Tag: sametinget

16May

Sametinget – first we take Manhattan

Sametingsrådet ønsker å opprette et kontor i New York, mens professor Per Selle tar til orde for et sametingskontor i Tromsø. Begge deler er gode idéer, og helt i tråd med de siste års realiteter innenfor den nasjonale og internasjonale urfolks- og samepolitikken. Ikke uventet er det flere som reagerer på planene om et samisk New York-kontor, avisen iTromsø med politisk argumentasjon, mens Frps Tord Lien selvsagt raser på vegne av skattebetalerne.

Tegning av Sametinget i New York

Sametinget oppretter kontor i New York

Reaksjonene er forutsigbare, og forståelige dersom man legger sametingsrådets egen Vibeke Larsens argumentasjon til grunn: hun er sterkt misfornøyd med den norske regjeringens samepolitikk. Bedre er sametingspresident Egil Olli når han begrunner forslaget med å komme tettere på FN i forberedelsene til FNs urfolkskonferanse i New York i 2014. Målet med konferansen er å etablere en handlingsplan for implementering av FNs deklarasjon om urfolksrettigheter (pdf) i årene 2015-2030.

I en slik ramme blir Sametingets økte engasjement i forhold til FN ikke bare rimelig, men helt naturlig. Samene i Norden har politiske erfaringer, kompetanse, ressurser og gode styringsmodeller som i større grad enn i dag bør deles med de øvrige urfolkene i verden. 370 millioner mennesker i verden tilhører kategorien urfolk, og de færreste er i nærheten av samenes økonomiske, rettslige og politiske stilling i sine nasjonalstater. I så måte er Sametingets økte internasjonale engasjement ikke først og fremst et økonomisk spørsmål, men mye mer et moralpolitisk spørsmål.

Og nå: over til Tromsø

Arktisk råd har besluttet å legge sitt sekretariat til Tromsø. Den norske regjeringens nordområde-satsingen har Tromsø som sitt naturlige tyngdepunkt, hvor formålet er å redefinere nordområdene til et nytt, norsk, europeisk og globalt sentrum. Den samiske og urfolkspolitiske dimensjonen knyttet til Tromsø er åpenbar, ikke minst med tanke på Universitetet i byen.  De siste månedene har sett intense og til dels hatske debatter om bruk av samisk språk på veiskilt i Tromsø (og Bodø), etter at Arbeiderpartiet i Tromsø vedtok å innlemme Tromsø kommune i det samiske språkforvaltningsområdet.

Professor i statsvitenskap Per Selle fra Universitetet i Bergen har utredet de administrative forholdene ved Sametinget. Han har først og fremst sett på  administrasjonens organisatoriske forutsetninger for å betjene den samiske befolkningen og gjøre parlamentet best mulig i stand til å fungere som en effektiv politisk arena for samepolitikk. Blant hans mange forslag er å etablere et sametingskontor i ishavsbyen Tromsø.

Siden opprettelsen av Sametinget i 1989 har vi akseptert at samepolitikk stort sett er smått – og lokalt. Derfor har Sametinget gjennom årene opprettet ulike kontorer på steder som Nesseby, Kautokeino, Snåsa, Kåfjord, Drag – og Evenes! Formålet har vært å skape politisk legitimitet og oppmerksomhet i små samiske lokalmiljø. I disse årene har den dominerende trenden vært at samer flytter fra de samiske bygdene og inn i større byer og tettsteder som Alta, Tromsø og Oslo. Det har skjedd både på tross av, og på grunn av, Sametingets arbeid og kontorlokasjoner. Samepolitikken har i disse årene gjort det stadig enklere og lettere å være og leve som same – også i byene. Det er større aksept for samiske behov og rettigheter. Det er, ikke overraskende, også i byene vi ser den største veksten i samemanntallet – og hvor potensialet for fortsatt vekst er størst. Det er på høy tid å endre det politiske fokuset – og Sametingets organisering og arbeidsmetoder.

Å være same i 2011 er mer enn det stereotypiske bildet av reindriftssamen på vidda i Kautokeino eller den fastboende samen i Tana. Samisk kultur og samfunnsliv er i dramatisk endring i retning av det urbane og globale. Sametinget står i akutt fare for å bli  samepolitisk irrelevant dersom man ikke snart tar inn over seg det samiske folkets endrede demografi og behov. Sametingets kontor i Tromsø er en naturlig forlengelse av den moderne samepolitikken, og plasserer urfolkspolitikken der den egentlig hører hjemme –  i det nasjonale og globale storsamfunnet – og ikke bare de de små bygdene hvor det samiske er åpenbart og dominerende – og ukontroversielt.

Professor Per Selle analyserer flere viktige forhold ved Sametinget og parlamentets organisering, som ikke er tema i denne bloggposten. Men dersom du har interesse av dette, så finner du rapporten her og omtaler av rapporten i Altaposten, Aftenposten og NRK Sápmi. Her kan du lese sametingsdirektørens vurdering av Selle-rapporten. For ordens skyld og nye lesere: jeg har tidligere arbeidet (1999-2007) som informasjonsansvarlig ved Sametingets administrasjon.

 

 

 

19Mar

Den samiske fare (kronikk-versjonen)

En samisk Holocaust-fornekter og folkevalgt fra Ap stod fram sist uke med sine antisemittiske vrangforestillinger og fikk nasjonal omtale i 255 avisartikler i løpet av 24 timer. Velfortjent sådan! For en drøy uke siden ble det fremmet påstander om en hemmelig samisk konspirasjon og planlagt samisk statsdannelse fra Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter og organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd. De har i skrivende stund generert 10 artikler i samiske medier, ikke ett ord i norske medier.

Samisk provoserer

De siste ukene har samisksprålige veiskilt ved innfarten til Bodø har utløst hærverk og opphetet samfunnsdebatt om hvorvidt samisk språk og kultur har en rettmessig plass i Bodø og Tromsø. På samme måte har planene om å innlemme Alta og Tromsø kommunen i det samiske språkforvaltningsområdet satt sinnene i kok.  Revitaliseringen av samiske miljøer og samisk kultur provoserer noen miljøer til det ekstreme.

Påstandene om den samiske konspirasjonen har levd side som side med den gradvise utviklingen av den moderne urfolks- og  samepolitikken siden etter andre verdenskrig. Den har med ujevne mellomrom vært holdt i liv gjennom isolerte politiske utspill fra politiske tullinger på samisk og  norsk side.

Arven fra fornorskningstiden

Norske myndigheters fornorsknings– og nasjonaliseringspolitikk var i sin tid begrunnet ut fra to hensyn: i en tidlig fase (inntil midten av 1800-tallet) anså man at samene var en av de “primitive rasene”. Etter hvert som man bygget den nye norske nasjonen (fra midten av 1800-tallet og fram til 1950-årene) ble grenseboerne i nord (samer og finner) også sett på som en trussel mot den nye norske nasjonens integritet.

Utgivelsen (1951) av den første samiske leseboken ABC av Margarethe Wiig, utløste sikkerhetspolitiske komplikasjoner fordi en illustrasjon viste en same med kjørerein plassert på et kart midt i grenseområdet mellom Norge, Sverige og Finland. Norske myndigheter beordret illustrasjonen endret før utgivelse.

Væpnet revolusjon?

Tidligere Politiets Overvåkingstjeneste (POT) var til langt ut på 1980-tallet overbevist om at det fantes en plan om en samisk statsdannelse i nord. Forholdene ble selvsagt ikke bedre av at  det under kampen om Alta-/Kautokeino-vassdraget på 1980-tallet var enkelte samiske ekstremister som svermet for bruk av vold og sabotasje. Framveksten av det moderne samiske samfunnet, med  etableringen av Sametinget (1989), bruk av det samiske flaggetden samiske nasjonalsangen og ikke minst – feiringen av den samiske nasjonaldagen har medført stadig nye påstander om en forestående samisk statsdannelse.

Vedtaket om Finnmarksloven medførte sterke motreaksjoner, og ble startskuddet for organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL). EDL har senere markert seg mer og mer som en organisasjon mot ethvert positivt tiltak overfor samisk kultur. Fornorskningspolitikkens nådeløshet og mytene om “den samiske fare” sitter fremdeles fast som arketyper i hodene våre og preger fremdeles i stor grad hvordan ser på vår identitet – vår samiskhet og vår norskhet.

Når forvirrede elementer insisterer på å holde liv i skremmebildet av den samiske statsdannelsen, framstår selv samiske veiskilt og barnehager som symboler på konspirasjonen. Hvor lenge skal vi holde på slik? Kravet til politisk anstendighet må gjelde alle parter. Ingen slik anstedighet er å spore i EDL eller Fremskrittspartiet når det gjelder samepolitikken.

Teksten er en bearbeidet og forkortet versjon av den opprinnelige Den samiske fare, og er publisert som kronikk i A-pressen i Troms og Finnmark.

13Mar

Den samiske fare

Kart over Sápmi

Kart over Sápmi - det historiske, samiske bosettingsområdet

De siste ukene har Nord-Norge vært sterkt preget av forestillingen om “den samiske fare”. Samisksprålige veiskilt ved innfarten til Bodø har utløst hærverk og en opphetet samfunnsdebatt om hvorvidt samisk språk og kultur har en rettmessig plass i Bodø og Nordland. På samme måte har planene om å innlemme Alta og Tromsø kommunen i det samiske språkforvaltningsområdet satt sinnene i kok. Debatten har nå gått så varm at selv Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen anmoder nettdebattantene om å roe seg.  Revitaliseringen av samiske miljøer og samisk kultur provoserer åpenbart noen, mens noen også ønsker den velkommen.

Samisk konspirasjon og stat

Midt i disse opphetede debattene lanserer stortingsrepresentanter for Fremskrittspartiet og medlemmer av Organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd (EDL) teorier om en hemmelig konspirasjon om etablering av en samisk stat og samisk overherredømme i Nord-Norge. EDL utpeker Nordisk Sameråd som en slags samisk versjon av den første sionistkongressen i Basel i 1897, selve kraftsenteret i de hemmelige samiske planene om maktovertakelse. Frp derimot har funnet bevis for konspirasjonen og planene om statsdannelse i et kart som sametingspresident Egil Olli brukte på en konferanse for å illustrere omfanget av det historiske, samiske bosettingsområdet (se over). Frp og EDL leser samerådets deklarasjon fra 2004 om selvbestemmelse som selve programerklæringen for den forestående samiske statsdannelsen. Fremskrittspartiets koryfeer har tidligere sågar sammenliknet sametingspresident Egil Olli med Adolf Hitler.

Påstandene om den samiske staten, og nå også den omfattende hemmelige konspirasjonen, har levd side som side med den gradvise utviklingen av den moderne urfolks- og  samepolitikken siden etter andre verdenskrig. Den har med ujevne mellomrom vært holdt i liv gjennom isolerte politiske utspill fra politiske tullinger på samisk side – og ikke minst av aktører med varierende politisk begavelse på norsk side.

Arven fra fornorskningstiden

Myndighetenes fornorsknings– og nasjonaliseringspolitikk var begrunnet i to hensyn: i en tidlig fase (inntil midten av 1800-tallet) anså man at samene var en av de “primitive rasene” og en kulturell utslettelse av den samiske kulturen var derfor til det beste for samene. Etter hvert som man bygget den nye norske nasjonen (fra midten av 1800-tallet og fram til 1950-årene) ble grenseboerne i nord (samer og finner) også sett på som en trussel mot den nye norske nasjonens integritet. Primitive og upålitelige, altså.  Men Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) hevder på raust og likeverdig vis at samene lot seg fornorske frivillig.

ABC-bok for samiske barn

Kartet i ABC-boken ble for farlig for den norske regjeringen i 1951.

På tross av utviklingen av den moderne urfolks- og samepolitikken fra andre verdenskrig og fram til i dag, levde forestillingen om “den samiske faren” videre, om enn ikke ofte uttalt. Selv utgivelsen (1951) av den samiske leseboken ABC av Margarethe Wiig utløse sikkerhetspolitiske komplikasjoner på grunn av et bilde i boken som viste en same plassert på et kart midt i grenseområdet mellom Norge, Sverige og Finland. I Finland var det i mellomkrigstiden tanker og planer i høyreekstremistiske miljø, Lappobevegelsen og Akademisk Karelsk selskap, om et Stor-Finland. Målet for disse var å innlemme områder utenfor Finland der det bodde mange finlendere.

Kvener og samer ble derfor ansett som mennesker med tvilsom nasjonal holdning og som potensielle femtekolonister.  Tidligere Politiets Overvåkingstjeneste (POT) var til langt ut på 1980-tallet overbevist om at det fantes en plan om en samisk statsdannelse i nord. Tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga refererer i et intervju med Samtiden i 2006 til en feltrapport fra POTs overvåking, datert 30. januar 1976. Rapporten omhandlet om et møte om samisk rettskriving  i regi av Nordisk Sameråd. Rapporten konkluderer at det kunne:

«ikke være noen særlig tvil om at det virkelig eksisterer en slik militant organisasjon (…) som arbeider for en egen samisk stat på Nord-kalotten»

Etter Alta-saken

Forholdene ble selvsagt ikke bedre av at  det under kampen om Alta-/Kautokeino-vassdraget på 1980-tallet var enkelte samiske ekstremister som svermet for bruk av vold og sabotasje. NRK Brennpunkt har senere dokumentert at noen av disse vurderte et samarbeid med Sovjetunionen og separatistiske miljøer i Europa. Senere har framveksten av det moderne samiske samfunnet, med  etableringen av Sametinget (1989), bruk av det samiske flagget, den samiske nasjonalsangen og ikke minst – feiringen av den samiske nasjonaldagen medført stadig nye påstander om at samene egentlig arbeider for en egen stat.

Vedtaket om Finnmarksloven og opprettelsen av Finnmarkseiendommen hvor Sametinget og Finnmark fylkeskommune hver oppnevner tre representanter hver til styret, medførte sterke motreaksjoner og ble startskuddet for organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) – til bekjempelse loven. EDL har senere markert seg mer og mer som en organisasjon som bekjemper ethvert positivt tiltak overfor samisk kultur, enten det er Sametingets blotte eksistens, samiskundervisning i skolen eller den påståtte og forestående statsdannelsen.

Det kan tilsynelatende se ut som en litt rar og utpreget norsk språklig intoleranse. Jeg tror imidlertid det stikker dypere enn som så. I landsdelen sitter nemlig tusenvis av innbyggere og etterkommere etter samer som har bruk flere generasjoner på viske ut og glemme sitt samiske opphav. Fornorskningspolitikkens nådeløshet og mytene om “den samiske fare” sitter fremdeles fast som arketyper i hodene våre og preger fremdeles i stor grad hvordan ser på vår identitet – vår samiskhet og vår norskhet. For motstanderne av samiske rettigheter er det derfor et poeng å stille spørsmål om det i det hele tatt finnes en samisk kultur å ta vare på.

Alt er tillatt?

Med skremmebildet av en hemmelig plan for en samisk statsdannelse som bakteppe, framstår forslag om å styrke samiskundervisning i skolen og samiske veiskilt som skremmende forstadier til det som egentlig er formålet med alle samiske tiltak: et samisk-etnisk overherredømme over nordmenn og norsk kultur.

Det er noe som er grunnleggende galt i hvordan vi aksepterer antisamiske holdninger i dette landet, sammenliknet med andre etniske grupper. Da vararepresentant til Sametinget, Anders Mathisen, satte ord på sine jødefiendtlige holdninger og sin Holocaust-fornektelse denne helgen, ble det omtalt i 255 artikler i løpet av 24 timer. Nærmest samtlige  norske aviser formidlet saken eller kritikk av Mathisen. Da EDL og Fremskrittspartiet lanserte sine teorier om en samisk konspirasjon for en samisk statsdannelse ble det omtalt i 10 artikler over 10 dager – ene og alene i de samiske mediene NRK Sápmi og Ságat.

De siste ukenes hendelser forteller oss at i kampen mot samiske rettigheter, er så godt som alle virkemidler tillatt. Og myten om “den samiske fare” lever videre inntil storsamfunnet tar et endelig oppgjør med den.

 

17Jun

Helomvending – for hvem?

Finnmark Dagblad hadde i går et oppslag der om det norske arbeidet med den nordiske samekonvensjonen. Sametingspresident Egil Olli har tidligere karakterisert regjeringens arbeid i den senere tid som et svik og en krigserklæring mot Sametinget. Han har hevdet at regjeringen har foretatt en helomvending i sitt konvensjonsarbeid – noe som også var poenget i avisens framstilling.

Olli

Men så framkommer det i saken at det nå har vært nye samtaler mellom sametingspresidenten og statsråd Rigmor Åserud, og nå uttaler Olli:

Jeg trodde vi var enige, men slik var det ikke. Jeg har allerede sagt nok i denne saken. Nå er vi nødt til å se framover.

Den viktigste setningen i dette utsagnet var kanskje den i midten? I alle fall – det er ikke godt å se hvem som har helomvendt.

10Jun

Facebook på Sametinget – for alle?

Sametingsrepresentant Skjalg Jensen (Ap) har benyttet sin iPhone for å rapportere fra Sametingets og parlamentets plenumssal denne uka.

Facebook

Det er interessant å se at Jensen nå legger andre vurderinger til grunn når det gjelder sametingsrepresentantenes bruk av sosiale medier under møtene, enn tilfellet var i februar. Da brukte Jensen den samiske avisen Ságat til å hudflette opposisjonens leder Aili Keskitalo for samme aktivitet:

Han har sin sitteplass bak NSRs gruppeleder i Sametinget, Aili Keskitalo, og har fritt utsyn til hennes bruk av datamaskinen under plenumssamlingen. Og han er ikke imponert. – Det er rett og slett respektløst. Hun er på Facebook og Twitter hele tiden. Hun presser grensene for hva som er passende. Vi sitter i viktige forhandlinger, og da bør man følge med. Ved at hun gjør dette virker hun fullstendig uinteressert i det som kommer fra talerstolen. Tenk om alle 39 representantene gjorde det samme.

Ja, tenk det du. Jensen derimot, gjør det med mobiltelefonen.

9Jun

Urent pengespill i Sametinget

Arbeiderpartiets sametingsgruppe ønsker å halvere Sametingets støtte til opposisjonspartiet NSR, fra 2,6 millioner kroner til 1,3 millioner. Parlamentarisk leder i Ap, Willy Ørnebakk, mener NSR i årevis har mottatt støtte som er urimelig i forhold til andre partier.

NSR har mottatt denne støtten helt siden Sametinget ble etablert i 1989 og det er de selv som har utformet kriteriene for å oppnå tilskuddet.

Arbeiderpartiet er slett ikke, om noen skulle tro det, ukjent med tilskuddsordninger skreddersydd for sine egne, så som pressestøtten. Men nå er det altså opposisjonspartiet Norske Samers Riksforbund som skal tøyles. I rettferdighetens navn.

Javel, like regler for alle? I så fall ville det være høyst rimelig om Ap og andre norske partiene som stiller til valg i Sametinget tilgjeneliggjorde sine partiregnskap, slik at vi alle kan få regne ut hvor store bidrag de samepolitiske gruppene samlet får, direkte og indirekte, fra sine moderparti:

For dere vil vel ikke ha oss til å tro at bidraget fra Arbeiderpartiet sentralt til sametingsgruppa og samepolitisk arbeid generelt beløper seg null og niks:

  • i valgkampmateriell og innsats
  • i kurs og opplæring
  • i organisasjonsstøtte/lokallagsstøtte
  • i møtevirksomhet i regi av moderparti
  • i reklame og informasjonsarbeid

For å nevne noe. I rettferdighetens navn? Arbeiderpartiet gikk til valg på mer åpenhet, så vi venter i spenning.

Mer info
Mer om finansiering av den norske politiske partiene finner du på www.partifinansiering.no og mer på Statistisk Sentralbyrå.

26May

Muldvarpjakt og politisk bløffmakeri i Sametinget

Arbeiderpartiets sametingsgruppe har startet jakten på det flere i partigruppa og i Sametingsrådet omtaler som “muldvarp” i den politiske gruppa. NRK Sámi radio har fått tilgang på partiets e-postkorrespondanse som beskriver aktørene og jakten på “muldvarpen” i partigruppa.

Ideen om en “muldvarp” oppstod etter 12. mai da det ble avslørt i avisa Ságat at sametingspresident Egil Olli hadde hemmeligholdt kritikk av Likestillingsombudet, både for allmennheten og egen partigruppe. I artikkelen framkom det henvisninger til hemmelige kilder i Arbeiderpartiet.

Det hele har altså nå endt i offentlig skittentøysvask i partigruppa og en svært umusikalsk jakt på kilden(e) til Ságats opprinnelige avsløring av Ollis hemmelighold. Kilden(e) omtales altså som “muldvarp(er)” av sentrale tillitsvalgte i partigruppa. Sametingsråd Vibeke Larsen oppsummerer situasjonen overfor til sine egne partikamerater slik:

Den eneste aktiviteten jeg kan spore fra partigruppa, eller rettere sagt enkeltindivid i gruppa, er å stille seg til disposisjon som anonym kilde til Sagat-oppslag.

Jeg kan forstå at en (hvilken som helst) partigruppe ønsker en best mulig intern justis. Men muldvarpjakt og utdeling av slike negative personkarakteristikker hører ingen steder hjemme i et parlamentarisk system. Enhver folkevalgt i Sametinget er først og fremst ombudsmann for velgerne i sin valgkrets, bare dernest for det partiprogram man er valgt inn på. Det er ikke gitt andre folkevalgte eller partigrupper myndighet til kildejakt, muldvarpjakt eller karakterdrap på politiske kollegaer. Som et apropos: det svenske “meddelarskyddet” ville gjort muldvarpjakten ulovlig og straffbar for de involverte, dersom den hadde skjedd i det svenske Sametinget.

Konflikten har dessuten sitt opphav i en legitim politisk sak om likestilling, der sametingspresident Egil Olli beviselig har underslått kritikk fra Likestillingsombudet for velgere og egne partikamerater. Det er med andre ord høyst uklart hvem av partene som faktisk bløffer og undergraver hvem.

Den som anklager andre for sviktende moral, bør for syns skyld ha moral og samvittighet ren som nyfallen flass. Men så har altså både sametingspresident Egil Olli og sametingsråd Marianne Balto erfaring fra politisk bløffmakeri og undergraving, fra tiden da Stoltenberg II-regjeringen ble etablert i 2005.

Dagens sametingsråd er langt på vei politisk isolert, som omtalt tidligere her på bloggen, blant annet som følge av den politiske fadesen i 2005 og en lang rekke konfrontasjoner internt i partiet siden da. Med et slikt bakteppe framstår den pågående “muldvarp-jakten” like desperat som upassende.

19May

Egil Olli – politisk venneløs og isolert

Heteslagene kom tidlig til Sameland i år. Ifølge sametingspresident Egil Olli (Ap) er ikke Arbeiderpartiet lenger det rette partiet til å lede landet. Et avlyst møte om den nordiske samekonvensjonen tolker Olli som “mistillit fra regjeringen overfor Sametinget og det samiske folk. Han kaller det et  svik og brudd på avtaler mellom regjeringen og Sametinget.

Hvis de på sentralt hold ønsker krig, ja da skal de få det. Jeg er valgt til Sametinget og det er der min lojalitet nå er og nå vil jeg forlange et svar fra partileder Jens Stoltenberg om regjeringen har endret sin samepolitikk.

Helt siden Arbeiderpartiet overtok ledelsen i Sametinget, har sametingspresident Egil Olli praktisert en merkelig kommunikasjonsform, preget av beinhard konfrontasjon og ultimate krav overfor eget parti og egen regjering.  Olli har på vel ett år klart å gjøre sitt eget fylkes partileder, sitt eget partis fylkesordfører, ordførere, samt statsråder og fylkets partikamerater fra eget fylke og parti til politiske uvenner. Nå har han sågar klart å legge seg ut med deler av sin egen partigruppe på Sametinget.

Olli ser ikke ut til å klare og selge en eneste politisk hjertesak, uten å havne i politisk munnhuggeri og isolasjon. Det bærer historiene om særskilte urfolksavgifter, regler for mineralutvinning, kystfiskernes rettigheter, Finnmarkseiendommens myndighet og Sametingets myndighet alle preg av.

NRK Sámi radio rykker kommenterende ut i presidentens forsvar og spør på vegne av sin dypt indignerte sametingspresident: Hva skal vi med et sameting når det meste allikevel styres av andre? Det samme spørsmålet kan man saktens stille seg i ethvert annet tema og overfor de fleste politiske saker som gjelder kommuner og fylkeskommuner.

I en mannsalder har Olli vært lojal mot sitt eget parti. Like lenge har han trodd på at Arbeiderpartiet er det partiet som vil bringe Sametinget inn i en ny epoke.

Lojal i en mannsalder? Mon det. Olli har i sitt eget parti klart å etablere et rykte som en mann med egen agenda og en  trang til å gå egne, politiske veier. Striden rundt Olli startet lenge før han ble partiets nåværende presidentkandidat. Lojalitet i et parti med Aps historie går i høyeste grad begge veier. Lokale samarbeidsparter har lenge sett med voksende misnøye på Olli som i større og større grad har gått korteste vei til makta via regjeringskonsultasjoner, departementale møter og møter med partiledelsen i Oslo, framfor å (også) bygge opp en lokal konsensus og forståelse for samiske krav og behov.

Saken er jo at ingen samepolitiker i moderne samepolitisk historie har hatt flere kanaler eller bedre politiske forutsetninger for å utvikle norsk samepolitikk: Arbeiderpartiet leder Sametinget og landets regjering.  Ingen har hatt bedre politisk, kommunikativ og partiorganisatorisk forutsetning for å lykkes. Når Olli konsekvent mislykkes i sitt prosjekt, bør man – i alle fall teoretisk –  åpne for muligheten om at det er Olli selv som er problemet? Han ser ut til å være ute av stand til å arbeide fram politiske kompromisser, både i og utenfor eget parti.

Etterhvert som Olli har blitt mer og mer isolert og venneløs, har retorikken endret karakter. Den er steil, uforsonelig og uten snev av interesse for minnelige løsninger eller de menneskene som kan være med å skape slike løsninger. Fra å være det muliges kunst – å finne gode samepolitiske saker som har mulighet til å realiseres – har Ollis presidentskap blitt et embete for avmakt og politiske smerteskrik.

Det kan godt hende at jeg har formulert meg på en uheldig måte.

Sier Olli i etterkant. Det er i så fall ikke første gang, og neppe siste gang. Men det er ikke det som er Ollis problem. Det er hans manglende evne for å legge til rette for gode politiske løsninger som er hans problem

Han er politisk leveringudyktig og venneløs.  Det er også Ollis eget ansvar.

28Apr

Bloggerne som forsvant

Før sametingsvalget 2009 var det en interessant økning i aktiviteten på sosiale medier fra endel samiske folkevalgte  og deres støttespillere. Nå, et drøyt halvår senere, har aktiviteten mildt sagt dabbet av. Den reelle konklusjonen er vel at det aldri helt tok av.

Det var hovedsaklig NSR som viste interesse for bruk av sosiale medier i kommunikasjon med velgerne: YouTube, Twitter, Facebook og blogger. Arbeiderpartiets sametingsgruppe glimret med sitt fravær. Nettopp det siste var litt av et paradoks, når vi vet litt om hvor hardt moderpartiet og statsministeren har satset på bruk av sosiale medier de siste årene.

Norske Samers Riksforbund
NSRs oversikt over aktive politikere på sosiale medier ser imponerende ut, men en rask gjennomgang av bloggene/bloggerne viser at halvparten har liten eller ingen aktivitet etter valget:

NSR skal få litt kred for i det minste å ha forsøkt å kommunisere med personlige stemmer med velgerne, og for å ha en undrende, spørrende og inkluderende blogger i sin partileder Aili Keskitalo. Når det er sagt, bærer brorparten av nsr-bloggene preg av å være politiske agitasjonsplattformer mer enn arenaer for samtaler med velgerne. Halvparten er heller ikke oppdatert siden 2009.

Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiets  Sametingsgrupp har de siste 12 månedene publisert 14 artikler på Mitt Arbeiderparti.no. Det er hovedsaklig snakk om republisering av artikler, kronikker og pressemeldinger allerede publisert på eget nettsted eller på Sametingets nettsted. Sametingsgruppa er også passivt og uinteressert tilstede på Twitter. Ikke akkurat et spesielt imponerende signal om kommunikasjonsvilje eller velgerengasjement?

APs Helga Pedersen er forholdsvis aktiv på bloggen sin, men holder seg tematisk stramt til det som er partiets politikk – noe som i praksis gjør den statistisk og orientert mot den sosialdemokratiske menigheten.  Sametingspolitikerne i partiet er imidlertid fraværende på sosiale medier.

Jens Stoltenberg viser oss fremtiden
Men dette fraværet kan jo være en konsekvens av holdningene man har til sosiale medier i Arbeiderpartiets sametingsgruppe.

I ettertid framstår jo sametingsrepresentant Skjalg Jensen og hans voldsomme tirade mot sine politiske motstandere for bruk av sosiale medier,  som samepolitikkens svar på komiske Ali; mens han hudfletter NSRs representanter for bruk av Facebook og Twitter under Sametingets plenumsmøter, styrer Jensens partileder (og statsminister) landet i dagevis fra bilens baksete ved hjelp en iPad og sosiale medier som Twitter og Facebook.

Det kan vel hende at Stoltenberg her representerer det berømte eksemplet til etterfølgelse, og ikke Jensen?

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.