Tag: samer

30Mar

Sápmi – en identitet

Jompa og kart over Sápmi - SamelandJeg har vært i overkant opptatt av myten om den samisk staten i det siste. Det har forsåvidt et par andre aktører også. Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Jan Henrik Fredriksen uttalte for kort tid siden at han under et møte med sametingspresident Egil Olli hadde sett et klart og tydelig bevis for at samene planlegger en egen stat:

Han (Olli, red.anm) presenterte et kart over Norden hvor det allerede er tegnet et samisk kart, en egen samisk stat.

Sápmi er ikke en idé om en stat, men et faktisk, historisk samisk bosettingsområde. Det samiske begrepet “Sápmi” omfatter både det geografiske området og det samiske kulturelle fellesskapet, identiteten som ett folk. Noen skremmes åpenbart av at et ord på et språk de ikke behersker, kan ha flere betydninger. Andre skremmes av at noen av oss faktisk lever fullverdige liv med flere kulturelle og etniske identiteter. Men det gjør vi altså.

15Sep

De krenkede følelsers tyranni

Førstesiden til avisen iTromsø 11. septemberEt hundretalls Kiwi-ansatte ikledde seg sist helg samekofte-liknende bekledning og gjennomførte en samisk aften i Tromsø. Så brøt helvete løs.

Kiwi-eventet inneholdt besøk i en samisk teltleir utenfor byen med mat og informasjon om samisk kultur. Deretter gjorde de byen Tromsø, uten kofter!

Noen samer vil nå ha det til at Kiwi med sitt arrangement og sine dårlige kofte-etterlikninger i Kiwi-farger er et hån mot samer og samisk kultur. Den allestedsnærværende jusprofessor Ànde Somby i Tromsø gjør seg til talsmann for “Samisk opprør mot koftestunt”.

I Dagbladet sist lørdag (11.september 2010) skriver John Olav Egeland om det faktum at en amerikansk pastor med planer om å brenne Koranen kan sette store deler av verden i brann:

Verdensfreden trues nå av en pastor som fikler med fyrstikker. Er alle blitt gale?

Jeg skal ikke dra sammenlikningen for langt, men det er et faktum at de krenkede følelser stadig oftere setter dagsorden, fra Tromsø til Islamabad. Interessant nok er det stadig de selverklært rettroende og fundamentalistene som lar seg krenke, enten det er samepolitikere eller islamister vi snakker om. På finurlig vis formuleres krenkelsen så generelt og symbolsk mettet, at de moderate av oss ikke uten videre kan ta avstand fra den påståtte krenkelsen uten samtidig å ta avstand fra egen religion – eller i dette tilfellet: ens etniske opphav. En er liksom ikke helt samisk, hvis man ikke opplever krenkelse. Jo sterkere krenkelse, jo mer same.

Jeg er same, og irriterer meg altså over at jeg regelmessig tas som retorisk gissel av medier eller rettroende og politisk korrekte samepolitikere og aktivister som hevder at samene (altså jeg inkludert) er utsatt for hån, latterliggjøring og undertrykkelse. Som denne saken så elegant demonstrerer, kan man ikke uten videre ta avstand fra den påståtte krenkelsen, uten samtid å utsette seg for mistanke om utilstrekkelig samisk nasjonalfølelse og respekt for samiske nasjonalsymboler (kofta). Med mindre man som moteskaper Anne Berit Anti kan begrunne avstandstagen særskilt.

Så symbolmettet er kritikken, at selv NRK Sami radio lar seg forlede til å tro at saken faktisk er viktig og begår ikke mindre enn fem nettartikler i løpet av tre dager og avslutter det hele med et fjernsynsinnslag på mandag hvor Sametingets visepresident Laila Susanne Vars tar avstand fra Kiwis bruk av “falske” kofter – og uttaler dessuten:

Alkohol og kofte hører ikke sammen.

Ord blir fattige mot slikt tøys. Alkohol og samekofta hører svært ofte sammen. Kofta er nemlig for de fleste samer et festplagg, og ikke sjelden serveres nettopp alkohol i sammenhenger hvor man bærer kofte. Det er forøvrig ikke så lenge siden redaktøren i Nordlys kritiserte Sametingets folkevalgte for å drikke for mye under parlamentets samlinger.

Kritikken mot Kiwi har vekselsesvis hentet sin begrunnelse i at samene gjennom historien er blitt undertrykket og diskriminert, at det eksisterer myter og fordommer mot samers (mis)bruk av alkohol. Det hevdes at Kiwi gir legitimitet til finsk turistindustri som produserer og framstiller falske kofter, eller at Kiwis stunt er et utslag av et slags darwinistisk-rasistisk syn på samene. For som sametingsrepresentant Geir Tommy Pedersen sier:

Det er jo ingen tvil om at tanken bak dette, er en latterliggjøring av kofta og av det samiske folk.

Ingen tvil!? I den grad det samiske folk i det hele tatt ble latterliggjort i denne saken, er det for min del høyst usikkert hvem av aktørene som gjorde størst skade.

Jeg har aldri tillatt meg selv eller mine barn å bruke sin samiske identitet og arv som en krykke de kan halte seg gjennom livet på. Og jeg tillater ikke å bli tatt til inntekt for et slikt destruktivt kultursyn heller. De krenkede følelsers tyranni fungerer bare så lenge vi tillater det. Jeg ville bare nevne det.

28Apr

Bloggerne som forsvant

Før sametingsvalget 2009 var det en interessant økning i aktiviteten på sosiale medier fra endel samiske folkevalgte  og deres støttespillere. Nå, et drøyt halvår senere, har aktiviteten mildt sagt dabbet av. Den reelle konklusjonen er vel at det aldri helt tok av.

Det var hovedsaklig NSR som viste interesse for bruk av sosiale medier i kommunikasjon med velgerne: YouTube, Twitter, Facebook og blogger. Arbeiderpartiets sametingsgruppe glimret med sitt fravær. Nettopp det siste var litt av et paradoks, når vi vet litt om hvor hardt moderpartiet og statsministeren har satset på bruk av sosiale medier de siste årene.

Norske Samers Riksforbund
NSRs oversikt over aktive politikere på sosiale medier ser imponerende ut, men en rask gjennomgang av bloggene/bloggerne viser at halvparten har liten eller ingen aktivitet etter valget:

NSR skal få litt kred for i det minste å ha forsøkt å kommunisere med personlige stemmer med velgerne, og for å ha en undrende, spørrende og inkluderende blogger i sin partileder Aili Keskitalo. Når det er sagt, bærer brorparten av nsr-bloggene preg av å være politiske agitasjonsplattformer mer enn arenaer for samtaler med velgerne. Halvparten er heller ikke oppdatert siden 2009.

Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiets  Sametingsgrupp har de siste 12 månedene publisert 14 artikler på Mitt Arbeiderparti.no. Det er hovedsaklig snakk om republisering av artikler, kronikker og pressemeldinger allerede publisert på eget nettsted eller på Sametingets nettsted. Sametingsgruppa er også passivt og uinteressert tilstede på Twitter. Ikke akkurat et spesielt imponerende signal om kommunikasjonsvilje eller velgerengasjement?

APs Helga Pedersen er forholdsvis aktiv på bloggen sin, men holder seg tematisk stramt til det som er partiets politikk – noe som i praksis gjør den statistisk og orientert mot den sosialdemokratiske menigheten.  Sametingspolitikerne i partiet er imidlertid fraværende på sosiale medier.

Jens Stoltenberg viser oss fremtiden
Men dette fraværet kan jo være en konsekvens av holdningene man har til sosiale medier i Arbeiderpartiets sametingsgruppe.

I ettertid framstår jo sametingsrepresentant Skjalg Jensen og hans voldsomme tirade mot sine politiske motstandere for bruk av sosiale medier,  som samepolitikkens svar på komiske Ali; mens han hudfletter NSRs representanter for bruk av Facebook og Twitter under Sametingets plenumsmøter, styrer Jensens partileder (og statsminister) landet i dagevis fra bilens baksete ved hjelp en iPad og sosiale medier som Twitter og Facebook.

Det kan vel hende at Stoltenberg her representerer det berømte eksemplet til etterfølgelse, og ikke Jensen?

14Mar

Kulturkamp på Wikipedia

Atikler om samiske forhold på Wikipedia er få og ofte mangelfulle. Derfor skriver jeg slike artikler, selv om altså ingen betaler meg for selv og selv om man får liten eller ingen notabilitet som wikipedia-forfatter. Siste artikkel er om den samiske artisten Wimme, Wimme Saari – eller som han heter: Frans Wilhelm Saari.

Hvorfor jeg gjør det? Skriver på Wikipedia, altså? Jo, fordi ikke så mange andre gjør det. Fordi jeg vil at min bakgrunn, min kultur og det samiske samfunnet skal være synlig og faktisk korrekt. Kunnskap og synlighet er makt. Fordi jeg er lei av folkevalgte, byråkrater og forlagsredaktører (blant andre) som ikke klarer å lage ordninger gode nok slik at mine (og andres) barn kan få lærebøker i skolen.

Men mest fordi det handler om makt og kunnskap: som same vil jeg være med å produsere, definere og synliggjøre kunnskapen om samer og samisk kultur – og tilgjengeliggjøre den i et format som ungene i dag faktisk bruker: nett- og søkemotorbasert.

Sametinget bevilger penger til forlag, som skal produsere samiske lærebøker til den samiske skolen……, men innen disse kommer ut er det knapt noen som leser bøker på papir. Og kunnskapen i hver enkelt bok er låst til papiret for all framtid pga avtalene mellom Sametinget, forlagene og forfatterne.

Man blir ikke rik eller berømt av å skrive på Wikipedia. Men det blir man ikke som samisk lærebokforfatter heller?

24Feb

Dugnad for samisk V – eller betalt per ord?

Språkarbeider Jane Juuso fra Isak Saba senter lanserte i dag idéen om etablering av et felles samisk språkverktøy på Sametingets språkseminar (pdf). Hun etterlyste mer handling og mindre byråkrati rundt samisk språk. Ett av spørsmålene hun stilte var: er det blitt slik at vi har bare har samiskspråklige miljøer der vi er villige til å betale folk for å snakke samisk? Har samisk blitt et betalt språk for samiske byråkrater?

Microbetaling (en. Wikipedia: micropayment) er i skuddet i mediebransjen, der man diskuterer hvordan man skal få journalistikken til å betale seg. Kanskje har vi kommet dithen at vi må begynne å snakke om hva som fungerer best som betalingsmodeller for bruk av samisk også? Kanskje vi skal betale samisktalende per samiske ord? Da kunne kanskje de fullt ut tospråkelig til og med leve av sin språkkompetanse.

Jeg lanserte idéen om et åpent og fellesnordisk språkforvaltningssystem høsten 2008, noe i retning av det Jane Juuso etterlyser i februar 2010. Fremskrittene innen samisk språkutvikling skjer med andre ord ikke med lysets hastighet. Men jeg tror fremdeles på et “dugnadsbasert” system, der alle samiske institusjoner fritt deler språkkompetansen med alle andre som deltar i prosjektet. Jeg tror tilstrekkelig mange ønsker å bruke samisk, både enkeltpersoner og institusjoner, men det er dessverre ikke enkelt nok.

Mange samer har en tendens til å gjøre bruk av samisk til et moralsk spørsmål: du bør snakke samisk av hensyn til din bakgrunn, dine barn og din kultur! Jeg tror imidlertid valg av språk er mye et praktisk spørsmål for de fleste av oss – vi velger det som er praktisk og enkelt for oss. Det handler tross alt om kommunikasjon. Vi må med andre ord gjøre det enklere å snakke og bruke samisk og enklere å lære.

Visepresident Laila Susanne Vars gjorde et betydelig poeng av Juusos mange poenger og mente norske myndigheter hadde noe å lære av hennes  tanker om språk. Men det har jaggu Vars og Sametinget også. Mens språkmedarbeidere etterlyser verktøy, sitter de samiske folkevalgte med hendene i fanget og overlater til den samiske grasrota og norske myndigheter å drive den samiske språkpolitikken i praksis.

Sametinget valgte selv å legge ned sitt eget Samisk språkråd, kanskje det viktigste ombudet for samisk språk de siste 25 årene. Siden da har i praksis det samiske språkutviklingsarbeidet stagnert. Jeg tror kanskje ikke flere “råd” nødvendigvis er veien å gå. Men jeg tror kanskje det er litt vel defensivt å be norske myndigheter om å ta samiskspråklige initiativ Sametinget selv ikke er villig til å ta.

Mer lesestoff i saken:

25Jan

Gøy på landet: fri motorferdsel for bygdefolk

Sametinget foreslår å gi bygdefolk større rett til motorisert ferdsel i skog og fjell, enn byfolk.  Forslaget baserer seg på et såkalt “avhengighetsprinsipp”: folk som enten er økonomisk avhengig av det eller hvor motorisert ferdsel har betydning for trivsel og livskvalitet skal i større grad enn andre få lov til å kjøre i naturen. Sametingspolitiker Marianne Balto sier til NRK:

Det gjelder først og fremst bygdefolk og de som har bosatt seg i områder på grunn av at naturen er en stor del av deres bosetningspreferanse på flere måter. Det ene er økonomiske forhold. Det andre er livskvalitet og bolyst.

Forslaget fremmes i forbindelse med arbeidet for å redusere motorisert ferdsel i utmark. Det er vel ikke “byfolk” som utgjør den store gruppen motoriserte på bygda? Å stenge ute de som utgjør det minste problemet, kan naturligvis skape et inntrykk av at man gjør noe med miljøproblemene. Men det gjør man jo ikke.  Egentlig.

Innbarka byfolk spør seg frydefullt allerede om Sametingets forslag kan brukes som argument for å redusere bygdefolks adgang til byen. For hvis byfolk ikke skal ha motorisert adgang til bygda, bør kanskje ikke bønder ha motorisert adgang til byen? Eller verre: kanskje burde bygdefolk på bytur tvinges til å bruke toget? Da ville kanskje utbygging av togtilbudet raskt bli sett på som viktig distriktspolitikk, med økte bevilgninger som konsekvens.

Og hva med utflytta samer/bygdefolk? Skal de behandles som byfolk eller bygdefolk? Flere samiske partier hevder at utflytta bysamer skal ha samme rettigheter til høsting og ferdsel i sin opprinnelige hjemkommune som de som fortsatt bor der.

1Mar

Porten til Sameland

Siste episode av “E6 – en reise i nordmenns hverdag” viste hvordan samer presenteres for veifarende på Isnestoften i Alta kommune. Den lokale samen stod i sin utslitte og skitne kofte og svarte muntert og hemmelighetsfullt på spørsmål om antall rein og antall solgte skinn – til likningsmyndigheters og andre myndigheters store irritasjon, må vi anta.

“Same” avbildet på finsk prospektkortI fjor høst demonstrerte hundrevis av samiske folkevalgte og ungdomsaktivister mot det mange mener er finsk turistindustris kyniske utbytting av samer og samisk kultur. Bruk av falske kofter og framstilling av samer som primitive, fulle og skitne har vært noen få av ingrediensene, mens harmløs bruk av samiske symboler på gardiner og sengetøy har vært andre.

Isnestoften ble i det aktuelle programmet framstilt som “porten til Sameland” langs Europavei 6; en port bestående av en kjempeekte og autentisk same i en utslitt og skitten kofte, i det som fortoner seg som en klynge av slumhytter av plastduk på Isnestofen i Alta – som forteller halvkveda viser om egne skatte- og avgiftsunndragelser. Det er kulturformidling det.

Vi trenger åpenbart ikke mye hjelp fra Finland for å underbygge de mest seiglivede fordommene om samene. Vi klarer det innimellom godt selv.


Reportasjen fra Isnestoften er 19,55 minutter ut i sendingen. Se forøvrig diskusjon på NRKbeta om manglende mulighet for lenking til spesifikt innhold i webvideoer.

3Jan

Svenske samer anerkjennes

Alt tyder nå på at samer i Sverige vil få en særskilt beskyttelse i Sveriges grunnlov. Forslaget til ny grunnlov (PDF) fra Grundlagsutredningen inneholder en anerkjennelse av samene som urfolk og en ny formulering om landets regjeringsform:

Samernas och andra etniska, språkliga och religiösa minoriteters möjligheter att behålla och utveckla ett eget kultur- och samfundsliv ska främjas.

Forslaget fra Grundlagsutredningen ble presentert i midten av desember 2008. Den inneholder også et forslag om alternativ formulering:

Etniska, språkliga och religiösa minoriteters möjligheter att behålla och utveckla ett eget kultur- och samfundsliv bör främjas.

11Nov

Krigen som aldri tok slutt

Fremdeles teller vi våre døde og fremdeles graver vi opp udetonerte bomber i våre nabolag. Finnmark er fremdeles i krig.

Da Tromsø ikke fikk arrangere olympiske leker gikk landsdelens ypperste representanter av skaftet. De kalte det svik og lureri. Og mens 8000 olympisk fristrerte nordlendinger på Facebook plutselig tok til orde for en egen nordnorsk stat, fant en miljøverner sørfra tiden inne til å relansere konspirasjonsteorien om en nært forestående statsdannelse. Jeg klarte å holde kjeft da.

Men jeg gjenkjente mitt eget raseri fra tidligere da jeg leste om lokalhistoriker Arvid Pettersons bok om tvangsevakueringen av Nord-Troms og Finnmark. Petterson dokumenterer at evakueringen krevde ti ganger så mange dødsofre som hittil antatt. Da den tyske okkupasjonshæren ville tvangsevakuere finnmarkingene og brenne fylket foran den russiske hæren i 1944, oppfordret norske myndigheter i London finnmarkingene om å stikke til fjells og på annet vis unngå den tyske evakueringen.

(Saken fortsetter under faksimilen)

Faksimile Aftenposten 4.november 2008

Det ble sagt at finnmarkinger som flyktet og bidro til å undergrave den tyske evakueringen skulle få mat, medisiner og annen støtte fra allierte myndigheter. Verken mat eller medisiner eller annen hjelp kom. Befolkningen måtte klare seg selv med det lille de hadde. Tyskerne brant alt det andre: hus, husdyr, klær og nødvendige husgeråd. Jeg kan fremdeles huske mine besteforeldres forakt når de en sjelden gang snakket om det harde livet i grottene og de provisoriske hyttene.

Nå dokumenterer Arvid Petterson at antallet døde som følge av evakueringen var langt større enn tidligere antatt. Ti ganger større. Og det er vel merkelig? For dersom du oppsøker andre bokverk om krigen, eller hjemmefrontmuseet på Akershus festning, så er hver eneste eske med sigaretter og hver eneste boks med canned beef flydroppet til “gutta på skauen” gjort rede for. Vi vet alt om krigen. Sørpå.

Men først 70 år etter krigen vet vi altså hvor mange som døde under den største og mest dramatiske aksjonen i Norge under krigen: evakueringen av Nord-Troms og Finnmark. Er det ikke merkelig? Hvorfor tok det så lang tid? Og hvorfor graver befolkningen i Lakselv fremdeles opp bomber fra krigen midt i sentrum? Hvorfor må skiløpere i Karasjok fremdeles advares mot å lage bål utenfor skiløypa på grunn av udetonert sprengstoff i terrenget? Fordi det fortsatt er stor forskjell på finn og folk.

I Oslo har man hjemmefrontmuseum hvor “gutta på skauen” hylles som krigens ekte (og eneste) helter. I Finnmark levde partisanene med statlig autorisert mistanke om spionasje og forræderi til langt ut på 1990-tallet. Landets befolkning forstår fremdeles ikke at krigen i Norge ble utkjempet i Nord-Norge. Før krigen levde vi med norske myndigheters nådeløse fornorskningspolitikk overfor den samiske og finske kultur. Vi hadde en kort pause mellom 1940-45 hvor tyskerne arrangerte krig og brant ned fylket. Så fortsatte fornorskningen som vanlig flere tiår etterpå.

Og fremdeles slynges latterlige påstander om samisk statsdannelse ut fra antatt intelligente mennesker som om ingenting har skjedd de siste 70 år. Vi sloss fremdeles. Vi er fremdeles i krig.

29Sep

Oss urfolk i mellom

Ole Henrik Magga er opprørt over at NRKs menneskesyn når de betaler urfolk for å opptre mer primitivt enn de er – i fjernsynsunderholdningens navn. Men kan det tenkes at Magga har et minst like spesielt syn på menneskene?

Tidsskriftet Ny tid avslørte forrige uke at Waorani-indianere ble betalt av NRK for å ta av seg sine vestlige klær under innspillingen av serien «Den store reisen». Indianerne framstår på den måten både «mer primitiv» og «urfolkelig» enn de liv de faktisk lever til daglig. Antropolog Laura Rival ved Senter for internasjonal utvikling ved Universitetet i Oxford har fulgt Waorani-stammen siden 1989 og forteller til Ny Tid at indianerne aldri går rundt nakne i grupper lenger, utenom for turister og fjernsynskanaler.

Ja, interessen for å filme såkalt «primitive urfolk» i forbindelse med realityserier har de siste årene vært så stor, at deltakelse i slike serier nærmest har blitt et levebrød for waoraniene. Å kle seg naken og gå på jobb som urfolk for vestlige fjernsynsseere, er en «helt vanlig dag på jobben» for waoraniene. Til daglig bor de i helt vanlige hus, med pc og fjernsyn tilgjengelig, og lever oppsiktsvekkende kompliserte og vestlig-inspirerte liv.

Men nå reagerer altså enkelte på det de mener er uverdige overgrep mot sårbare urfolk. Tidligere sametingspresident og tidligere leder for verdens forum for urfolk, Ole Henrik Magga, kaller NRKs serie «Den store reisen» et maktovergrep. Maggas engasjement i saken er uten tvil genuint og ektefølt, og jeg tviler ikke på at det kun er urfolkets beste han har i tankene. Samtidig viser Maggas kritikk et selektivt perspektiv på egen historie og samtid.

Det samiske samfunnet har de siste tiårene vært stadig oftere besøkt av medier fra inn- og utland som har fortalt historier om det arktiske urfolket i Norden. Svært mange av disse historiene har vært rosenrøde og i beste fall en omskriving av det daglige livet i Sápmi. Etter så mange år og med et så stort samisk mediemangfold, så skulle man tro at mytene om den «primitive samen» var avlivet. Men den lever fordi det har passet oss godt å holde den i live.

Mytene om oss repeteres daglig i media, og derfor tror mange (også noen av oss) at samene fremdeles lever i pakt med og av høsting fra naturen, at vi alle bor i lavvu, og at vi lever våre daglige liv med reinsdyr på fjellet. Det er faktisk slik vi markedsfører oss politisk, fordi vi tror det gir oss best utgangspunkt overfor norske myndigheter og storsamfunnet. Det er slik vi markedsfører oss til turistene, fordi vi tror det betaler seg i form av økt turisme.

Når Magga gjør Waorani-stammen til offer for utbytting av NRK, gjør han samtidig seg selv til offer for egne fordommer. Han antar nemlig at waoraniene ikke selv er i stand til å avgjøre hva som er best for dem. Magga antar at de behøver hans samiske, verdensvante, rike og kristne moralkompass for å navigere i en urfolkspolitisk komplisert og medieeksponert verden.

Magga kler alltid på seg samekofte før han opptrer i mediene, som så mange andre samiske ledere som til daglig går i vestlige klær. Samekofta gir et ønsket bilde av urfolkslederen Magga og bekrefter hans samiske identitet. Den bekrefter samtidig mytene om oss, urfolket – hos “de andre”. Waorani-folket kler av seg klærne. At de som urfolk har et annet forhold til nakenhet enn oss, gjør dem ikke automatisk til ofre. Å filme nakenheten blir sånn sett like lite automatisk et overgrep som filming av samer i kofter.

Å umyndiggjøre dem på bakgrunn av deres nakenhet, deres moral og deres valg i denne saken, er ille. Men verre er det når vi samer hevder vi gjør det av hensyn til «dem». Moralisme og kolonisme er altså fullt mulig oss urfolk i mellom. Også.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.