merkelig lys når den samme avisen ikke brukte Sametinget som kilde i den saken som nettopp gjaldt samisk språk – og som forårsaket slikt hatsk klima i nettdebattene.

2. Åpenhet og takhøyde gir mulighet for å ta til motmæle

Hva om det er motsatt? Samene er en liten minoritet, uansett hvordan man snur og vender saken. Minoriteten vil alltid være avhengig av majoritetens politiske velvilje, både i riks- og lokalpolitikken som den siste tids utvikling i nettopp Tromsø så krystallklart har vist. All erfaring fra andre nettdebatter viser at det nettopp er trollene, de mest aktive få med ekstreme meninger, som raskt overtar og dominerer ethvert tilløp til meningsfulle debatter.

Troll sprekker ikke i møte med offentligheten, ikke på nett i alle fall. Anonyme nett-troll vokser og nærer av den oppmerksomheten usaklighetene og hetsen genererer. Saklige og mer nøytrale debattanter skygger banen fordi de ikke orker la seg tilgrise av den retorikken og merkverdige aggressiviteten som kjennetegner disse. Nettopp dette er min oppsummering av nettdebattene rundt samiske saker i Tromsø den siste tiden. Spørsmålet jeg skulle ønske Nordlys i større grad stilte seg, er om man redaksjonelt mener disse debattene har bragt leserne nærmere en reflektert og informert holdning til saken. Har vi kommet nærmere “sannheten” som følge av den åpenheten Nordlys praktiserer i denne saken?

En mer aktiv røkting og redigering av usakligheter og ren hets hadde kanskje bidratt mer i en slik retning. Og da nærmer vi oss det siste poenget:

3. En mer redigert debatt gjør at hetsen finner andre arenaer

Javel. Er ikke det like greit? Det er Opdahls forsvar av Nordlys.no som arena for disse som bekymrer meg:

Da er det bedre at debatten ligger på Nordlys sider, slik at man får et overblikk over situasjonen og også har mulighet til å ta til motmæle.

Hvilken debatt, Opdahl? Den om samene, samisk språk, Tromsø kommunes innlemmelse i språkforvaltningsområde? Spørsmålet tvinger seg unektelig fram: Tar Nordlys mål av seg at kommentarfeltet skal være et register over rasister og rasistiske ytringer, eller en arena for samfunnsdebatt om den enkelte sak. Det er nemlig to helt forskjellige saker.

Jeg er ingen talsmann for sensur, verken når det gjelder debatt om samer eller andre grupper. Men jeg er, etter årelang erfaring, en varm forsvarer av moderering og redigering av kommentarfelt slik at debatten som føres er et bidrag til journalistikken som foranlediget debatten. Det betyr både krav til saklighet og oppførsel. Nordlys er i alle andre henseende et redigert produkt. Å abdisere som sjefredaktør ved artikkelens slutt og kommentarfeltets begynnelse framstår som en merkelig redaksjonell holdning. I mine øyne.

2Jun

Det fargerike Norge – og uviljen mot det

Journalist Marte Michelet i Dagbladet og Per Aage Pleym Christensen i Liberaleren har funnet felles mål i kampen for sine barns rett til fravær av fordommer, rasisme og den voksende aksepten for å rangere innbyggere i A- og B-lag på basis av etnisitet, religion eller hudfarge. Bakteppet er det såkalte Brochmann-utvalgets utredning, hvor de spår velferdstatens undergang såfremt man ikke endrer velferdsordningene dramatisk. Årsaken skal være at den voksende gruppen innvandrere i Norge ikke bidrar tilstrekkelig i forhold til de velferdsytelser gruppen henter ut.

Michelet og Pleym Christensen gjør (delvis) felles front mot den senere tids fremmedfrykt, slik den på ulikt vis har kommet til uttrykk fra industrileder Jens Ulltveit-Moe og Fremskrittspariets Christian Tybring-Gjedde og Per Willy Amundsen særlig. De to siste i en åpenbar særstilling. Både Michelet og Pley Christensen skriver med patos og svulmende hjerter, og de gjør det fordi de drar paralleller fra Brochmann-utvalgets innvandrer-statistikk til sine egne multikulturelle barn. Som Michelet skriver:

Med en pappa født i Iran kommer hun, datteren vår, til å registres i alle de «feil» statistikkene fra det øyeblikket hun (bank i bordet) ser dagens lys. Selv om pappaen hennes har mindre gudstro enn de fleste, kommer hun til å regnes med i den muslimske befolkningen — hun blir del av den «demografiske bomben», du vet den late, korka, indoktrinerte massen som bare er her for å stjele skattepengene våre og drive jihad. Hun kommer til å regnes med i den fryktede «minoritetsandelen» i barnehagen, på skolen, i idrettslaget — du vet de som ødelegger alt for de stakkars «etnisk norske» barna.

Slik skriver man når landets politikk plutselig angår en selv og ens egne barn, og ikke bare er ord i offentlige utredninger. Marte Michelet tar derfor et rasende opppgjør med rasisme i alle dens former i sin artikkel “Heretter er det personlig“. Per Aage Pleyms Christensens “Michelets flammende rose” er en atskiklig mer nøktern og analytisk tilnærming, men like personlig:

Siden mine barn ikke har to foreldre som begge er fra utlandet, slipper de muligens å bli stemplet som “nettotap”. Det samme gjelder Michelets datter. Men min ektefelle og hennes svigerforeldre kan risikere å møtte leve med påstander om å representere et nettotap for det norske samfunnet. Og bli konstant mistenkeliggjort. Jobber de nok? Får de trygdeytelser som ikke er berettiget? Slik mistenkeliggjøring kan bryte ned selv den sterkeste.

Jeg deler Michelets og Pleym Christensen engasjement og sak. 100 prosent. Det er allikevel interessant å observere at skribentenes kamp mot hverdagens faktiske og systemenes strukturelle rasisme egentlig ikke føres med virkelig innlevelse og kraft før det er ens egne (barn) det er snakk om. Andre er viktige de også, for all del, men ikke riktig så viktige som egne barn.

Mine barn er samer. De ser ikke “spesielt samiske” ut, men de har samiske navn, snakker samisk og går fra tid til annen i samiske klær og snakker samisk og praktiserer sin kultur ved forgodtbefinnende. De oppfatter seg som samer og er stolte av det. Men hver eneste dag må de også finne seg i å stå som representanter for absurde og ville politiske spekulasjoner om samisk separatisme, figurere som representanter for tvilsom statistikk og daglig akseptere at fordommene mot samene lever i beste velgående og kommer offentlig til uttrykk. Netto-regnskapet for samer i Norge kjenner jeg ikke, men for en same det er daglig kost å høre forslag om dramatiske kutt i samiske bevilgninger og påstander om juks og samisk fanteri. For ikke å snakke om de til dels rasistiske nettdebattene i ordskiftet om samiske veiskilt i Tromsø og Bodø. Midt i dette forsøker mine barn å være samer på en positiv måte, men opplever altså stadig krav om at de må ta hensyn til majoritetsbefolkningens behov, dens fordommer, statistikk og i mange tilfeller irrasjonelle raseri over å måtte erkjenne at staten Norge faktisk ikke er hvit, monokulturell og bare “norsk”.

Mitt poeng er dette: Norge er et fargerikt og flerkulturelt land. Ikke bare det. Norge var et fargerikt og flerkulturelt samfunn lenge før innvandringen for alvor startet på 1970-tallet. Før den tid utgjorde innvandringsbefolkningen (altså, ikke-norske) i overkant av 1 prosent, mens de i dag ifølge SSB utgjør 12,2 prosent av befolkningen (SSB). Folketellingene gjennom 1800- og 1900-tallet viste en dramatisk synkende andel samer i alle samiske bosettingsområder. Men det ble jo ikke færre av dem, snarere tvert imot. Årsaken til den statistiske nedgangen var selvsagt at samene gradvis forstod at det å la seg telle med “samisk” som oppgitt etnisitet var upraktisk og lite formålstjenelig. Samene er ikke alene om disse erfaringene: det samme gjelder for finner, kvener, romfolk, jøder og flere andre etniske grupper.

Mine samiske erfaringer reduserer på ingen måte Michelets eller Pleym Christensens erfaringer. Tvert imot, de underbygger den. Idéen om “de andre” er ikke ny eller en følge av innvandringsbølgen siden 1970-tallet. Majoritetsbefolkningen (de norske, hvite) i dette landet har alltid hatt ett eller annet mindreverdig forhold til andre kulturer innenfor og utenfor statsgrensene.

Norge har vært et fargerikt fellesskap i flere hundre år. Nordmenn har bare valgt å se bort fra dette historiske faktum. Det er nemlig ikke fargene som er problemet, men den norske historiske uviljen mot alle andre enn seg selv.

16May

Sametinget – first we take Manhattan

Sametingsrådet ønsker å opprette et kontor i New York, mens professor Per Selle tar til orde for et sametingskontor i Tromsø. Begge deler er gode idéer, og helt i tråd med de siste års realiteter innenfor den nasjonale og internasjonale urfolks- og samepolitikken. Ikke uventet er det flere som reagerer på planene om et samisk New York-kontor, avisen iTromsø med politisk argumentasjon, mens Frps Tord Lien selvsagt raser på vegne av skattebetalerne.

Tegning av Sametinget i New York

Sametinget oppretter kontor i New York

Reaksjonene er forutsigbare, og forståelige dersom man legger sametingsrådets egen Vibeke Larsens argumentasjon til grunn: hun er sterkt misfornøyd med den norske regjeringens samepolitikk. Bedre er sametingspresident Egil Olli når han begrunner forslaget med å komme tettere på FN i forberedelsene til FNs urfolkskonferanse i New York i 2014. Målet med konferansen er å etablere en handlingsplan for implementering av FNs deklarasjon om urfolksrettigheter (pdf) i årene 2015-2030.

I en slik ramme blir Sametingets økte engasjement i forhold til FN ikke bare rimelig, men helt naturlig. Samene i Norden har politiske erfaringer, kompetanse, ressurser og gode styringsmodeller som i større grad enn i dag bør deles med de øvrige urfolkene i verden. 370 millioner mennesker i verden tilhører kategorien urfolk, og de færreste er i nærheten av samenes økonomiske, rettslige og politiske stilling i sine nasjonalstater. I så måte er Sametingets økte internasjonale engasjement ikke først og fremst et økonomisk spørsmål, men mye mer et moralpolitisk spørsmål.

Og nå: over til Tromsø

Arktisk råd har besluttet å legge sitt sekretariat til Tromsø. Den norske regjeringens nordområde-satsingen har Tromsø som sitt naturlige tyngdepunkt, hvor formålet er å redefinere nordområdene til et nytt, norsk, europeisk og globalt sentrum. Den samiske og urfolkspolitiske dimensjonen knyttet til Tromsø er åpenbar, ikke minst med tanke på Universitetet i byen.  De siste månedene har sett intense og til dels hatske debatter om bruk av samisk språk på veiskilt i Tromsø (og Bodø), etter at Arbeiderpartiet i Tromsø vedtok å innlemme Tromsø kommune i det samiske språkforvaltningsområdet.

Professor i statsvitenskap Per Selle fra Universitetet i Bergen har utredet de administrative forholdene ved Sametinget. Han har først og fremst sett på  administrasjonens organisatoriske forutsetninger for å betjene den samiske befolkningen og gjøre parlamentet best mulig i stand til å fungere som en effektiv politisk arena for samepolitikk. Blant hans mange forslag er å etablere et sametingskontor i ishavsbyen Tromsø.

Siden opprettelsen av Sametinget i 1989 har vi akseptert at samepolitikk stort sett er smått – og lokalt. Derfor har Sametinget gjennom årene opprettet ulike kontorer på steder som Nesseby, Kautokeino, Snåsa, Kåfjord, Drag – og Evenes! Formålet har vært å skape politisk legitimitet og oppmerksomhet i små samiske lokalmiljø. I disse årene har den dominerende trenden vært at samer flytter fra de samiske bygdene og inn i større byer og tettsteder som Alta, Tromsø og Oslo. Det har skjedd både på tross av, og på grunn av, Sametingets arbeid og kontorlokasjoner. Samepolitikken har i disse årene gjort det stadig enklere og lettere å være og leve som same – også i byene. Det er større aksept for samiske behov og rettigheter. Det er, ikke overraskende, også i byene vi ser den største veksten i samemanntallet – og hvor potensialet for fortsatt vekst er størst. Det er på høy tid å endre det politiske fokuset – og Sametingets organisering og arbeidsmetoder.

Å være same i 2011 er mer enn det stereotypiske bildet av reindriftssamen på vidda i Kautokeino eller den fastboende samen i Tana. Samisk kultur og samfunnsliv er i dramatisk endring i retning av det urbane og globale. Sametinget står i akutt fare for å bli  samepolitisk irrelevant dersom man ikke snart tar inn over seg det samiske folkets endrede demografi og behov. Sametingets kontor i Tromsø er en naturlig forlengelse av den moderne samepolitikken, og plasserer urfolkspolitikken der den egentlig hører hjemme –  i det nasjonale og globale storsamfunnet – og ikke bare de de små bygdene hvor det samiske er åpenbart og dominerende – og ukontroversielt.

Professor Per Selle analyserer flere viktige forhold ved Sametinget og parlamentets organisering, som ikke er tema i denne bloggposten. Men dersom du har interesse av dette, så finner du rapporten her og omtaler av rapporten i Altaposten, Aftenposten og NRK Sápmi. Her kan du lese sametingsdirektørens vurdering av Selle-rapporten. For ordens skyld og nye lesere: jeg har tidligere arbeidet (1999-2007) som informasjonsansvarlig ved Sametingets administrasjon.

 

 

 

10Apr

Hijab, samer og den nøytrale nordmann

Arbeiderpartiets landsmøte har vedtatt å forby hijab og andre “religiøse hodeplagg” i Politiet, påtalemyndigheten og domstolene.

Bilde: Hijab forbudt - skaut tillatt?

Politisk wonderboy Jonas Gahr Støre har stått i bresjen for Aps nye integreringspolitiske dokument  «Mangfold og muligheter» – 99 tiltak for økt integrering. Et ledd i dette “mangfoldsarbeidet” er altså å forby bruk av hijab i Politiet. Spørsmålene omkring regulering av klesplagg i domstoler og Politi har vært omstridt og sterkt omdiskutert. Jonas Gahr Støre er rørende prinsippløs når han overfor Arbeiderpartiets landsmøte presiserte at vedtaket ville kunne gjøre det vanskelig for jusstudenter som ifølge sin religion må bære hodeplagg. Diskriminerings- og likestillingsombud Sunniva Ørstavik har tidligere vært kritisk til forslag om å forby hijab og andre religiøse hodeplagg, og mener at Arbeiderpartiets vedtak om forbud av hijab i særlig grad vil ramme kvinner og er således i strid med lovverket.

Det avgjørende argumentet synes å være at såkalte  “religiøse  hodeplagg” vil rokke ved Politets og domstolenes nøytralitet. Eller som Gahr Støre formulerte det før avstemmingen på landsmøtet:

Vi fant en form for kompromiss der vi sier at det er høy terskel i et samfunn som vårt for å regulere klesplagg, men at det bør være nøytral uniform i politiet, og heller ikke synlige religiøse symboler hos aktoratet og dommere.

Aller først: hvor kommer denne rørende forestillingen om at norske dommeres eller politimenns bekledning er “nøytral”? massivt politioppbud i Stilla under Alta-striden oppfattet neppe politi og domstoler som universelt “nøytrale”. Ofre for politivold har neppe opplevd overgriperne som “nøytrale”. Palestina-sympatisører opplever neppe det sedvanlige og massive politioppbudet foran israelske eller amerikanske ambassader som “nøytrale”. Innbyggere som stanses rutinemessig på gatene av politimenn som etterspør legitimasjon, bare fordi innbyggeren er mørk i huden, opplever neppe politiet som nøytralt Mitt poeng? Det har gjennom historien vært atskillige anledninger til å stille store spørsmål ved politiets, påtalemaktens og domstolenes nøytralitet. Ingen av disse har vært knyttet til utøvernes bekledning, men nettopp selve myndighetsutøvelsen i hvert enkelt tilfelle – og den andre parts opplevelse av rettferdighet.

Staten og statsmaktene i Norge er uløselig knyttet til kristendommen. Det norske flagget har det kristne kors som sitt fremste symbol. Forbud mot hijab i politiet har intet med nøytral myndighetsutøvelse å gjøre, det har med manglende forståelse for konsekvensene av et mangfoldig samfunn å gjøre. Det har å gjøre med et bilde av “de andre” som ute av stand til å opptre med den kompetanse, verdighet og nøytralitet som det vi ser i vårt eget speilbilde. Da gjør vi det lettere for oss ved å gjøre “de andre” litt mindre lik seg selv, og litt mer lik oss. Oss nøytrale.

Det finnes begreper for slikt. Nøytralitet er ikke en av dem.

1Apr

Stemmen fra Sápmi

Bilde av nettavisen til Sagat

Faksimile Ságat 1. april 2011

Tidligere kollega Anders Opdahl er nylig gitt tilliten som sjefredaktør i avisen Nordlys i Tromsø. Til avisa Ságat sier Opdahl at han vil videreutvikle avisen som den tydelige nordnorske røsten i samfunnsdebatten:

Vi er den talerstolen i nord som når best fram i den nasjonale debatten. Og det skal vi ivareta. Vi har mange dyktige samfunnskommentatorer i Nordlys.

Avisa Nordlys har mange gode kvaliteter, og har en god tradisjon på å se verden og Norge med nordnorsk perspektiv og nordnorske øyne.  Opp gjennom årene har avisa også hatt sine utmerkede penneknekter. I lys av de siste årenes utvikling innen urfolksrett og samerett i nord, mener jeg tiden er inne for at Nordlys også setter disse sakene på dagsorden i egen organisasjon.

Samiske saker har (også i Nordlys) en tendens til å behandles som nordnorske “utenrikssaker”, kuriosa eller bare godt gammelt konfliktstoff. Når hovedstaden i nord, Tromsø, nå diskuterer innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet, er det også en anledning for “hovedstadsavisa”  Nordlys til å ta et mer helhetlig ansvar for det samiske og multietniske nyhets- og kommentarstoffet i landsdelen.

Det betyr at man internt bør starte diskusjonen om hvordan man skal behandle etniske saker, samerett og urfolksstoff mer systematisk og grundig enn hva tilfellet er i dag.  Etterhvert som Sametinget vokser fram som maktfaktor og etterhvert som landsdelen framstår mer og mer som et multikulturelt landskap, fortjener også den nordnorske multikulturen et mer systematisk, grundig og kritisk blikk fra landsdelens største avis.

Den viktigste stemmen fra nord bør i større grad inkludere analyse og god journalistikk om urfolk og samer – og de  multietniske mulighetene og utfordringene i landsdelen.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.