Tag: sametinget

7Oct

Samene og Statsbudsjettet 2016 – eller: å piske en død hest og sin syke mor

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 22.48.44

Dagen i dag stod i skrevet i Statsbudsjettets tegn. Og nyhetene i nasjonen handler naturlig nok om skattereform, NRK-lisens, oljepenger og ikke så veldig mye om bevilgninger til samiske formål. Forståelig nok, når ikke regjeringen selv finner grunn til å nevne verken Sametinget eller samiske formål under stikkord på “S” i budsjettet. Småutgifter derimot, er nevnt. Nevnt er også  Stiftelsen Arkivet, som i år får sine sårt tiltrengte og sikkert nyttige 15 millioner kroner.

Ikke engang under ansvarlig departement Kommunal- og moderniseringsdepartementet er Sametinget eller samiske formål å finne i stikkordslisten:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.48.09

Selv ikke et søk på “Sametinget” gir annet enn en megetsigende melding om at jeg er på feil spor.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.50.48

For det er altså tilsynelatende ingen dokumenter eller ord som inneholder “Sametinget”. Eller “samer”. Eller “samisk”. Men la nå dette spikkeriet ligge i flishaugen da. I et statsbudsjett på 1245 milliarder blanke norske kroner fordelt på hundrevis av sider i Statsbudsjett og Nasjonalbudsjett er det naturligvis mange små og store tiltak og satsinger som ikke når fram i regjeringens eller de nasjonale medienes hovedfokus eller førstesider. Eller søkemotorer. For det hjertet ikke er fullt av, renner som kjent heller ikke kjeften over med. Og da er det kanskje ikke mer å forvente at lokale og samiske medier sliter med å finne fram til tall, statistikker og størrelser som gir mening.

Men de skal allikevel har for forsøkene, både NRK Sápmi og iFinnmark og Avvir. De refererer pliktskyldig ved hjelp av kopi- og lim-inn funsjonene i EDB-apparatene sine. På NRK Sápmis nettsider kan vi lese:

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 19.42.06

41 millioner kroner i tillegg altså? Inne i artikkelen må vi konstatere at 314 millioner kroner + 41 millioner kroner har blitt til 285,5 millioner kroner. Og bevilgninger til Sametinget og bevilgninger samiske formål har blitt en og samme bevilgning, mens det vitterlig er to ganske forskjellige størrelser med mange andre tall enn de som fremkommer i artikkelen.

Men legger man sammen tallene som framkommer i NRKs artikkel (som man ikke skal), så framkommer beløpet 355,6 millioner kroner – som verken er 314 millioner eller 285,5 millioner kroner som nevnes i artikkelens tittel eller innledende tekst. Men så er det da heller ikke noen av delene, eller noe annet for den del – annet enn et nokså tilfeldig og hjelpeløst resultat av en redaksjon som verken kan lese budsjetter eller legge sammen tall eller finne ut hvilke tall som bør og kan legges sammen til et meningsfult hele. Ingen av beløpene som gjengis i artikkelen gir mening å lese i den sammenheng de framkommer. Heller ikke iFinnmark klarer å gjengi budsjettets størrelse korrekt, verken til Sametinget spesifikt eller til samiske formål mer generelt.

Den samiskspråklige avisen Avvir nøyde seg med å referere en av Sametingets reaksjoner på detaljbevilgningene til samiske læremidler over Sametingets budsjett. Også i denne artikkelen framkommer løsrevne tall fra tilfeldige poster i Statsbudsjettet 2016, som gir lite mening for leseren. Men i motsetning til de andre nevnte mediene gjør Avvir aldri noe forsøk på å framstille sitt åndsverk som et selvstendig eller helhetlig journalistisk arbeid på statsbudsjettet.

For journalister og andre addisjonssvake kan det opplyses at “samiske formål” er den samlede bevilgningen fra samtlige departementer (pdf) til formål som har fått merkelappen “samiske”. Regjeringens forslag for 2016 er 900 millioner kroner. Av disse er 441 millioner kroner foreslått bevilget via Sametingets budsjett for 2016. Såfremt vi da ikke tar høyde for regjeringens egne (åpenbare) regnefeil og forsøk på selge de samme pengene flere ganger – hvilket vi for pedagogikkens skyld lar være å gjøre her.

Allerede i den første tabellen i regjeringens oversikt (se nedenfor) over bevilgninger til samiske formål kan vi konstatere at forslaget på 900.000 millioner kroner for 2016 er 34 millioner kroner mindre enn regnskapsførte bevilgninger til samiske formål i 2014. Altså altså en nominell nedgang på 2 prosent, hvis vi forutsetter at framstillingen er presis – hvilket den ofte ikke er.

Skjermbilde 2015-10-07 kl. 20.41.33

I den samme perioden har det naturligvis vært en årlig lønns- og prisstigning på rundt 2,5 prosent, som gjør at den reelle nedgangen i bevilgningene i disse to årene altså er betydelig større enn de 2 prosentene som framkommer av denne tabellen. Og ettersom jeg er administrativt ansatt og kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, hopper jeg her elegant over enhvert tilløp til politisk debatt og analyse om budsjettets bevilgninger burde vært større eller mindre enn de er. Det er ikke mitt anliggende her.

Men altså, grunnleggende ferdigheter i addisjon og budsjettmessige omstendigheter og historikk er det. Mitt anliggende, altså. For det er ikke slik at regjeringen (i sin uutgrunnelige godhet) plutselig i år har bevilget noen av de tall som nevnte medier så feilaktig har gjengitt. Også i fjor, og årene helt tilbake til 1989, ble det bevilget midler til Sametinget og samiske formål. Det finnes altså en historikk og mange begrunnelser for hvorfor bevilgningene gjennom årene har den størrelse og utforming som de har – og har hatt. Ikke minst, så finnes det et sameting som hvert år i egen sak om budsjettbehov og i en rekke enkeltsaker fremmer det flertallet av samiske folkevalgte mener er det samiske samfunnets behov for bevilgninger til ulike tiltak.

Disse ønskene kan og skal man selvsagt mene mye om, og det er det i sannhet mange som også gjør. Men ønskene er på ett eller annet plan også uttrykk for reelle eller oppfattede behov i og fra det samiske samfunnet. Noe også FNs rasediskrimineringskomité påpekte i høstens rapport om Norge, da komitéen adresserte systematisk manglende finansiering av samiske språk- og opplæringstiltak. I tillegg kommer helt andre behov for bevilgninger til samiske saker som av ulike andre aktører (enn Sametinget) fremmes for offentligheten og myndigheter.

Dette er helt grunnleggende kunnskaper for journalister som tar mål av seg å rapportere meningsfullt om foreslåtte bevilgninger til samiske formål eller Sametinget. Slik kunnskap og fakta er sentrale for å forstå om forslag innebærer økninger eller reduksjoner. Kunnskap er også helt avgjørende for å  rapportere om de foreslåtte bevilgninger står i forhold til de behov eller problem de er ment å løse. Uten dette faktiske bakteppet får vi isteden løsrevne, tilfeldige og tilsynelatende store millionbeløp som framstår som nyheter og rene gavepakker fra en snill og gavmild stat til et (mer eller mindre) storforlangende urfolk.

Statsbudsjettet presenteres første uken i oktober hvert eneste år av sittende regjering. Hvert eneste år. Man skal ha vært alvorlig bornert for ikke å ha fått med seg alle lekkasjer og andre tydelige tegn på at dagen for offentliggjøring av statsbudsjettet har nærmet seg. Likefullt, når det gjelder bevilgningene til Sametinget og samiske formål, så later det til å være en like stor overraskelse hver gang. Og ethvert beløp som bevilges til hva som helst presenteres av mediene uten historikk, behovsbeskrivelse, og uten forståelse for om bevilgningene er en økning, reduksjon eller ingen av delene – eller hvilke utfordringer de er ment å løse.

Hva man enn mener om samer, Sametinget og samiske budsjettbehov: en gang i året presenteres Statsbudsjettet, og med det også det økonomiske grunnlaget for norsk samepolitikk. Det er en gyllen anledning til å sette fokus på samepolitikken, enten man er for eller imot den. Det er, enten man liker det eller ikke, det viktigste dokumentet for all politikk overfor samene i Norge. Da er det absurd å lese samiske og norske medier presentere løsrevne og tilfeldige tall og summer som hver for seg og isolert ikke er feil, mens som på grunn av manglende helhet og regneferdighet, budsjettforståelse, nyanser, bakgrunn og forståelse av behovene de skal løse allikevel blir meningsløse størrelser som verken gjør journalisten eller leseren klokere.

Med samme logikk som ovennevnte medier vil man kunne hevde at regjeringen for 2016 foreslår å bevilge 1 million kroner til Sametinget. Rent faktisk foreslår altså regjeringen å bevilge 440 millioner kroner i tillegg til den ene millionen. Men det betyr jo ikke at det er feil å rapportere om den ene millionen, isolert sett. Eller er det nettopp det det er?

Og nå frykter jeg at de som hadde størst behov for denne artikkelen allerede har svart nei. I så fall er hesten død, og jeg har pisket min syke mor forgjeves. Jeg bøyer meg i så fall ydmykt i hatten.

For ordens skyld:
Jeg er ansatt som kommunikasjonsrådgiver i Sametinget, og denne artikkelen representerer min personlige mening alene. Den er således skrevet mot bedre vitende og med dømmekraft som sikkert kan diskuteres. Og vel så det.

11Dec

Språk og makt – diskriminering i Sápmi

Det kulturelle og etniske nåløyet i “Sápmi” er trangt. Det er ikke bare vanskelig for voksne ikke-samer å bli likeverdig integrert i det samiske samfunnet. Det er i praksis umulig. Språkprofessor Ole Henrik Magga mener imidlertid at det samiske nåløyet bør innskrenkes ytterligere, når han nå krever at alle framtidige sametingspresidenter må beherske minst ett av de tre samiske språkene:

Man må huske på at Sametinget er et organ for folket. Sametinget er ikke til for politikerne. Det er for alle i det samiske samfunnet. Derfor er det viktig at de som har samisk som førstespråk kan prate med dem på Sametinget på sitt språk.(…) Mener vi alvor med samisk, at det er viktig, så må politikerne vise det i praksis.

Reglene for Sametingets valgmanntall utelukker naturalisering av ikke-samer, uavhengig av om de identifiserer seg med den samiske kulturen, lærer seg samisk og på ethvert annet vis lar seg kulturelt integrere i den samiske nasjonen. Språkkravet i reglene tilsier at den den enkelte må ha (hatt) samisk som hjemmespråk, eller i det minste en av vedkommendes forfedre (foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre). Og med “hjemmespråk” menes det språk som ble snakket i hjemmet under oppvekst. Det hjelper altså ikke å lære seg samisk i voksen alder, slik jeg feilaktig konkluderte i en av mine mange ankepunkter mot NRK Brennpunkts dokumentar “Førsteretten”.

Read More »

4Dec

Utkast: NRK Brennpunkt “Førsteretten” – en endeløs rekke feil og unødvendig drama

NRK Brennpunkt og journalist Astri Thunold avslutter dokumentaren “Førsteretten” med å konkludere at urfolksrettigheter gjør samene til et “utvalg folk” i Norge. Det gjør de etter en time med genetisk drama, faktafeil og sammenblandinger.

Førsteretten oppsummert

Alle faktafeil, misforståelser, overdrivelser, gjentakelser (av feil) og løse spekulasjoner om så mange tema som man forsøker å binde sammen med genetikk som underliggende tema, gjorde dokumentaren ulekker. Å avslutte den med påstander om samer som “utvalg folk” i en dokumentar så preget av genetikk og dna, var spesielt. Veldig spesielt.

Dokumentaren blir ikke bedre av at sametingspresident Egil Olli og flere andre i filmen ikke later til å ha kunnskap om de fagområder og tema de er satt inn i og diskuterer. Med noen få unntak. Egil Olli svarer generelt unnvikende og tilsynelatende kunnskapsløst om de tema han intervjues om. Han blir ikke bedre av at han åpenbart ikke forstår helheten i den  dokumentaren han deltar i.

Alt i alt er alle tema berørt i filmen gode og viktige. Den berører svært relevante problemstillinger: hvem er samer, hvor kommer de fra, hva er rimelige rettigheter innenfor rammene av urfolksretten, hvem skal ha stemmerett, hvem skal ha rett til bruks- og eiendomsrett, skal man drive genetisk forskning på eldre skjelettmateriale. Hovedproblemet med dokumentaren er at den forsøkte å si noe om alt, som ikke nødvendigvis henger sammen – og at den inneholdt så mange faktiske feil og tendensiøse framstillinger av svært komplekse områder.

Gjennomgang av Førsteretten – minutt for minutt 

På NRKs Nett-tv står følgende innledning å lese:

1. “Førsteretten. I Finnmark er jurister i gang med å kartlegge hvilke områder samene har krav på, som urfolk. Urfolksretten bygger på at samene er et opprinnelig folk i nord. Nå kan forskning gi mer sikker kunnskap om dette, gjennom å sammenlikne DNA fra tusenårgamle skjeletter med DNA fra nålevende befolkning. Men Sametinget vil ikke ha slik forskning på samiske skjeletter.”

Allerede her er det minst fire faktiske og vesentlige feil:

  1. Finnmarkskommisjonen arbeider med å kartlegge alle folks (samer, kvener, nordmenn og andre) rett til eiendom.
  2. Urfolksretten bygger på at samene var i sine områder da dagens statsgrenser ble trukket, at de har en distinkt og egen kultur og at de oppfatter seg som et folk. Det er ikke krav om at urfolk skal være et “opprinnelige folk i nord”.
  3. Ingen pågående DNA-forskning vi kjenner til pågår med sikte på å avdekke hvor samene kommer fra i den hensikt å avdekke om samene er et “opprinnelig folk i nord” i folkerettslig forstand.
  4. Sametinget har ikke fått noen søknader om å forske på samiske skjelettmateriale, og har således ikke nektet noen å forske på det. Parlamentet har heller ingen vedtatt politikk som tilsier at slik forskning ikke kan innvilges dersom søknader fremmes.

2. Intervjuobjekt uttaler (00:11:) De (reindriftssamene) er jo innfelt i loven, Finnmarkseiendommen. Og har reindriftslov – hva slags lov har vi?

Feil. Reindriften er gitt anledning til å oppnevne en representant til styret for Finnmarkseiendommen. Finnmarksloven regulerer ikke på noen annet måte forholdet til reindriften mer enn den regulerer forholdet til andre næringer eller interesser.

3. Kommentator (00:30): For 21 år siden så skrev Norge under på en avtale på en avtale der det står at urfolk har rett til å eie land de tradisjonelt har brukt. Og i Norge er det samene som er urfolket. Betyr det at samene har mer rett til land enn andre? Dette spørsmålet har gjort mange urolige, særlig i Finnmark. Det er Finnmarkskommisjonen som er gitt ansvar å gi svar på spørsmålet. Og akkurat nå står det første slaget å Stjernøya.

Feil. Finnmarkskommisjonen skal avdekke om nordmenn, kvener eller samer har opparbeidet seg bruks- eller eiendomsrett til landområder i Finnmark etter de internrettslige regler som eksisterer i norsk lov (ikke folkeretten). Kommisjonen skal ikke svare på eller utrede hvorvidt samene har mer rett til land enn andre.

4. Kommentator (01:42): Finnmarkskommisjonen skal kartlegge hvilke områder som tilhører urfolket.

Feil. Finnmarkskommisjonen har ikke et slikt oppdrag. Kommisjonen arbeider ikke etter folkerettens bestemmelser, men norske internrettslige regler. Finnmarkskommisjonen skal kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk, og er ikke begrenset til urfolk. Det inkluderer alle etnisiteter, grupper eller næringsutøvere. Kommisjonen skal ikke tildele nye rettigheter, men avdekke allerede eksisterende rettigheter tidligere ikke anerkjent i norsk rett.

5. Kommentator (01:50): Kommisjonen er satt ned etter krav fra Sametinget.

Feil. Loven er vedtatt med basis i et lovforslag fremlagt av Stortingets justiskomité den 9. mai 2005. Dette forslaget var igjen basert på Ot.prp. nr. 53 (2002-2003), men hadde gjennom konsultasjoner mellom Stortingets justiskomité, Sametinget og Finnmark fylkesting, gjennomgått omfattende endringer med tilhørende tilføyinger. Finnmarksloven med bestemmelser om utredning av rettsforholdene i Finnmark ble vedtatt av Stortinget med stort flertall.

Kilder:
Finnmarkskommisjonen
Finnmarksloven 

Forskrift om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark

6. Kommentator (01:56): Stjernøya er prøvesteinen, her skal det første slaget om Finnmark stå. Men hvem er mest urfolk her. Handler det om hvem som kom først?

Svarene som gir av intervjuobjektene tilsier at de begge er av den oppfatning at spørsmålet er relevant for Finnmarkskommisjonens arbeid. Det er det ikke. Se pkt 3.

Og det handler heller ikke om hvem som kom først. Dette spørsmålet refererer til to misforståelser hos journalisten:

  1. at Finnmarkskommisjonen skal utrede “urfolksrettigheter” særskilt
  2. at urfolksbegrepet handler om  hvem som kom først

Kulepunkt 1 er besvart i pkt. 3 overfor. Urfolksbegrepet stammer fra ILO-konvensjon nr. 169 som definerer urfolk slik:

  • a) stammefolk i selvstendige stater som gjennom sine sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap, og hvis status helt eller delvis er regulert av deres egne skikker og tradisjoner, eller av særlige lover eller forskrifter;
  • b) folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.

Egen identifisering som urfolk eller stammefolk skal være et grunnleggende kriterium for å bestemme hvilke grupper bestemmelsene i denne konvensjonen skal gjelde for.

Det handler derfor ikke om hvem som kom først, men om hvem som levde i området da statsgrensene ble etablert. Likefullt presenterer NRK Brennpunkt her en sekvens der representanter for fastboende og reindriften snakker om saken som om journalistens innledende påstander er korrekte. Det er de ikke.

7. Kommentator (05:00): Det meste av Finnmark og Stjernøya har vært eid av Staten. Nå krever reindriftssamene denne eiendomsretten som urfolk.

Feil. Representanter for reindrift har krevd eiendomsrett til Stjernøya, Nesseby kommune og mer, men svært langt ifra eiendomsretten til hele Finnmark.

8. Kommentator (07:30): Reindriftssamene krever eiendomsrett som urfolk. For å få lov til å drive med rein i samiske områder, må du være av samisk ætt. Betyr det at reindriftssamene er mer urfolk enn de fastboende?

Nei. Og svaret hadde enkelt latt seg finne i enhver tekst om ILO-konvensjonen.

9. Kommentator (11.34): Både samer og ikke-samer kan ha opparbeidet eiendomsrett i Finnmark, men bare samer kan kreve eiendomsrett som urfolk. Det har Stortinget bestemt da Norge i 1990, som første land i verden, vedtok ILO-konvensjon 169. I teksten står det at urfolk har rett til å eie og besitte områder sine tradisjonelle områder.

Kommentators statement etterfølges av et intervju av tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga, som åpenbart ikke kommenterer de påstander som spiller opp til intervjuet, men som beskriver Norges rolle i utformingen og implementering av ILO-konvensjonen.

Feil. Samer kan kreve eiendomsrett som følge av norske internrettslige regler, og har altså per definisjon ikke noen særrettigheter som går utenpå andre ikke-samer som krever eiendomsrett. Dersom to parter strides om eiendomsretten til et område, vil det derfor ikke være partens etnisitet eller eventuelle status som urfolk som avgjør hvem en eventuell eiendomsrett tilfaller, men den faktiske bruken av området av partene.

10. Sametinget er samenes eget parlament, valgt av og blant samer. Du trenger ikke å kunne samisk for å bli valgt hit, og kunne samisk er heller ikke noe krav for å kunne stemme ved sametingsvalg. Det er slekten som avgjør. For å få stemmerett til Sametinget må du være av samisk slekt.

Feil. Det er et krav om at du må oppfatte deg som same –  og enten snakke samisk eller ha en forelder/besteforelder/oldeforelder som hadde samisk som hjemmespråk. Det betyr konkret at man kan lære seg samisk og sånn sett oppfylle språkkravet. Adopterte barn kan også registrere seg i samemanntallet.

11. Ingen andre enn samer har politiske rettigheter i Norge basert på avstamming. Urfolk har rett til selvstyre i sine områder.

Tendensiøst å bruke begrepet “rettigheter basert på avstamming”, når man ser på hva som er faktisk riktig i pkt.10 over. Men ekspertkommentator (på slutten av programmet) Anne Julie Semb bruker nettopp dette begrepet i et foredrag for Fritt Ord under debatten om Fjellfinnhua.

12. Kommentator (16:00): Stjernøya er av Sametinget definert som samisk område. Men uten samiske forfedre, kan Bjørg (en av hovedpersonene i reportasjen fra Stjernøya) aldri få rettigheter som urfolk.

Filmklipp Stjernøya:

Bjørg: Har jeg ingen rett i forhold til han?
Journalist: Nei.
Bjørg: Men hvis jeg gifter meg med han, så har jeg litt mer rett?
Journalist: Ja, litt mer. Men du har ikke stemmerett.
Bjørg: Hvor sprøtt er ikke det.

Tendensiøst og feilaktig. Bruk av begrepet “samisk område” refererer til pkt 12 overfor, hvor det opplyses at “urfolk har rett til selvstyre i sine områder”. Ifølge journalisten er Stjernøya en del av dette “området”, og journalisten kan opplyse intervjuobjektet at innenfor dette “selvstyreområdet” har Bjørg ingen rettigheter. Her blander journalisten ukritisk folkerettens krav til urfolks rettigheter med Finnmarkskommisjonens prosess med utredning av bruks- og eiendomsrettigheter på Stjernøya – som er to helt forskjellige og separate prosesser.

Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen (2005) er en oppfyllelse av folkerettens krav om urfolks rett til territorielt selvstyre, og anerkjent av Sametinget som nettopp det. Innenfor rammene av Finnmarksloven har Bjørg stemmerett gjennom Finnmark fylkesting som oppnevner tre av seks styremedlemmer i Finnmarkseiendommen. Altså det stikk motsatte av hva journalisten hevder.

Eiendomskravene knyttet til Stjernøya har i praksis ingenting å gjøre med folkerettens krav om urfolks rett til selvstyre/selvbestemmelse, men er relatert til ordinære norske, internrettslige regler knyttet til opparbeidelse av eiendomsrett. Liknende rettsprosesser er gjennom historien gjennomført i hele Norge – unntatt Finnmark.

Uavhengig av hva som er tema (urfolks rett til selvbestemmelse eller krav om eiendomsrett), så har Bjørgs sivilstatus ingen innvirkning på urfolks- eller eiendomsrettigheter. Altså også stikk motsatt av hva journalisten hevder.

13. Kommentator (16:01): Bjørg kan aldri bli fullverdig borger av Sameland. Hun kan aldri få stemmerett til Sametinget, uansett hvor lenge hun bor og arbeider på Stjernøya. Stemmerett og eiendomsrett henger sammen i Finnmark. Nesten all jord eies nemlig av befolkningen i fellesskap. I dette felleseiet, kalt Finnmakseiendommen, teller hver samisk stemme minst seks ganger så mye som stemmen til andre finnmarkinger.

Felleseie var likevel bare en halv seier for Sametinget da Stortinget vedtok Finnmarksloven i 2005. For det var ikke felleseie samene hadde kjempet for foran Stortinget. Og det er ikke felleseie ILO konvensjonen handler om. Konvensjonen gir samene rett til å eie og besitte sine landområder. Det var løftet samene hadde fått.

Korrekt – og feil. Bjørg kan teoretisk sett “få stemmerett i Sameland” dersom hun lærer seg samisk og bruker samisk som hjemmespråk.

Korrigering: Anne Julie Semb (se kommentarfeltet nederst) har gjort meg oppmerksom på at lovforarbeidene til sameloven faktisk ikke tillater ikke-samer å integreres i det samiske samfunnet på en måte som gir stemmerett i 1. generasjon. Norsktalende (feks) kan lære seg samisk og dermed gi sine barn (2.generasjon) det rettslige grunnlaget (hjemmespråk) som gir rett til registrering i Sametingets valgmanntall. Språkkriteriet for registrering i samemantallet krever at man har snakket samisk fra barndommen av.

Jeg vil allikevel hevde, i motsetningen til Semb, at språkkriteriet er et kulturelt kriterium og ikke et spørsmål om avstamming eller blod. Spørsmålet om kriteriene for stemmerett er forøvrig en annen debatt, men åpenbart en viktig debatt.

I dette tilfellet vil allikevel den ikke-samisktalende ha stemmerett til Finnmark fylkesting, som oppnevner halvparten av styremedlemmene i Finnmarkseiendommen. Ettersom denne forvaltes i fellesskap mellom Sametinget og Finnmark fylkesting, blir det feil å si at ikke-samer ikke har “stemmerett i Sameland”. Alle har stemmerett, men ikke alle har stemmerett til Sametinget.

Finnmarksloven er akseptert og godkjent av Sametinget som en oppfyllelse av ILO-konvensjonens krav om urfolks rett til å eie og besitte sine landområder. De samene som “kjempet foran Stortinget” kjempet aldri for retten til å eie og besitte sine landområder alene. Kampen på 1980-tallet handlet i hovedsak om kulturelle, sosiale og politiske rettigheter. Samene har aldri, noen gang i historien, fått noe eksplisitt løfte fra noen norske myndigheter om å eie eller besitte sine landområder, utenom Finnmarksloven fra 2005.

14. I FN fikk samene støtte for at felleseie alene ikke var nok. Derfor gikk Stortinget med på at ILO konvensjonen skal gjelde foran Finnmarksloven, ved motstrid. Hva betyr egentlig det? Og hva vil det få å si for folket på Stjernøya. Det skal Finnmarkskommisjonen finne svar på.

Feil. FN har aldri uttalt seg om innholdet i Finnmarksloven, og slett ikke om hvordan kravet om retten til å eie og besitte landområder skal løses i Norge. Tvert imot er statene gitt stor frihet til å løse urfolksrettighetene innenfor sine egne lovrammer.

Feil. Finnmarkskommisjonens mandat og oppgave er ikke å trekke opp grensene mellom Finnmarksloven og ILO konvensjonen. Finnmarkskommisjonen skal etter gjeldende rett utrede om noen (nordmenn, kvener, samer eller andre) kan ha opparbeidet seg (ordinær) bruks- eller eiendomsrett som rettslig sett bør anerkjennes. Slik sett er denne prosessen ikke annerledes enn de rettsprosesser som er gjennomført andre steder i landet med samme formål.

Journalisten blander systematisk folkerettens bestemmelser om et folks (urfolk) rett til kollektiv rett, med de rettsprosesser Finnmarkskommisjonen representerer – som handler om individers eller gruppers bruks- og eiendomsrett. Disse forholdene er i utgangspunktet to svært forskjellige prosesser, og reguleres av svært forskjellige rettsregler.

15. Kommentator (18:10): Finnmarksloven skal behandle alle likt. Men samtidig er loven vedtatt for å oppfylle urfolksretten. Og ved motstrid gjelder ILO konvensjonen foran loven.

Viktig poeng, her er journalisten våken nok til faktisk anerkjenne at Finnmarksloven nettopp er en oppfyllelse av urfolksretten, med Sametingets aksept av nettopp det.

16.  Kommentator: (19.56): Når det gjelder stemmeretten, så legger man jo avstamming til grunn.

Egil Olli: Ja.
Journalist: Hvorfor det?
Egil Olli: Det er sikkert litt forskjellige meninger om det, men men
Journalist: Men hva mener du?
Egil Olli: Vi har hatt en del debatt om akkurat det også, om for eksempel ektefeller skal kunne skrives i manntallet. Sverige har vel gjort det. Foreløpig har vi nok kommet til den konklusjon om at det ikke er ønskelig.
Journalist: Men hvorfor er det ikke ønskelig?
Egil Olli: Nei, for at det er vel kanskje en redsel for at det blir utvannet.
Journalist: Hva blir utvannet?
Egil Olli: At samene, at Sametinget kanskje blir, for eksempel om noen generasjoner, består av ikke-samer.

17. Kommentator (21:37): Urfolksretten bygger på at samene er et opprinnelig folk som bodde i Norge lenge før grensene (mellom statene) ble trukket opp. Allerede på 800-tallet skildret Ottar et folk han kalte “fenni” som jaktet villrein. Få vet mer om folkene på denne tiden, enn professor Einar Niemi ved Universitetet i Tromsø.

Feil. Urfolksretten bygger på forståelsen av at samene var i Norge på det tidspunkt grensene ble etablert mellom statene, at de hadde/har en kultur og samfunnsinstitusjoner som skiller seg fra mojoritetsbefolkningen. Internasjonalt tillegges det også vekt at et urfolk er i minoritet i de stater de lever. FNs moderne urfolksdefinisjon inkluderer;

  • folkegruppen identifiserer kollektivt og individuelt som folk og urfolk
  • historisk tilstedeværelse i sine områder fra før-kolonistisk tid (grensefastsettelse)
  • sterk tilhørighet med områder og naturressurser
  • særegent sosialt, økonomisk og politisk system/kultur
  • særegent språk, kultur og tro
  • ikke-dominerende (minoritet) i storsamfunnet
  • vilje til overlevelse og videreutvikling av sitt samfunn, sin kultur og sine institusjoner

Urfolk kjennetegnes dessuten som regel av at de ikke har egne stater, hvor deres kultur, språk og samfunnsliv ivaretas. Det har nordmenn, svensker og finner (kvener).

18. Kommentator (23.05): Også kvenene har forsøkt å få urfolksstatus, men det fikk ingen støtte fra Sametinget.

Egil Olli: Altså, kvenene er ikke urfolk, for det er den samiske befolkningen som var her, ikke sant. Kvenene er innflyttere fra Finland. De ønsker nok å være…, de har et eget språk, sier de. Og det er mulig, men det er jo finsk.

Journalisten: Er det viktig å skille urfolk fra andre minoriteter?

Egil Olli: Ja, det er viktig. For å sammenlikne for eksempel, hvis samene får det sånn og sånn, så skal alle de nye innflyttere få det. Det blir feil, det blir helt feil. Samene er også en minoritet, men de er også urfolk. Samene som urfolk er ikke innvandret, men har vært her.

19. Kommentator (24.40): Bare et urfolk kan gjøre krav på landrettigheter og selvstyre. Så hvem har førsteretten til Finnmark? Hvilket slektskap er det egentlig mellom fortidens finnmarkinger og de som lever her i dag? De eldste spor etter mennesker i Finnmark går 10.000 år tilbake i tid. Hvem de var er det ingen som vet. Det meste av historien vår ligger i mørke, arkeologene kan bare tolke sporene. Men en sjelden gang finner de også mennesket selv.

Feil. Det er ingen kobling mellom en genetisk forståelse av “hvem som var først” og urfolksdefinisjonen. Det er ingen kobling mellom det genetiske arvematerialet i gamle funn og dagens befolkning, når det gjelder samenes status som urfolk.

20. Kommentator (25.17): Her ligger en kvinne som døde i Norge for rundt 1.000 år siden. Hvem hun var, er det ingen som vet. Men forskere kan ta DNA-prøver av skjelettet hennes og undersøke om hun er i slekt med oss.

Klipp/ Asgeir Svestad: Ja det er jo et veldig interessant spørsmål. Det vet man jo ikke før man har undersøkt. Det viser jo slektskap mellom folk, slektskap til nålevende befolkning – kan vise.

21. Kommentator (25.46): Denne kvinnen ble funnet i en viking-grav. Hadde graven vært samisk, måtte arkeologene bare ha gravd henne ned igjen. Det har Sametinget bestemt. Sametinget vil ikke ha slik DNA-forskning på samiske skjelett.

Feil. Sametinget har ikke, verken administrativ eller politisk, fattet noe vedtak som innebærer et generelt forbud mot DNA-forskning på samiske skjeletter. Det er Sametinget som er forvaltningsmyndighet for alt samisk skjelettmateriale. All forskning på samiske skjeletter skal først vurderes i forskningetnisk komité før saken avgjøres av Sametinget. Ingen søknader er kommet til Sametinget om slik forskning.

Finnmark Dagblad: Benekter nei til DNA-forskning

22. Kommentator (26:24): 94 pappesker har landet i Kirkenes. I hver kasse ligger et navnløst skjelett fra middelalderen som kunne gitt svar på samefolkets opphav. Sametinget har bestemt at de skal tilbake der de ble funnet, i Neiden i Øst-Finnmark. Skjelettene skal graves ned igjen og bli til jord. Dermed forsvinner kunnskap om hvem de var og hvem som er deres etterkommere.

Feil. Sametinget har ikke, verken administrativt eller politisk, vedtatt begravning av disse skjelettene. Dette er et resultat av den lokale menigheten og Universitetet i Oslo. Sametinget har imidlertid støttet kravet.

Feil. Det er allerede tatt genetiske prøver av samtlige skjeletter som begraves, som det vil være fullt mulig å drive genetisk forskning på et senere tidspunkt, dersom det er ønskelig. Det er dessuten rundt 1000 liknende skjeletter ved Anatomisk Institutt i Oslo. Mulighetene for genetisk forskning på eldre samisk skjelettmateriale burde således være godt ivaretatt. Ettersom ingen har søkt om å få drive genetisk forskning på hele eller deler av dette materialet, er det heller ingen åpenbar kunnskap som går tapt.

23. Kommentator (29:25): Hvem var de menneskene som befolket Norge for 1000 år siden? Og er vi deres etterkommere? DNA fra skjelettene kan gi svar. Men samiske skjelett er ekskludert fra denne forskningen.

Feil. Ingen samiske skjeletter er ekskludert fra noen genetiske studier, heller ikke denne konkrete studien omtalt i NRK Brennpunkt. Forskerne bak studien sier selv i programmet at de hadde ikke tid til å søke om tillatelse fra Sametinget, og dermed valgte å utelate samiske skjeletter.

24. Kommentator (30:56): Den ortodokse menigheten protesterte mot oppgravingen i 1915. Det er også menigheten som har krevd gjenbegravelse.

Under pkt 24 hevdet journalisten at det var Sametinget som hadde bestemt at skjelettene skulle gjenbegravelse. Saken er at Sametinget ikke motsatte seg en slik gjenbegravelse, men avtalen om begravelsen ble inngått mellom Universitetet i Oslo og den ortodokse menigheten i Neiden.

25. Kommentator (31:53):  De kaltes for skoltesamer, den lille samiske befolkningen i Neiden. Flere av deres etterkommere har bedt om at gjenbegravelsen blir utsatt. De vil ha forskning på skjelettene for å få kunnskap om hvem de var, før de graves ned og blir borte for alltid. Men Sametinget har valgt å følge kirkens ønske.

Klipp fra Neiden//

Å forske på skjelettene kan gi mer kunnskap om skoltesamenes historie. Det er den beste måten å rette opp gammel urett på, mener flere av skoltesamene.

Klipp fra Neiden//

I siste liten ble det tatt små prøver av alle de 94 skjelettene. for å muliggjøre forskning senere. Men fortsatt er det Sametinget som bestemmer hvilken forskning som kan gjøres.

Tendeniøst. Hele denne tematiske sekvensen bygger på den innledende påstanden om at forskning på disse skjelettene er og vil være umulig, samt på forestillingen om at Sametinget har godtatt gjenbegraving nærmest for å forhindre forskning på skjelettene.

Sekvensen avsluttes med kommentaren om at det “i siste liten ble tatt små prøver”, men at det fortsatt er Sametinget som bestemmer hvordan dette materialet skal benyttes rent forskningsmessig. Men til i dag er det ingen som noengang har søkt om å få benytte dette materialet, verken før eller etter gjenbegravningen, til dna-forskning.

26. Kommentator (37:37): Når skjelettene blir til jord forsvinner noe av muligheten for ny kunnskap om samefolkets fortid.

Feil. Det er allerede tatt prøver av samtlige skjeletter som gjør framtidig forskning på disse skjelettene mulig. I tillegg finnes rundt 1000 samiske skjeletter ved Anatomisk Institutt i Oslo. og rundt 7000 ikke-samiske skjeletter. Ingen folkegruppe i Norge er bedre representert med historisk skjelettmateriale ved instituttet enn nettopp samene, dersom man måler det i forhold til folkegruppes størrelse. Årsaken til at samisk skjelettmateriale er så rikt er nettopp raseforskningen på begynnelsen av forrige århundre.

Dermed er muligheten for forskning på historisk genmateriale bedre når det gjelder samer enn hva tilfellet er for den øvrige befolkningen i Norge.

27. Kommentator (40:12): Urfolksretten slår fast at samene er et opprinnelig folk. Men Sametinget vil ikke ha dna-forskning som undersøker om gamle skjeletter er samiske. Urfolksretten gjør samene til et utvalg folk i Norge, med rett til selvstyre og rett til å eie og besitte sine landområder.

Feil: Urfolksretten slår ikke fast at samene er et opprinnelig folk, se pkt. 19. Sametinget har ikke motsatt seg dna-forskning, verken generelt eller spesielt i noen saker omtalt i dokumentaren.

Tendensiøst: Bruken av et begrep som “utvalgt folk” om samene i Norge er historisk sett nokså grotesk med det vi vet om undertrykkelse og assimilering av samer – ikke minst med tanke på den raseforskning som også omtales i dokumentaren. Det har, som alle faktafeilene som er presentert her viser, osgå lite med dagens politiske virkelighet å gjøre. Bruken av begrepet “utvalgt folk” framstår mer som en tydelig konstatering av det som synes å være journalistens prosjekt: å blande sammen så mange tildels forskjellige tema med formål å skape inntrykk av å avdekke politiske konsekvenser av sameretten som gjør oss alle mørkeredde. Det skapes et inntrykk av endringene skjer som følge av bevisstløse stortingspolitikere, kunnskapsløse jurister og folkerettseksperter, samisk forskningsvegring og bevisst nedgraving av politisk betent genetisk materiale.

29Nov

Olav Gunnar Ballos samiske konspirasjoner II

Man skulle tro at den etniske panikken har festet et ordentlig nakketak i deler av befolkningen når norske borgere maler fram samiske skoler og barnehager som utslag av norsk apartheid-politikk. Det nyinnmeldte medlemmet av Arbeiderpartiet, Olav Gunnar Ballo, presenterer i dagens Dagbladet nok et godt eksempel på at han fortsatt har sitt politiske blikk stivt festet på de ytterste ekstremiteter i den samepolitiske debatten.

I kronikken “Gener i Oslo og Finnmark”  forsøker Ballo å etablere en parallell mellom omstridte og etnisk segregerte skoler i hovedstaten, og samiske skoler og barnehager i Finnmark.

Rene samiske barnehager er vanlige i Finnmark, og det er ikke nok å ha én høyskole i fylket, det måtte også etableres en egen samisk høyskole i Kautokeino. Også de videregående skolene i Karasjok og Kautokeino har etnisk baserte særordninger.

Read More »

29Nov

Ollis flertall

Norske Samers Riksforbund (NSR) vil gjerne vite om sametingspresident Egil Olli og Arbeiderpartiet har flertall i Sametinget. Det er aktualisert etter at den parlamentariske plattformen for det sittende sametingsrådet er blitt politisk ustabil.

Hva skulle hensikten med et generelt spørsmål om presidentens tillit tjene? En parlamentarisk forsamling opererer etter prinsippet om at sittende president og sametingsråd har forsamlingens tillit helt til de ikke har det lenger. Olli har selvsagt anledning til å søke akkurat det parlamentariske flertallet han selv ønsker, fra sak til sak. Det er i en slik sammenheng opposisjonen har anledning til å felle et sittende sametingsråd, dersom man mener det er hensiktsmessig.

Hva er alternativet?

Mer interessant enn om Egil Olli har flertall eller ikke – og hvem det består av – er spørsmålet om hva alternativet til sittende president og sametingsråd er? Så langt er det ingenting som tyder på at det finnes et flertall for en annen samepolitikk enn den som i dag føres av Sametingets flertall. Spillet om taburettene på Sametinget har bare interesse for de som faktisk sitter på taburettene – eller de som svært gjerne skulle ønske de gjorde det.

Den politiske realiteten er at ethvert politisk prosjekt på Sametinget i dag er avhengig av egenrådige enmannsgrupper. Enmannsgruppene har i lang tid vist en fascinerende interesse for sine egne økonomiske ordninger, enkeltsaker og særinteresser,  framfor hensynet til politisk helhet på vegne av de velgerne de til syvende og sist representerer.

Jeg ville sette pris på om partiene på Sametinget i større grad konsentrerte seg om innholdet i politikken, framfor det politiske spillet i korridorene i Karasjok.

Selv om jeg har kritisert Egil Olli sterkt for enkelte deler av presidentgjerningen, er det for meg og andre velgere ikke et helt uvesentlig poeng at nettopp Egil Olli og Arbeiderpartiet i størst grad fikk velgernes tillit blant partiene på Sametinget i siste valg. Det er ikke unaturlig om de kommende politiske forhandlinger tar utgangspunkt i nettopp dette enkle faktum.

16Nov

NRK Brennpunkt og sametingspresidentens avskjedssøknad

NRK Brennpunkts dokumentar “Førsteretten” om samiske rettigheter på NRK 1 i går var en salig blanding av tendensiøs journalistikk á la dokumentaren Fjellfinnhua, ELDs konspirasjoner og flere relevante, kritiske spørsmål rettet mot kjernen i den moderne urfolksdebatten. På sedvanlig vis hadde Brennpunkt-redaksjonen valgt ut et knippe skrekkeksempler i kombinasjon med tendensiøs kildebruk og sammenblanding av en rekke tema som ikke nødvendigvis hører sammen. Hver for seg viktige, men ikke nødvendigvis med en sammenbindende logikk eller tematikk.

Men det mest oppsiktsvekkende med programmet, sett med samiske øyne, var imidlertid sametingspresidentens fullstendige kommunikative sammenbrudd i beste sendetid på riksdekkende fjernsyn. På spørsmål etter spørsmål knyttet til kjerneelementer i samepolitikken og urfolksretten framstod sametingspresident Egil Olli som en nølende, uklar, stotrende, uforberedt og kunnskapsløs leder for norske samer. Det etterlatte inntrykket av denne PR-katastrofen ble at de mest tendensiøse påstandene i programmet framstod som plausible sannheter. Det er svært sjelden man får anledning til å se en toppleder falle retorisk så fullstendig fra hverandre som vi var vitne til i går kveld.

Sametingspresidentens utfordringer knyttet til kommunikasjon er imidlertid ikke av ny dato. I sak etter sak har vi sett Olli kløne det til for seg selv, for Sametinget og for det samiske folk. Olli og Arbeiderpartiets sametingsgruppe gikk til sametingsvalg med løfte om at en stemme på Arbeiderpartiet ville være en stemme for en bedre samepolitisk dialog med den rød-grønne regjeringen. Siden valget i 2009 har vi med gradvis stigende undring sett at konfliktene rundt Olli og samepolitikken har vokst til et nivå hvor man nå lurer på om det i det hele tatt finnes noen form for kommunikasjon mellom Olli og sentrale myndigheter. I sak etter sak har det blitt klart at Olli ikke makter å etablere en dialog eller samarbeidsklima, selv ikke blant sine egne partikollegaer.

Og mange registrerte med vantro at sametingspresidenten for kort tid siden inviterte Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) til samarbeid, uten at verken Olli eller EDLs ledelse så ut vil å forstå hva formålet og innholdet i et slikt samarbeid ville være.

I det siste har Olli også lagt seg ut med samtlige av sine politiske samarbeidsparter på Sametinget i så stor grad at han så seg nødt til å stille kabinettspørsmål på budsjettet via media – lenge før de faktiske budsjettforhandlingene var igangsatt.

I journalistkretser har sametingspresidenten manglende kommunikasjonsevner lenge vært en snakkis. I så stor grad at enkelte journalister har følt behov for å bistå Olli i intervjusituasjoner med formuleringer, ganske enkelt fordi de sliter med å forstå og formidle hva sametingspresidenten mener og sier. Når vi vet at nettopp kommunikasjon er samepolitikkens viktigste verktøy, forstår alle i hvilken kritisk situasjon norsk samepolitikk befinner seg. Samene er en minoritet, beskyttet av et skjørt og omstridt lovverk. Samtidig registrerer jeg at det i de samepolitiske motkreftene har vokst seg stadig sterkere de senere år, særlig etter vedtaket om Finnmarksloven.

I en slik situasjon er dialog og kommunikasjon helt sentralt i Sametingets arbeid med å bygge politiske allianser med aktører i urfolks-, minoritets- og majoritetssamfunnet. Uansett beskyttelse av samer som urfolk og minoritet, vil samene alltid ha behov for politiske venner og allierte for å bevare sin kultur og samfunnsform. Da trenger man et lederskap som evner å formulere seg og nå fram til mennesker både med fornuft og følelser.

Det vi fikk dokumentert i går var fravær av lederskap. I går så vi en president som desperat ba om avløsning. Det bør han få.

Har du eksempler på godt eller dårlig kommunikasjonsarbeid fra sametingspresidentens side – eller meninger om dette – så bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor til å fortelle eller dele lenker. Jeg setter pris på dine meninger.

14Nov

Samehets i nettdebatten

Samehetsen sitter løst i nettdebattene knyttet til samiske saker, særskilt i nord. Redaktørene Anders Opdahl og Jørn-Christian Skoglund forsvarer at kommentarfeltene i avisene Nordlys.no og itromsø.no har stor takhøyde i debattene. Jurist Ande Somby kritiserer avisene og mener de bør ta et medansvar for debattnivået. Redaktørene er, ikke uventet, uenig. Opdahl uttaler til fagbladet Journalisten:

Jeg registrerer Sombys synspunkt, men å skyte på budbringeren – som både Nordlys og iTromsø er i dette tilfellet- blir skivebom. Vi skal ha høy takhøyde og vi ser at det er skarpe fronter, men jeg opplever ikke vår nettdebatt som mer hatsk enn den er hos andre (…) Vi vet jo at hver gang vi kommer med en samesak, så blir det heftig debatt. Men problemstillinga, at det er rasister i Norge, er ikke ny, og lukker vi debatten så vil bare skittkastinga fortsette andre steder. Da er det bedre at debatten ligger på Nordlys sider, slik at man får et overblikk over situasjonen og også har mulighet til å ta til motmæle.

Tre viktige poeng altså:

  1. Ikke skyt budbringeren
  2. Åpenhet og takhøyde gir oversikt og mulighet for å ta til motmæle
  3. En mer redigert debatt gjør at hetsen finner andre arenaer
Alle er avsporinger fra kritikken. Opdahls poenger framstår som postulater uten begrunnelse, som om argumentene og begrunnelsene er selvforklarende. De henter åpenbart en uuttalt begrunnelse i idéen om demokrati og ytringsfrihet. Men selv ikke så grunnleggende verdier opphever plikten til begrunnelse i en så viktig debatt som dette.

1. Ikke skyt budbringeren?

Hvorfor ikke? Hvorfor skal ikke den som gir anledning, plass og oppmerksomhet til de avskyeligste holdninger og utsagn holdes ansvarlig for sin del? Jeg mener naturligvis ikke at Nordlys har en redaksjonell holdning som samsvarer med disse verste elementene på nett, langt ifra. Men Nordlys står farlig nær å gjøre seg til nyttig idiot for de samme kreftene den så sterkt forsvarer. Avisens selvforsvar som budbringer for rasistene framstår jo i et noe merkelig lys når den samme avisen ikke brukte Sametinget som kilde i den saken som nettopp gjaldt samisk språk – og som forårsaket slikt hatsk klima i nettdebattene.

2. Åpenhet og takhøyde gir mulighet for å ta til motmæle

Hva om det er motsatt? Samene er en liten minoritet, uansett hvordan man snur og vender saken. Minoriteten vil alltid være avhengig av majoritetens politiske velvilje, både i riks- og lokalpolitikken som den siste tids utvikling i nettopp Tromsø så krystallklart har vist. All erfaring fra andre nettdebatter viser at det nettopp er trollene, de mest aktive få med ekstreme meninger, som raskt overtar og dominerer ethvert tilløp til meningsfulle debatter.

Troll sprekker ikke i møte med offentligheten, ikke på nett i alle fall. Anonyme nett-troll vokser og nærer av den oppmerksomheten usaklighetene og hetsen genererer. Saklige og mer nøytrale debattanter skygger banen fordi de ikke orker la seg tilgrise av den retorikken og merkverdige aggressiviteten som kjennetegner disse. Nettopp dette er min oppsummering av nettdebattene rundt samiske saker i Tromsø den siste tiden. Spørsmålet jeg skulle ønske Nordlys i større grad stilte seg, er om man redaksjonelt mener disse debattene har bragt leserne nærmere en reflektert og informert holdning til saken. Har vi kommet nærmere “sannheten” som følge av den åpenheten Nordlys praktiserer i denne saken?

En mer aktiv røkting og redigering av usakligheter og ren hets hadde kanskje bidratt mer i en slik retning. Og da nærmer vi oss det siste poenget:

3. En mer redigert debatt gjør at hetsen finner andre arenaer

Javel. Er ikke det like greit? Det er Opdahls forsvar av Nordlys.no som arena for disse som bekymrer meg:

Da er det bedre at debatten ligger på Nordlys sider, slik at man får et overblikk over situasjonen og også har mulighet til å ta til motmæle.

Hvilken debatt, Opdahl? Den om samene, samisk språk, Tromsø kommunes innlemmelse i språkforvaltningsområde? Spørsmålet tvinger seg unektelig fram: Tar Nordlys mål av seg at kommentarfeltet skal være et register over rasister og rasistiske ytringer, eller en arena for samfunnsdebatt om den enkelte sak. Det er nemlig to helt forskjellige saker.

Jeg er ingen talsmann for sensur, verken når det gjelder debatt om samer eller andre grupper. Men jeg er, etter årelang erfaring, en varm forsvarer av moderering og redigering av kommentarfelt slik at debatten som føres er et bidrag til journalistikken som foranlediget debatten. Det betyr både krav til saklighet og oppførsel. Nordlys er i alle andre henseende et redigert produkt. Å abdisere som sjefredaktør ved artikkelens slutt og kommentarfeltets begynnelse framstår som en merkelig redaksjonell holdning. I mine øyne.

25Oct

Báze dearvan, Romssa (Farvel, Tromsø)

Mange vil hevde at det er en skjebnens ironi at Stortinget og Tromsø bystyre på nøyaktig samme dag behandler forslag som, dersom de vedtas, innebærer store tilbakeskritt for den samiske befolkningen. Skjebnens ironi kanskje. Men neppe tilfeldig.

Tromsø lå en god stund an til å bli den nye internasjonale multikulturelle hovedstaden i Barentsregionen og i Arktis. Folkevalgte drømte om Sápmi International Airport, samiske skilt i bybildet og innlemmelse av kommunen i det samiske språkområdet. Noen tenkte dette var slutten. Vi var mange som tenkte dette kunne være begynnelsen. På et nytt kapittel i nordnorsk historie.

Vi tok feil. Torsdag vedtar flertallet (Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre) i Tromsø bystyre å trekke søknaden om innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet. Det nye byrådet skriver i sakspapirene (pdf) at det frykter “statlig styring” og “redusert lokalstyre” dersom kommunen blir en såkalt samisk kommune.

Joda, alle tre partiene er jo forsåvidt kjent for å bekjempe byråkrati og unødvendig statlig styring. Det finnes mange offentlige lover, regler og forordninger som i større grad legger begrensninger på det lokale selvstyre og den kommunale økonomien enn de samiske språkreglene. Om målet er økt lokal selvbestemmelse og mindre statlig styring finnes altså gode alternativer. Men så vet vi alle at dette ikke er de virkelige årsakene til at bystyrets flertall vender ryggen til sin samiske historie og likeverdighet mellom norsk og samisk. Denne byen som framfor noen andre i Nord-Norge har ikledd seg mangfoldets og anti-rasismens retoriske drakt de senere år.

Kanskje nettopp derfor skriver byrådet at bystyret verken er imot samisk språk eller kulturelle tiltak overfor den samiske befolkningen:

Byrådet mener at Tromsø kommune har et ansvar overfor Tromsøs samiske befolkning og vil legge forholdene til rette for samisk språk og kultur. Byrådet vil ta vare på de eksisterende tilbudene til kommunens samiske befolkning. Dette er nedfelt i byrådets politiske plattform.

Og slik forsøker byrådet i Tromsø å dokumentere sin gode samepolitiske vilje. Men om bystyret skulle fatte vedtaket er det endelig dokumentert at frykten for “de andre” og “de fremmede” har festet sitt grep om landsdelen. Vi så det i Bodø, vi har sett det i Tromsø, Hammerfest og Kåfjord.

Vi som ser etter, ser at det samme skjer i alle byer, bygder og tettsteder der en same drister seg til å ikle seg kofte midt på formiddagen en onsdag eller (Gud forby!) skrive på samisk til likningsfunksjonæren. Man vil ikke vite av det. Holdningen ble best dokumentert i dagens iTromsø, der byråd Jonas Stein Eilertsen for næring, kultur og idrett uttaler seg. Eilertsen er bekymret for at debatten om det samiske har “bidratt til konflikt og sjikane”:

Det er bra å legge ballen død så fort som mulig. Dette er en betent sak. (…) Saken har ikke vært heldig for noen parter. Kommentarer som har vært på trykk har vært veldig ufine og helt uakseptable.

Mellom linjene i utsagnet siver det evige budskapet ut, det som det ikke finnes noen gyldige motargumenter for og som vi samene hører i alle debatter om samiske kulturelle rettigheter:

“Dere må ikke være så innmari samiske – snakke samisk og kreve rettigheter som urfolk og sånn. For da blir vi så innmari sinte og provoserte. Og det vil dere vel ikke?”

Og nei. Det vil vi ikke. Så av hensyn til alle norsktalende nordmenn i Tromsø er det viktig at nordmenn er de som definerer hva samer kan og ikke kan. For sikkerhets skyld.

25Oct

Stortingets høring om samepolitikken

Stortingets kommunal- og forvaltningskomité holder denne uken høring om norsk samepolitikk og om FrPs forslag om at  Norge trer ut av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter i selvstendige stater. Frp har for sikkerhets skyld også foreslått å nedlegge Sametinget og å avvikle Finnmarksloven og Samelovens bestemmelser om forvaltningsområde for samisk språk.

Les Frp-forslaget her.

Høringen er åpen og overføres dessuten via Stortingets nett-tv torsdag 27. november 2011 kl. 13.35.

23Oct

Sametinget: Lønn som fortjent?

Sametinget har de siste årene bevilget seg stadig rausere godtgjørelser, og holder seg nå med seks heltidspolitikere, to politiske rådgivere. Likevel produserer og behandler parlamentet bare rundt 40 politiske saker per år, samme antall som  i 2006 da Sametinget hadde to heltidspolitikere og en politisk rådgiver.  Tromsø kommune hadde  i fjor 5,6 politikerstillinger, en rådgiver og behandlet 169 politiske saker i kommunestyret. Noe er galt i Sápmi?

Neida, alt er i sin skjønneste orden, skal vi tro Sametingets særskilte parlamentariske arbeidsgruppe som har vurdert lønnsnivå og arbeidsinnsats blant parlamentets hel- og deltidspolitikere. Arbeidsgruppen konkluderer med at de folkevalgte får lønn som fortjent. Lønna står seg ettersigende godt både i forhold til arbeidsmengde og det arbeidsgruppen omtaler som “Sametingets rolle som høyeste folkevalgte organ for samene i Norge”. Ikke bare er arbeidsgruppen uenig i de siste års kritikk av de økonomiske ordningene for folkevalgte, men hevder den er basert på myter.

Blant de best gasjerte i landet

Myter? Glemt er altså  den eksterne utredningen fra 2007 som nettopp avdekket at Sametingets folkevalgte er blant de høyest desidert gasjerte folkevalgte i landet. Glemt er også professor Per Selles flengende kritikk av lønnsnivået for Sametingets folkevalgte og stadig flere heltidspolitikere i Sametinget i rapporten “Sametingets organisatoriske utfordringer – en vurdering” fra mai 2011. Selle uttaler til Dag og Tid i sommer:

Jeg har også påpekt at det sjelden eller aldri er en god demokratisk idé at de folkevalgte i betydelig grad er lønnsledende i forhold til de en skal tjene.

Begge rapportene bestilt av Sametinget. Dessverre avdekker Sametingets egen arbeidsgruppe nå først og fremst at den ikke har forstått det politiske landskapet Sametinget opererer i, eller det samfunnet det representerer. Det rause nivået på folkevalgtes godtgjørelser og arbeidsbetingelser står i kontrast til det samiske nærings- og arbeidslivet forøvrig, og påvirker i negativ grad parlamentets tillit mellom folkevalgte og velgerne, parlamentets generelle omdømme og dets politiske gjennomslagskraft. Denne utviklingen i lønn og godtgjørelser skjer forøvrig i en periode hvor de samme folkevalgte (hvert eneste år) offentlig klager over bevilgningene fra regjeringen og hvordan disse (hvert eneste år) umuliggjør en positiv utvikling for det samiske samfunnet. Som sameradiosjef Nils Johan Heatta påpeker, så er det grunn til å se nærmere på om pengebruken på de folkevalgte står i rimelig forhold til de siste års samepolitiske resultater.

Topplønn for 40 saker i året

Sametingets absolutt minste problem er at sametingspresident Egil Olli har en årslønn på 921.000 kroner. Hovedproblemet er de mange andre godt gasjerte folkevalgte, og det faktum at parlamentet  fremdeles ikke klarer å behandle mer enn rundt 40 politiske saker i året. Og det på tross av at altså Sametinget for kort tid siden brukte 8 hele uker på sine parlamentariske samlinger, har seks heltidspolitikere og to politiske rådgivere og nylig innførte en parlamentarisk styringsmodell. Åtte uker med møter for 40 saker? Sametingets store utfordring er at den politiske produksjonen og effektiviteten ikke står i forhold til de betydelige ressursene de folkevalgte bevilger seg selv. Det verste er at de folkevalgte i Sametinget verken synes å se eller forstå hvor ødeleggende et vedvarende fokus på høye godtgjørelser og gode ordninger er for Sametingets anseelse og gjennomslagskraft – både i det samiske samfunnet og i storsamfunnet. Og da hjelper det lite med all verdens arbeidsgrupper som serverer konklusjoner som ser ut til å være skrevet av de samme folkevalgte som bestilte arbeidsgruppens vurderinger.

Tromsø kommune behandlet i 2010 169 saker i kommunestyret, og hadde på det tidspunkt 5,6 heltidsstillinger til folkevalgte. Sametinget behandlet samme år 53 saker, hvorav hele 14 av disse omhandlet Sametingets interne forhold som godtgjørelser, organisering, sakslister, fritak fra verv mm. På dette tidspunktet hadde altså Sametinget flere heltidspolitikere og politiske rådgivere enn Tromsø. I mellomtiden har Sametinget innført en slags parlamentarisme, der medlemmene av Sametingsrådet (heltidspolitikerne) ikke lenger inngår i saksbehandlingen i plenum, men erstattes av vararepresentanter. Noe som igjen øker kostnadene til den politiske saksbehandlingen betydelig.  Til sammenlikning hadde Sametinget i 2006 2 heltidspolitikere og en politisk rådgiver. Da behandlet Sametinget 54 saker, hvorav 18 gjaldt parlamentets interne forhold. Så mens man over de siste fem årene har nesten tredoblet den politiske kapasiteten i Sametingsrådet, er antall saker parlamentet behandler uforandret.

Det parlamentariske selvbildet

Sammenlikningen med Tromsø kommune er ikke helt rettferdig, ettersom kommunen har en betydelig mer komplisert drift og behandler saker med større faglig spenn og krav til faglig detaljkunnskap enn det Sametinget noen gang behandler. Når det er sagt, så er selvsagt ikke Sametinget uten utfordringer. Det skal betjene alle typer saker som angår samer på alle samfunnsområder over hele landet og i forhold til alle forvaltningsnivåer. Derfor er da også Sametingets administrasjon en av landets mest effektive offentlige administrasjoner, som behandler betydelig større saksmengde per ansatt enn mange sammenliknbare forvaltningsorganer.

Allerede nå må vi kunne fastslå at parlamentarisme-modellen i Sametinget var et feilskjær. Det skulle gi klarere ansvarsforhold og økt politisk effektivitet, men har gitt lite og ingenting av noe. I praksis er Sametingets politiske aktivitet såvidt beskjeden at det framstår som ekstravagant og råflott med egne “statsråder” på fulltid for fagområder så små  og så lite direkte rettet mot brukerne som tilfellet er i dag. Og sametingspolitikernes vedvarende sammenlikning av Sametinget mot Stortinget synes først og fremst å være av symbolsk betydning. Arbeidsmengden og kompleksiteten i det politiske arbeidet i Stortinget og Sametinget kan ganske enkelt ikke sammenliknes. Kanskje er det derfor årets arbeidsgruppe bruker de nordnorske fylkeskommunene som sammenlikningsgrunnlag i sin rapport. Men også disse opererer med betydelig større budsjetter og betydelig større virksomhet rettet direkte mot sluttbrukerne enn Sametinget. Sametingets samlede budsjett i 2010 var 342 millioner kroner, mens budsjettet til Nordland fylkeskommune 5 milliarder og Troms fylkeskommune 2 milliarder kroner. Budsjettet for Tromsø kommune i 2010 var 2,5 milliarder – altså mer enn sju ganger større enn Sametingets rammer.

Vær makt og vår ære

Er dette rimelige sammenlikninger da? Nei, ikke helt. Sametinget er en unik politisk konstruksjon og har flere og mer omfattende oppgaver enn det som direkte kan leses ut fra budsjett-tall og administrative størrelser. Men det samme gjelder forøvrig de fleste av landets fylkeskommuner og kommuner. De fleste kommuner i landet har nemlig ikke råd til å holde seg med mer enn en folkevalgt på heltid; ordføreren. De folkevalgte i Sametinget derimot, insisterer for egen økonomiske del på å bli sammenliknet med de aller største og mest ressurssterke folkevalgte organer i landet, samtidig som de hvert år klager over egne budsjettrammer.

Arbeidsgruppen foreslår riktignok en ørliten innskrenking. I framtiden skal godtgjørelsene øke noe mindre enn de har økt de siste årene. Noen reell innskrenking er det derfor ikke snakk om, og den parlamentariske arbeidsgruppens argumentasjon og begrunnelser viser at den nå strammer inn reglementet mot sin vilje. Dette selvsentrerte perspektivet henger imidlertid godt sammen de siste års samepolitiske tilbakeslag hva gjelder storsamfunnets oppslutning om Finnmarksloven og de manglende politiske resultater innenfor mineralutvinning, fiskerettigheter og andre politikkområder. Vi ser også en økning i anti-samiske holdninger og uttrykk, og økt skepsis og kritikk av Sametinget og samepolitikken.

De samiske folkevalgte hadde tjent mer på forholde seg til realitetene rundt sin egen politiske virksomhet, framfor å definere sine egne lønningsposer som symbolske uttrykk for egen politisk makt og betydning. Men intet tyder på at vi kan forvente klokskap i pengespørsmål fra samiske folkevalgte med det første.

 Hva mener du? Har godtgjørelsene til de folkevalgte betydning for hva du tenker om Sametinget eller samepolitikk generelt? Kommentér gjerne nedenfor!

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.