Tag: sametinget

26Feb

Samepolitikken i krise

Sametingets plenumsmøte denne uka ble et nytt studie i selvpålagt politisk avmakt. Møtet endte raskt som slike debatter ofte gjør: i en utmattende polemisk øvelse mellom Sametingsrådet og representanter for opposisjonen om politiske og byråkratiske saksbehandlingsregler og -rutiner og organisering av arbeidet for de folkevalgte.

Min gjennomgang av tingets sakslister for de senere år viser at ingen tema diskuteres oftere enn parlamentets organisering, økonomi og de folkevalgtes godtgjørelser og lønninger.

Samepolitisk universal-løsning

Vi så det allerede på onsdagens seminar om samisk språk: foredragsholderne Lars Magne Andreassen (Árran) og Jane Juuso (Isak Saba senter) sa innledningsvis mye viktig og interessant om samisk språk. Men når alt kom til alt konkluderte de begge dessverre velkjent: mer tilskudd og penger fra Sametinget til ulike prosjekter i språksentrenes regi slik at flere ansatte kan engasjeres og flere prosjekter kan igangsettes.

Universal-løsningene på enhver samepolitisk utfordring synes å være:

Sametinget vedtok også at parlamentets fem heltidsengasjerte folkevalgte ikke lenger skal inngå i plenumsforsamlingen eller i komitéene. De skal erstattes av vararepresentanter, og dette skal medføre et klarere og tydligere politisk ansvar, og styrke uavhengighetene mellom Sametingsrådet og plenum/komiteene. Altså økt grad av parlamentarisme. Opposisjonen (NSR, Flyttsamelista og FrP) var imot og mente ordningen var for kostbar (minst 1,2 mill. per år) og udemokratisk. Sametingsrådet hevder endringene vil styrke arbeidet med de samiske sakene og således er verdt pengene.

Rituelle politiske øvelser

Det har etterhvert blitt en regel at viktige samepolitiske spørsmål til reduseres til spørsmål om samisk institusjonsbygging, politisk og administrativ organisering og nye og økte tilskuddsordninger. 24. mai 2004 innførte Sametinget dagens komitéordning for å styrke det politiske arbeidet til de folkevalgte. Ett av resultatene var et dramatisk fall i antall artikler og saker i norske og samiske medier om nettopp samepolitikk og Sametinget.

Sametingets plenumssamlinger var (før komitéene) et åpent politisk verksted, der den faktiske politiske kampen mellom partiene skjedde på talerstolen og for åpen mikrofon. I dag framstår debattene i Sametinget som rituelle politiske øvelser, der de ulike posisjonene markerer seg overfor et ikke-eksisterende publikum og et fraværende pressekorps.

Manglende debatt

For selv om komitémøtene også er og har vært åpne, medførte omorganiseringen en merkbar redusert medie- og publikumsinteresse. Resultatet er at velgerne har mindre mulighet til å følge de samepolitiske debattene og beslutningsprosessene – og dermed redusert mulighet for påvirkning.

Samtidig har ingen av de samiske mediene lagt spesielt godt til rette for en folkelig samepolitisk debatt. NRK Sami radio har i perioden også lagt ned sine nettbaserte debattforum, og bare avisen Ságat ser ut til å verdsette publikum og velgernes meninger (på papir). Vi snakker i beste fall om en svært oppdelt og begrenset samisk offentlighet.

Dårlige politiske løsninger

Samepolitikkens viktigste utfordring er mangel på de gode, politiske idéene og løsningene. Partiene er små og lukkede arenaer, komitéene er i praksis lukkede arenáer, Sametingsrådet er lukket i sine drøftinger og sin saksbehandling – og Sametingets plenum er i praksis en arena for debatt over beslutninger som allerede er fattet.

I dette nokså lukkede, politiske kretsløpet vet alle, at skal man nå fram med sine forslag må de kretse rundt 1) tilskudds- og støtteordninger, 2) nye samiske institusjoner, 3) Sametingets organisering/finansiering og 4) anklager/ønsker rettet mot norske myndigheter. I et politisk miljø som ikke er åpent for avbrytelser, innsigelser og alternative forslag fra det samfunnet det er ment å betjene, framstår de dårligste idéer som bedre enn ingen idéer.

Sametinget på Facebook

Kamp om honningkrukka

Utad fortoner denne utviklingen seg som en kamp om hvilke folkevalgte og miljøer som skal få adgang til honningkrukka (pdf). For det er altså et faktum at mens samefolkets innflytelse begrenses, vokser antall folkevalgte, byråkrater og samiske institusjonsarbeidere rundt i lokalsamfunnene som lever alminnelig godt av Sametingets ordninger. De folkevalgtes engasjement for egne godtgjørelser og honorarer er lagt merke til.

I mediene har de samepolitiske sakene paradoksalt nok utviklet seg i retning av hvordan det var før, og rett etter, Sametingets opprettelse: tilfeldige, konfliktorienterte og med klare fronter mellom samer og nordmenn (etnisk). Manglende åpenhet og mulighet for påvirkning i samepolitikken har redusert medienes interesse for og prioritering av samepolitikk – og har gjort frontene hardere. For det man ikke forstår, frykter man.

Et system i krise

Sametingets visepresident Laila Susanne Vars foreslo denne uka å opprette samiske språksentre i Indre Finnmark fordi hun mener å konstatere en negativ språkutvikling blant annet i Karasjok og Kautokeino. Kanskje er det riktig observert. I alle fall er det en viktig sak.

Men Karasjok er da vitterlig det samiske lokalsamfunnet i Norge med de fleste og de største samiske institusjonene: forlaget Davvi Girjji, De samiske samlinger, Sametinget og NRK Sámi radio. Kommunen har samiskspråklige barnehager, samiskpråklige barne- og ungdomsskoler og er vertskommune for en av landets to samiske videregående skoler, flere ulike samiske helseinstitusjoner og to samiske bibliotek. For å nevne noe.

Å foreslå etablering av et språksenter med 1-3 ansatte i Karasjok for å styrke språksituasjonen i Karasjok, framstår i en slik sammenheng først og fremst som et uttrykk for akutt politisk avmakt og mangel på idéer. Og på et samepolitisk system i krise.

Artikkelen ble publisert som kronikk i Finnmarken og Finnmark Dagblad mandag 1. mars 2010.

24Feb

Dugnad for samisk V – eller betalt per ord?

Språkarbeider Jane Juuso fra Isak Saba senter lanserte i dag idéen om etablering av et felles samisk språkverktøy på Sametingets språkseminar (pdf). Hun etterlyste mer handling og mindre byråkrati rundt samisk språk. Ett av spørsmålene hun stilte var: er det blitt slik at vi har bare har samiskspråklige miljøer der vi er villige til å betale folk for å snakke samisk? Har samisk blitt et betalt språk for samiske byråkrater?

Microbetaling (en. Wikipedia: micropayment) er i skuddet i mediebransjen, der man diskuterer hvordan man skal få journalistikken til å betale seg. Kanskje har vi kommet dithen at vi må begynne å snakke om hva som fungerer best som betalingsmodeller for bruk av samisk også? Kanskje vi skal betale samisktalende per samiske ord? Da kunne kanskje de fullt ut tospråkelig til og med leve av sin språkkompetanse.

Jeg lanserte idéen om et åpent og fellesnordisk språkforvaltningssystem høsten 2008, noe i retning av det Jane Juuso etterlyser i februar 2010. Fremskrittene innen samisk språkutvikling skjer med andre ord ikke med lysets hastighet. Men jeg tror fremdeles på et “dugnadsbasert” system, der alle samiske institusjoner fritt deler språkkompetansen med alle andre som deltar i prosjektet. Jeg tror tilstrekkelig mange ønsker å bruke samisk, både enkeltpersoner og institusjoner, men det er dessverre ikke enkelt nok.

Mange samer har en tendens til å gjøre bruk av samisk til et moralsk spørsmål: du bør snakke samisk av hensyn til din bakgrunn, dine barn og din kultur! Jeg tror imidlertid valg av språk er mye et praktisk spørsmål for de fleste av oss – vi velger det som er praktisk og enkelt for oss. Det handler tross alt om kommunikasjon. Vi må med andre ord gjøre det enklere å snakke og bruke samisk og enklere å lære.

Visepresident Laila Susanne Vars gjorde et betydelig poeng av Juusos mange poenger og mente norske myndigheter hadde noe å lære av hennes  tanker om språk. Men det har jaggu Vars og Sametinget også. Mens språkmedarbeidere etterlyser verktøy, sitter de samiske folkevalgte med hendene i fanget og overlater til den samiske grasrota og norske myndigheter å drive den samiske språkpolitikken i praksis.

Sametinget valgte selv å legge ned sitt eget Samisk språkråd, kanskje det viktigste ombudet for samisk språk de siste 25 årene. Siden da har i praksis det samiske språkutviklingsarbeidet stagnert. Jeg tror kanskje ikke flere “råd” nødvendigvis er veien å gå. Men jeg tror kanskje det er litt vel defensivt å be norske myndigheter om å ta samiskspråklige initiativ Sametinget selv ikke er villig til å ta.

Mer lesestoff i saken:

20Feb

Kritikk av et samisk selvbilde

Det samiske nyhetsorganet Ságat rapporterer at stortingsrepresentant Jan-Henrik Fredriksen (FrP) har uttalt at han slett ikke har så sterke samiske følelser. Like fullt står Fredriksen registrert i samemanntallet, hvor han i fullt alvor har underskrevet på at han “oppfatter seg som same“.

Førsteamanuensis Ánde Somby ved juridisk fakultet ved Universitetet i Tromsø og NSR-leder Aili Keskitalo raser mot stortingsrepresentanten, som Somby mener har forbrutt seg mot sameloven. På vegne av alle oss (krenkede?) samene  i denne sak, oppklarer Somby:

Lover er ikke et buffetbord, der vi plukker ut de lover man liker, og så kan unnlate å følge de lovene man ikke liker.

Og han har jo rett. Vi kan jo ikke bare velge hvilke lover vi skal følge. Men vi kan derimot velge hvilke påståtte lovbrudd vi anser som så alvorlige at vi velger å snakke om dem i avisa. Selv ville jeg valgt å kritisere Karasjok kommune for å ha brutt norsk og internasjonale lover knyttet til menneskerettighetene gjennom å ha tillatt systematisk mobbing av barn gjennom mange år. Eller norske myndigheters og Sametingets brudd på nasjonale og internasjonale lover om barns rett til opplæring. For å nevne noen utvalgte og aktuelle.

Spørsmål knyttet til samiske identitet er kompliserte og sammensatte, og ikke så rent sjelden fornekter samer sin egen bakgrunn. Så er antakelig også tilfellet for mange FrPs tillitsvalgte av samisk ætt. Århundrer med hard fornorskningspolitikk har gjort det med oss. Da kan det være på sin plass å minne om NSR-leder Keskitalo egne ord i forbindelse med arbeidet rundt samiske rettigheter:

Rettigheter kan også føre til økt samisk identitet. Utvalgets (samerettsutvalget. red.anm) arbeid er verdifullt for de mange som ikke vedkjenner seg sine samiske røtter. Husk at det er mange måter å være same på. Det er samer i byene og det er samer som ikke kan samisk.

I motsetning til Ságat og Somby har jeg aldri mistenkt Fredriksens samiske identitet for å være noe i nærheten av Sombys egen. Men på den andre siden reflekterer jeg lite om andre menneskers innerste tanker om seg selv. Det er deres sak. Mitt syn er dette: dersom man oppfyller det objektivet kravet for å stå i manntallet og man har et så sterkt ønske om å delta og påvirke det samiske samfunnet at man registrerer seg i samemanntallet og deltar i sametingsvalg (Sametinget), så anser jeg alle krav som oppfyllt.

Fredriksen og jeg står milevis fra hverandre i enhver politisk sammenheng. Men det er faktisk helt lovlig og helt legitimt å representerer et parti og et syn som innebærer nedleggelse av Sametinget. Det er ikke ens politiske syn og oppfatninger som utgjør ens etniske identitet. Og som Sametinget selv orienterer  på sine nettsider for ungdom:

Forutsetninger for en demokratisk styreform, er retten til fritt å kunne 1) motta informasjon, 2) danne seg en mening, 3) være medlem av politiske partier eller interesseorganisasjoner, 4) gi uttrykk for sine meninger offentlig og 5) delta i frie valg.

Somby og Keskitalo krever Fredriksens demokratiske rettigheter til valg innskrenket som følge av hans meninger og utsagn om seg selv. I denne saken er det ikke først og fremst Fredriksen selvbilde jeg finner merkelig.

Oppdatert 22.februar 2010:

NRK klarer kunstykket å omtale saken med tittelen “Løy seg inn i samemanntallet“. Imponerende. Østbloggen (Finnmarken) har også kommentert saken.

For ordens skyld: Jeg har tidligere arbeidet som kommunikasjonsansvarlig i Sametinget og har skrevet tekstene om demokrati og makt på www.diggi.no.

25Jan

Gøy på landet: fri motorferdsel for bygdefolk

Sametinget foreslår å gi bygdefolk større rett til motorisert ferdsel i skog og fjell, enn byfolk.  Forslaget baserer seg på et såkalt “avhengighetsprinsipp”: folk som enten er økonomisk avhengig av det eller hvor motorisert ferdsel har betydning for trivsel og livskvalitet skal i større grad enn andre få lov til å kjøre i naturen. Sametingspolitiker Marianne Balto sier til NRK:

Det gjelder først og fremst bygdefolk og de som har bosatt seg i områder på grunn av at naturen er en stor del av deres bosetningspreferanse på flere måter. Det ene er økonomiske forhold. Det andre er livskvalitet og bolyst.

Forslaget fremmes i forbindelse med arbeidet for å redusere motorisert ferdsel i utmark. Det er vel ikke “byfolk” som utgjør den store gruppen motoriserte på bygda? Å stenge ute de som utgjør det minste problemet, kan naturligvis skape et inntrykk av at man gjør noe med miljøproblemene. Men det gjør man jo ikke.  Egentlig.

Innbarka byfolk spør seg frydefullt allerede om Sametingets forslag kan brukes som argument for å redusere bygdefolks adgang til byen. For hvis byfolk ikke skal ha motorisert adgang til bygda, bør kanskje ikke bønder ha motorisert adgang til byen? Eller verre: kanskje burde bygdefolk på bytur tvinges til å bruke toget? Da ville kanskje utbygging av togtilbudet raskt bli sett på som viktig distriktspolitikk, med økte bevilgninger som konsekvens.

Og hva med utflytta samer/bygdefolk? Skal de behandles som byfolk eller bygdefolk? Flere samiske partier hevder at utflytta bysamer skal ha samme rettigheter til høsting og ferdsel i sin opprinnelige hjemkommune som de som fortsatt bor der.

29Jun

Dugnad for samisk – del IV (en samisk språktragedie)

Forlagsdirektør Synnøve Solbakken-Härkönen foreslår nå å gi ut en moderne og tidsriktig versjon av Konrad Nielsens enestående samiske ordbøker fra 1930-tallet. Hun mener ny bruk av tradisjonelle samiske begreper kan berike moderne det samiske språket. Det har hun sikkert rett i.

Men idéen er skrekkelig dårlig, til tross sin gode intensjon. Leder av Sametingets språkstyre, Rolf Olsen, mener å vite at Nilsens ordbøker allerede er språklig modernisert av Universitetet i Helsinki, men ennå ikke utgitt. Olsen mener saken illustrerer behovet for et nordisk kompetanse- og informasjonssenter for samisk språk.

To av de mest sentrale aktørene for samisk språk i Norge foreslår i praksis tre katastrofalt dårlige forslag:

  • å modernisere språket i Konrad Nilsens ordbøker (3 bind)
  • trykke nye og modernisert ordbøker på papir
  • etablere et nordisk kompetansesenter for samisk språk

Dersom språkrøkten av Kondrad Nilsens ordbøker allerede er foretatt , er det selvsagt ingen grunn til å gjøre jobben en gang til. Men det er da heller ingen grunn til å trykke de tre voluminøse bindene av ordboken. Et slikt bokverk vil måtte koste omkring 1.500-2.500 kroner. Ingen andre enn helt spesielt interesserte vil være interessert i betale slike summer for et språklig oppslagsverk.

Samisk på nett

Vi er allerede vant til å ha oppslagsverkene våre via nett. Jeg kjenner nemlig ingen som kjøper ordbøker for morsmålet på papir lengre, og skal man nå yngre brukere (som vel må være et mål) må den moderniserte ordskatten være søkbar og lett tilgjengelig på nett. Sametingets nettbaserte ordbase er et studium i alminnelig ubrukelighet.

Det må da være et mål at det skal være mulig å bruke samisk uten at det skal koste penger? En åpen, gratis og omfattende samisk orddatabase på nett er innen rekkevidde dersom aktørene vil. Men det kan virke som om aktørene innenfor samisk språk er mer opptatt av å bevare og utvikle sine organisasjoner og administrasjoner, mer enn det samiske språket. Det finnes enorme språkressurser, for den som vil samordne og tilgjengeliggjøre.

Samisk språkbyråkrati

Forslaget om et “nordisk kompetansesenter for samisk språk” er imidlertid det som gjør meg mest oppgitt. De tre sametingene har egne administrative enheter for samiske språksaker. I tillegg har vi altså det norske Sametingets språkstyre (som Olsen leder) og en nordisk språknemd for samisk språk underlagt de tre sametingenes samarbeidsorgan Samisk parlamentarisk råd.

Den nordiske språknemden har sågar opprettet et nordisk nettforum (kostnadsfritt) for nettopp debatt og utveksling av informasjon omkring samisk språk i Norden. Så hvorfor trenger vi “nordisk kompetansesenter for samisk språk”? Hva trenger vi trykte ordbøker til, når utfordringene våre er digitale? Hvem tar utfordringen med å koordinere språkmiljøene og de mange språklige ressursene som finnes?

Og hva skyldes denne særegne samiske trangen til mer byråkrati og administrasjon? Hva er det som gjør at et av verdens minste språk og kulturer oppretter flere offentlig finansierte organisasjoner som konkurrerer med hverandre i mål og hensikt?

Det er jo ikke mangel på ord som er problemet i samisk, det er mangel på tilgjengelighet på de arenaer og plattformer vi oppholder oss: nett og mobil.

Andre artikler i serien “dugnad for samisk”:

  1. Dugnad for samisk
  2. Dugnad for samisk – del II
  3. Dugnad for samisk – del III
10Jun

Mineralpolitisk selvtekt – og forvirringen øker

Stortinget vedtok mineralloven 4. juni , nøyaktig slik regjeringen hadde foreslått og stikk i strid med Sametingets krav om urfolksvederlag. Sametinget og norske myndigheter har i flere år ført konsultasjoner med sikte på å komme til enighet om mineralloven, noe de ikke klarte.

Sametingsrådet lanserte i dag utkast til Sametingets retningslinjer for mineralvirksomhet i samiske områder. Det oppsiktsvekkende ved forslaget er at Sametinget i dag ikke har lovhjemmel for å lage slike retningslinjer. Dermed går Sametingsrådet betydelig lengre i sin politiske selvtekt i dag, enn de posisjonene Sametinget hadde under konsultasjonene med regjeringen.

Saken er nå både konstitusjonelt, prinsippielt og urfolkspolitisk forvirrende slik den står. For kan Sametinget overprøve et vedtak i nasjonalforsamlingen? Bør den kunne det? Og hvor mye verdt er egentlig konsultasjonsinstituttet mellom Sametinget og norske myndigheter, dersom Sametinget skal nekte å forholde seg til resultatet av konsultasjonene?

Men saken er mer forvirrende enn som så. For mens Sametingsrådet fra Arbeiderpartiet nå uttaler at “Sametinget ønsker mineralvirksomhet i samiske områder” (vel og merke så lenge mineralselskapene betaler for seg), sier det største opposisjonspartiet Norske Samers Riksforbund og leder Aili Keskitalo kategorisk nei til mineralutvinning.

Denne situasjonen har oppstått fordi Finnmark Arbeiderparti og Arbeiderpartiets sametingsgruppe i praksis ikke klarte å bli enige om mineralloven skulle hjemle et “urfolksvederlag” forvaltet av Sametinget eller en utvidet “grunneieravgift” forvaltet av grunneier. I Finnmark er grunneier Finnmakseiendommen, styrt av Finnmark fylkeskommune og Sametinget i fellesskap.

Bakom det hele svever trusler om å klage Norge inn for FN og ILO for brudd på folkeretten.

Bakgrunn
Sametingsrådet lanserte forslag til retningslinjer for mineralselskaper (pdf) i samiske områder. Regjeringen kritiserer og anmoder Sametingsrådetom å trekke forslaget. Også leder av Finnmark Arbeiderparti Ingalill Olsen kritiserer Sametinget. Fefo derimot, eiendomsselskapet i Finnmark, synes direkteforhandlinger mellom Sametinget og mineralselskapene er ok. Mineralselskapene ønsker ikke direkte forhandlinger med Sametinget.

I Finnmarken og Nordlys er kritikken fra Finnmark Arbeiderparti mot Sametingsrådet formulert enda sterkere. Folkerettsekspert Hans Petter Graver mener Sametingsrådet mangler lovhjemme for sine retningslinjer for mineralutvinning.

Forvirringen er komplett.

10Jun

Sametinget tar seg til rette

I dag lanserer Sametingsrådet prinsippet om egne retningslinjer for mineralleting og -utvinning i samiske områder.  Sametingspresident Egil Olli har allerede uttalt seg i en pressemelding om forhandlinger mellom Sametinget og eventuelle selskaper som vil lete etter eller utvinne minerale ressurser i de samiske områdene.

 -Vi ønsker dialog og direkte forhandlinger med gruveselskaper som ønsker å utnytte mineralressurser i samiske områder.

I praksis betyr det at Sametinget langt på vei tar seg til rette, rent myndighetsmessig – både overfor Stortinget og eventuelle selskaper som ønsker å drive gruvedrift. Bakgrunnen for denne spesielle handlingen fra Sametingsrådet er at Stortinget valgte å overse Sametingets innsigelser mot  regjeringens forslag til ny minerallov.

Sametinget har ikke lovgivende makt, og kan rent juridisk ikke innføre retningslinjer som ikke Stortinget har hjemlet i lovverk. Når Sametinget allikevel gjør det, er det for å demonstrere at man fra samisk hold ikke finner seg i å bli oversett av norske myndigheter i viktige lovprosesser – slik samiske folkevalgte opplever at de er i minerallov-saken.

Både urfolkspolitisk, lokalpolitisk og rent forfatningsmessig vil dagens pressekonferanse fra Sametingsrådet være av stor interesse. Jeg vil tro en rekke mineralselskaper vil finne saken interessant også.

Oppdatert
Sametingsrådet lanserte i dag forslag til retningslinjer for mineralselskaper (pdf) i samiske områder. Regjeringen kritiserer og anmoder Sametingsrådetom å trekke forslaget. Også leder av Finnmark Arbeiderparti Ingalill Olsen kritiserer Sametinget. Fefo derimot, eiendomsselskapet i Finnmark, synes direkteforhandlinger mellom Sametinget og mineralselskapene er ok. Mineralselskapene ønsker ikke direkte forhandlinger med Sametinget.

Mer informasjon om urfolk og prosessen med ny mineralov finner du på NRK Sámi radios nettsider. Mer informasjon om dagens pressekonferanse fra Sametingsrådet finner du på Sametingets nettsider.

7Jun

Det samiske paradoks

Nyhetsmagasinet Ny Tid publiserte sist fredag min kommentar “Det samiske paradoks”. Ettersom den ikke finnes på magasinets nettsider, legger jeg den ut i sin helhet her:

Frp vil legge ned Sametinget. Hvorfor får partiet da 12 prosents oppslutning fra samene selv?

Valg. 20 år etter opprettelsen av Sametinget, hardner den samepolitiske kampen til foran Stortings- og Sametingsvalget 14. september.

Sametinget ble åpnet i 1989 som et urfolkpolitisk kompromiss fra norske myndigheter, etter kampen om Alta-/Kautokeino-vassdraget. Stortingets vedtak om sameloven (1987) ga samene et «eget landsomfattende sameting valgt av og blant samene». Og det regulerte samisk og norsk som likeverdige språk. Den tidlige samepolitiske organiseringen startet med landsmøtet i Trondheim i 1917, men det var norske myndigheters planer om å demme opp Alta-vassdraget i 1970 som startet den moderne kampen for samiske rettigheter.

40 år etter at denne kampen startet, har Fremskrittspartiet (Frp) for alvor bestemt seg for å delta i sametingsvalget. Til valget 2009 tar partiet sikte på å få inn representanter fra fem ulike valgkretser. Partiets mål er å annullere alle politiske og rettslige instrumenter innført de siste tiårene for å styrke samene som et folk og urfolk i Norge. Logikken er at samene får det bedre uten en samepolitikk.

Same (Foto: Scott D. Meyer) Some rights reserved

Foto: Scott D. Meyer on Flickr via Creative Commons-lisence.

En gallup utført av Opinion for NRK Sámi Radio, nå i mai, viser at 12 prosent av de omkring 13.000 stemmeberettigede samene i Norge ville stemme Frp dersom valget var nå. Hvorfor? Hvordan kan så mange samer sympatisere med et parti som vil legge ned Sametinget, fjerne muligheten for en offentlig samisk skole og avvikle Norges forpliktelser i forhold til internasjonale avtaler og konvensjoner om urfolks rettigheter?

Frp-gåten

Frp anerkjenner ikke samene som folk eller urfolk. Og derfor mener altså Frp at samene ikke kan gjøre krav på særskilte politiske eller kulturelle rettigheter – som ikke en hvilken som helst annen statsborger eller gruppe har.

Problemet med Frps firkantete og tilsynelatende prinsipielle syn, er at partiet helt ser vekk fra folkeretten og Norges internasjonale anerkjennelse av samene som urfolk. Samtidig er det en politikk som er umulig å gjennomføre uten samtidig å måtte avvikle nærmest samtlige offentlige ordninger som gjelder andre nordmenn. Det finnes ikke en statsborger i dette landet – eller gruppe – som er omfattet av samtlige offentlige og rettighetsbaserte ordninger som finnes. Svært mange av våre ordninger og rettigheter som innbyggere er omfattet av ulike former for forutsetninger – knyttet til geografi, jobb, helse eller andre forhold.

Man kan regelmessig høre kritiske røster fra Finnmark som påpeker urettferdigheten i at et mindretall samer (13.000) via Sametinget kan påvirke forvaltningen av land og ressurser gjennom Finnmarkseiendommen – i like stor grad som fylkets stemmeberettigede befolkning (55.000) kan via Finnmark fylkesting. Urettferdig, hevder de. Men de samme kritikerne kritiserer sjelden det faktum at en stemme til stortingsvalg avgitt i Finnmark veier dobbelt så mye som en stemme på Østlandet. Rettferdig?

Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen er begge resultat av norske folkerettslige forpliktelser og forpliktende konsultasjoner (forhandlinger) mellom Sametinget og norske myndigheter. Enkel matematisk logikk dekker ikke sakens kompleksitet. Rettferdighet avgjøres ikke ved simpelt flertall i siviliserte samfunn. Minoriteters grunnleggende demokratiske og kulturelle rettigheter bør ikke overlates til tilfeldige politiske flertall.

Etnisk hang-up

Men i Frp har man lenge hatt hang-up på etnisitet, og da spesielt den ikke-norske etnisiteten. Etnisitet er, ifølge Frp, både staten og storsamfunnet uvedkommende så lenge vi ikke snakker om den norske. Etnisitet er tilsynelatende både skummelt og truende, og den må derfor usynliggjøres og privatiseres innenfor rammene av den enkeltes privatliv.

Hvorfor sier da 12 prosent av dagens samer at de vurderer å stemme på Frp i sametingsvalget denne høsten? En av forklaringene er at SV i Finnmark og stortingsrepresentant Olav Gunnar Ballo i årevis har dobbeltkommunisert sin støtte til norsk samepolitikk, samtidig som Ballo høylytt har kritisert konsekvensene av politikken: økte landrettigheter, samisk ressursforvaltning, reindrift og Sametingets myndighet. Tirsdag denne uka gikk landsbruksminister Lars Peder Brekk ut i VG og kritiserte Ballos antisamiske retorikk.

Frp taler i det minste med én stemme, er imot nesten alt, men tar seg bryet med å stille til valgkamp om de samiske stemmene. En av årsakene til at partiet fenger, kan ligge i at dagens moderne og unge samer ikke lengre oppfatter seg som ofre for omstendigheter eller myndigheter, slik deres foreldre gjerne gjorde. Behovet for særskilt behandling er redusert. De er ikke lenger hindret i sin livsutfoldelse eller kultur på grunn av økonomi, språk eller tidligere tiders systematiske undertrykkelse fra storsamfunnet.

Og de har ikke (lenger) en felles oppfatning av at alt som vedrører det samiske samfunnet må initieres eller finansieres av staten. Eller Sametinget, for den del. De lever sine liv i et samfunn hvor det nå er rom for å definere samiske liv på stadig nye måter.

Som folk flest

Paradokset er at denne etniske optimismen nettopp skyldes en aktiv norsk samepolitikk og et aktivt samisk parlament de siste 20 år – som Frp nå altså vil avvikle. Det er et tegn på politisk selvtillit når samene vurderer Sametinget som modent for grunnleggende systemkritikk.

Mange samer har lenge etterlyst konkrete resultater fra sitt parlament. I 20 år har samiske folkevalgte fokusert på å etablere rettslige instrumenter til utvikling av det samiske samfunnet og økt selvbestemmelse. Og resultatet er imponerende: Sametinget, ILO-konvensjon nr. 169, FNs urfolkserklæring og et konsultasjonsinstitutt (en forhandlingsordning) mellom Sametinget og Regjeringen i alle politiske saker. Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen vil danne grunnlaget for areal- og ressursforvaltningen i det resterende samiske bosettingsområde fra Troms og sørover.

Men fremdeles er det akutt mangel på samiske lærere og samiske læremidler over hele landet. Stadig færre elever velger samisk undervisning. Frps massive inntog i årets sametingsvalgkamp tvinger samer flest og samiske folkevalgte til å redefinere innholdet i Sametinget og samepolitikken.

Det er en klar beskjed til både parlament og folkevalgte om å være mer relevant i samenes hverdag enn tilfellet har vært til nå. Tiden for de store ord er over.

De samiske folkevalgte har i 20 år vært opptatt av samepolitiske prinsipper, mens de unge nå i økende grad velger norsk språk og utdanning, flytter fra de samiske bygdene og stemmer Frp. Den nye samiske kampen likner til forveksling modernitet. Og er det kanskje også.

Samene likner til forveksling folk flest. ■

Fremskrittspartiets samepolitiske program kan lastes ned her (pdf), og er særdeles kort og overkommelig lektyre.

Frp samepolitisk program

16Feb

Den seriøse samepolitiske debattens absolutte endestasjon

FrPs lysende lokalpolitiske stjerne i Porsanger sammenlikner sametingspresident Egil Olli med Adolf Hitler og norsk samepolitikk med Quislings landssvik. Så forrykende historieløs og ubegavet kan vi ikke tillate at debatten blir.

Faksimile av Sagat 12. februar 2009Norsk samepolitikk provoserer. Mange gode nordmenn har brukt store deler av sine liv til å, bevisst eller ubevisst, diskriminere samer og usynliggjøre den samiske kulturen i Finnmark. Disse føler seg naturlig nok provosert av at de som før var usynlige nå ikler seg kofte, uoppfordret slipper en joik midt i middagstiden, forlanger samiskundervisning på skolen og stemmer ved egne valg – uten å spørre om tillatelse. Det er åpenbart at en del gode nordmenn ennå ikke har akseptert at de heretter må dele definisjons- og beslutningsmyndighet med den folkegruppen som dominerte i fylket da statsgrensene ble etablert.

Det er uvant å tenke etnisitet og rettferdighet i det daglige, både for samer og nordmenn. Fornorskningen sitter fremdeles i hodene våre. Men det betyr jo ikke at positiv endring er umulig, noe de siste årenes utvikling har vist oss. Helt enkelt og uten konflikt har det selvsagt ikke vært. Og når den samiske innflytelsen øker, må vi tåle at det kan gå en kule varmt i debattene. Vi må akseptere at vi fremdeles ikke har funnet den beste måten å leve sammen på. Og mens vi leter og kløner, må vi tåle litt munnbruk.

Det vi verken kan eller bør akseptere, er at politiske ubegavede, som Porsanger FrPs Torvald Aspenes, sammenlikner sametingspresident Egil Olli med Adolf Hitler. Det finnes selvsagt ingen likheter mellom sameparlamentets øverste leder og historiens største industrielle massemorder. Norsk samepolitikk har heller intet å gjøre med Quislings landsvik. Dette er “hitling” og et kjent fenomen i debattforum på internett. “Hitling” betyr at man bevisst forsøker å avslutte en debatt eller dominere sine motdebattanter ved å grise dem til med sammenlikninger med Hitler, nazismen eller Holocaust. Aspenes gikk mye lengre. Han erklærte sågar at tiden var inne for den norske befolkningen til å drive samene ut av fylket, slik den russiske hæren jaget tyskerne ved siste krig.

Hitling er i enhver sammenheng den seriøse debattens absolutte endestasjon, og spesielt når anklagene rettes mot en i århundrer undertrykket minoritet på vegne av en majoritet. Å velge politikk som arena krever et minimum av begavelse for politisk analyse. Aspenes sine ville utspill i Sagat forrige uke avdekket ingen slik registrerbar begavelse. Snarere tvert imot. Avisen nådde for sin del sitt journalistiske bunnivå ved å presentere hans uhyrlige påstander fritt – uten å stille Aspenes ett eneste kritisk spørsmål!

Sameksistens forutsetter samarbeid og likeverd mellom majoritet og minoritet. Men vi er allikevel to forskjellige folk og har ulike behov. To folk, og Finnmarks ikke alltid stolte historie om undertrykkelse av samene, tilsier at vi må tåle en frisk og fri debatt. Men et ordskifte på Aspenes’ nivå tjener bare fremmedfryktens nyttige idioter på begge sider i saken.

Men det var i forrige uke få negative reaksjoner på Aspenes politiske resonnementer. Ingen faktisk, verken fra politikk, medier eller samfunnsliv. Jeg tror nemlig ikke det er tilfeldig at tonen og debattklimaet om samer og samepolitikk har hardnet til de siste årene. Det er villet.

Når Hitler og Olli kan gjøres til like størrelser uten protester, da er vi kanskje ikke så langt unna den første eksplosjonen? I så fall har vi altså ankommet den seriøse samepolitiske debattens absolutte endestasjon.

Det kan vi blant andre takke Aspenes for.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.