Tag: sametinget

13Oct

Den samiske tusendelen av statsbudsjettet

Regjeringen vil bruke 848 milliarder på statsbudsjett for 2009, en økning på 77 milliarder kroner fra i år. Men det samiske budsjettet får en realnedgang. Nok en gang.

Sameminister Dag Terje Andersen har uttalt at årets statsbudsjett inneholdt ”den største bevilgningen til samiske formål noensinne”. Til det er det å si at enhver bevilgning over statsbudsjettet alltid er den aller største noen gang, så lenge den ikke er en tallmessig reduksjon fra forrige bevilgning. Rent numerisk er 782 millioner kroner (2009) et større tall enn 755 millioner kroner (2008). Men allikevel ikke når det er budsjetter og penger vi snakker om.

Penger mister nemlig noe av sin verdi år for år, og blir mindre verdt. Beregninger fra Statistisk Sentralbyrå viser at den generelle prisstigningen var 4,5 prosent og dermed ble pengene tilsvarende mindre verdt i samme periode. Man får med andre ord ikke det samme for pengene i 2008 som man fikk i 2007. Det som i 2007 kostet 100 kroner koster 104,50 i 2008.

Bevilgningen for 2009 til alle samiske tiltak over statsbudsjettet er 782 millioner kroner. Det tilsvarer en økning på 3,6 prosent fra 2008. Men ettersom prisstigningen i perioden er 4,5 prosent, så er regjeringens bevilgning en reduksjon på ett prosentpoeng. Så mens regjeringen legger fram et statsbudsjett med realøkning på 5,5 prosent, så kutter den samme regjeringen bevilgningen til samiske formål med ett prosentpoeng.

Og dette mener sameminister Dag Terje Andersen samer bør juble over. Stortingsrepresentant Ann Kristin Engstad (Ap) deler Andersens entusiasme og anklager misfornøyde og kritiske sametingspolitikere for løgn om budsjettet, og klarer i en kort uttalelse å avsløre at hun verken har lest budsjettet eller pressemeldingen – ettersom verken hennes prosenter eller millioner stemmer med virkeligheten. Legger vi Engstads eget språk og resonnement til grunn, må vi anta at hun lyver til NRK Sami radio – og at hun vet det?

Ser vi bort fra regne- og argumentasjonssvake stortingsrepresentanter så er altså saken at 781 millioner kroner utgjør en ufattelig liten del av statsbudsjettets alle 848 milliarder. Den samiske andelen av budsjettet er under en tusendel (0,92 promille). Den samiske økningen (23 millioner) utgjør et kvart tusendel (0,3 promille) av økningen på statsbudsjettet (77 milliarder), og dekker altså ikke prisstigningen engang. I praksis en realnedgang i bevilgningene til samiske formål, som i praksis skjer svært ofte med det samiske budsjettet.

Det uverdige munnhuggeriet om budsjettet mellom Sametinget og regjeringen foregår dessverre hvert eneste år. Et enkelt grep kunne endret dette. Samene utgjør omkring 1,5 prosent av befolkningen i Norge, og det burde derfor være en smal sak å overføre 1,5 prosent av statsbudsjettet til Sametinget. Årlig. Minus alt Sametinget allikevel ikke skal drive med: forsvar, samferdsel, helse, finanspolitikk, utenriks og andre nasjonale fellesoppgaver.

Da ville stå tilbake med omkring en halv prosent, som tilsvarer omkring 4 milliarder kroner. Med årets økning i statsbudsjettet (9,9 prosent) hadde økningen til samiske formål neste år blitt 370 millioner. Ikke 23.

Da hadde samene hatt reell politisk og økonomisk selvbestemmelse. Og det politiske ansvaret hadde vært avklart, en gang for alle.

Og vi hadde sluppet å se norske og samiske folkevalgte kalle hverandre for løgnere. Hvert eneste år.

Oppdatert:
Daværende leder av Urfolkssekretariatet for Arktisk Råd Rune Sverre Fjellheim, lanserte i 2001 (under et seminar om selvbestemmelse) en ny modell og idé for finansiering av samepolitikken i Norge. Det er denne idéen min artikkel tar utgangspunkt i. Under ser du en presentasjon om finansieringsmodellen Fjellheim holdt våren 2008.

Fjellheim er siden den tid ansatt som direktør for Sametinget.

Foredrag Alta 2008

View SlideShare presentation or Upload your own. (tags: økonomi selvbestemmelse)
8Oct

Dugnad for samisk – del III

Hva om vi engasjerte bygdefolket til å registrere sine egne kulturminner? Hva om áddjá ble arkeolog istedenfor pensjonist når han fylte 67 år? Eller begge deler.

De aller fleste behersker nå digitale kamera, gps-enheter og en bærbar pcer, uavhengig av alder. Så da er det ingen grunn til at ikke nettopp lokalkjente kvinner og menn som ferdes i naturen skulle kunne registrere samiske kulturminner.

Fordi mange av innbyggerne, gamle som unge, kjenner sitt lokalsamfunn godt. De vet om tufter, bjørnegroper og andre registreringsverdige steder, gjenstander og kulturlandskap. De kjenner lokalsamfunnets historie og er godt kjent med sagn, myter og historier knyttet til steder. OK, de vet kanskje ikke alltid hva det er de ser der ute i blant trærne. Men de ser at det er noe. De kunne fått opplæring og lært hva de skal se etter. De kunne fått elementær kjennskap til arkeologiske og kulturhistoriske metoder. De kunne fotografert og registrert den eksakte posisjonen på eventuelle funn. Foto, rapporter og koordinater kunne sendes til det samiske kulturminnevernet (Sametinget) for nærmere analyse, registrering og vurdering.

Kunnskapen knyttet til lokal natur og kultur er en nærmest uvurderlig ressurs når det er snakk om å finne og dokumentere samisk kultur i lokalmiljøene. Kompetansen finnes nettopp der – lokalt. Men framfor å benytte oss av de lokale, frivillige ressursene i det samiske samfunnet, pensjonerer vi dem. Hvorfor skulle ikke også samiske myndigheter kunne holde seg med frivillige drenger som bidrar til kulturell vekst og velstand i sitt samiske lokalsamfunn – dersom de selv ønsket det? Sametingets fagmyndighet måtte da kunne gi dem opplæring, motivering og utstyr?

Tenk om vi hadde trente, kultur- og naturinteresserte sambygdinger utstyrt med gps-enheter, digitale kamera og bærbare pcer. Et slikt program kunne kanskje utvides til generelt natur- og miljøoppsyn? Hva mer kunne vel innbyggerne brukes til? Språkopplæring? Kurs i matlaging?

Men er det mulig å få til noe slikt uten å tilby lønn? Ja, jeg tror det. Jeg tror mange mennesker gjerne ønsker å bidra til utvikling og vekst i eget lokalsamfunn, uten å være på statslønn av den grunn. Nøkkelordet her er “eget lokalsamfunn”. Forutsetningen er at innsatsen kommer den enkelte deltaker og det enkelte lokalsamfunnet til gode. Det er altså ikke nok å tilfredsstille fagbyråkratene i Sametinget, prosjektet må ha en konkret virkning i lokalsamfunnene også. Og var det ikke nettopp slikt Sametinget burde være? Et fyrtårn for innsats i lokalsamfunnene?

Frivillighet har de siste tiår fått et dårlig rykte. Du hører det på foreldremøter og i fotballgruppene: Det er bare noen få gjør jobben for de mange. Ja, det er få som gjør en frivillig innsats. Men det er alltid noen. Noen som setter fellesskap foran sofa og fjernsyn.

Å legge til rette og bidra til økt frivillig innsats basert på lokal kompetanse burde være en sentral politisk oppgave. Det samiske samfunnet har for få mennesker med spesialkompetanse til alle våre behov – og for få penger til å finansiere alt gjennom offentlige tjenester.

Eller skal vi bruke oljefondet som argument igjen for ikke å ta et personlig ansvar for vår egen kulturelle skjebne?

18Sep

Ett år til sametingsvalget

ValgkretserDersom du har planer om å delta i sametingsvalget, så er det på tide å tenke over hvordan du skal delta. For å være valgbar eller for å stemme må du være registrert i Sametingets valgmanntall (samemanntallet). Du blir nemlig ikke automatisk registrert i manntallet, slik tilfellet er for stortingsvalget og fylkes-og kommunevalg.

Registrering i samemanntallet forutsetter aktive valg og handlinger fra din side. Siden forrige valg er ordningen for sametingsvalget endret betydelig, og det kan være vel verdt å sette seg inn i den nye valgordningen.

Mer om Sametinget, sametingsvalg og manntall finner du på nettstedet diggi – samisk demokrati for dummies.

9Sep

Absolutt all makt til parlamentet?

Når det folkevalgte parlamentets makt blir total og altomfattende, snakker vi ikke lenger om demokrati. Demokrati er mer enn å avholde sametingsvalg hvert fjerde år.

De fleste samiske institusjoner (muséer, festivaler mv) er avhengig av tilskudd til drift og investeringer fra Sametinget (eller staten). Derfor mener Sametingsrådet at Sametinget bør ha avgjørende innflytelse på styringen av dem. Sametingsrådet er rett og slett lei av lokal samisk inkompetanse, og vil overta styringen selv.

I Sametingsrådets melding om temaet heter det nemlig at “Sametingets styringsansvar” er å sørge for at institusjonene er en “ressurs for alle i sine områder og for hele det samiske samfunnet innenfor sine fagområder”. Men det er vel edelt? Nei, ikke egentlig. I et slikt regime mister man både lokalt mangfold og lokal frihet.

Enda verre blir det når Sametingsrådets ønsker å styre NRK Sami radio. Rådet viser til prinsippet om samisk selvbestemmelse og “Sametingets styringsansvar”, og hevder at det er uheldig at Sami radio er underlagt norske politiske myndigheter. Men dersom den norske, politiske styringen av NRK er problematisk for Sami radio, så er vel også Sametingets politiske styring like problematisk? Den blir vel ikke automatisk grei bare fordi den er samisk?

I dag er NRK skjermet mot tilfeldig politisk innblanding gjennom politiske vedtak, selskapsform og lisensordningen. Norske politikerne har organisert det slik at de selv ikke kan blande seg inn i den daglige styringen av NRK, verken redaksjonelt eller organisatorisk.
 
Sametingsrådet derimot, sier ingenting om hvordan den daglige redaksjonelle friheten skal sikres mot tilfeldig politisk innblanding. Hva med opprettelse og nedleggelse av distriktskontorer? Budsjett? Hva hvis et tilfeldig flertall av folkevalgte ikke liker det de fikk servert av nyheter forrige år? Kan de vedta å etablere en konkurrent? Kan de legge ned det de ikke liker? Og vil NRK være fri for plikter overfor samene?

NRK har vært en garantist for et stadig mer omfattende og moderne medietilbud til samene. Og burde ikke våre folkevalgte diskutere hva vi som samfunn skal med våre institusjoner, fremfor å diskutere hvem som skal ha flest styremedlemmer? Først når vi vet det, kan vi ta stilling til hvordan vi best skal organisere dem.
 
Når vi skal definere “Sametingets styringsansvar” så gir det oss samtidig en anledning til å diskutere rammene for lokal selvbestemmelse og lokal frihet. Sametinget har nemlig ikke total makt, og bør ikke (kunne) ta seg til rette under dekke av å være folkevalgt. Et parlament i et fritt samfunn må også ta debatten om de ytre rammene for sin egen makt. Hele samfunnet må derfor involveres i diskusjonen om hvilke institusjoner og ordninger som faktisk er viktig å holde utenfor rekkevidde for det tilfeldige parlamentariske flertallet.

Noen lokalt “eide” og styrte institusjoner vil således være en rikdom for samfunnet. Frie medier er en grunnleggende demokratisk nødvendighet, og slett ingen trussel mot samisk selvbestemmelse. Og et parlament må kjenne sin begrensning.

1Sep

En dugnad for samisk – del II

Regjeringen vil at samene skal klage mer. Om språk. Men jeg tror mer på debatt enn på klaging.

Regjeringens statssekretær Raimo Valle anbefaler samer å klage dersom de opplever brudd på den samiske språkloven, og ikke opplever at de blir betjent på samisk, slik de har krav på. Og han har nok rett når han hevder at brudd på den samiske språkloven skjer daglig, selv i de mest samiske av kommunene.

Men i likhet med NSRs parlamentariske leder og presidentkandidat Aili Keskitalo mener jeg Valles idé om å klage er dårlig. Når enkeltindividets kulturelle og juridiske rettigheter blir avhengig av enkeltmenneskets klage, så er det ikke lenger en rettighet. Da er retten til å snakke samisk redusert til et tilfeldig privilegium for de få. Regjeringens oppfordring om å klage representerer en uverdig privatisering av en sentral kulturell rettighet og en undergraving av rettighetene samene har som folk.

Det er den offentlige forvaltningen og de offentlige tjenesteyterne som er pålagt å betjene den samiske befolkningen på samisk, innenfor det samiske språkforvaltningsområdet. Loven sier absolutt ingenting om at retten til å bli svart eller betjent på samisk først kan innvilges deg etter søknad eller klage.

Keskitalos kritikk er derfor berettiget. Og samtidig helt ubegrunnet. For Keskitalos parti NSR la i år 2001 ned Samisk språkråd. Siden da har det samiske samfunnet manglet et språkombud. De ansatte ved Samisk språkråd ble ”omskolert” og omorganisert til gode språkbyråkrater og saksbehandlere for den politiske ledelsen i parlamentet.

Det samiske språkrådet fungerte som et ombud både for det samiske samfunnet og enkeltindivider. De som opplevde å ikke få sine språklige rettigheter ivaretatt, kunne klage og få hjelp. Rådets medlemmer startet debatter om språk og sørget for en løpende offentlig samtale om samisk språk.

Fra tid til annen er det en og annen språkarbeider og språkengasjert som forsøker å starte en samisk språkdebatt nå også. Oftest uten hell.  Rollen som språkombud er nå borte og språkdebatten privatisert ned til enkeltpersoner. Det er derfor vi nå bes om å klage.

Men er det ikke et ørlite paradoks at det er den norske regjeringen som nå ønsker økt debatt om samisk språk? De samiske folkevalgte har jo de siste årene systematisk bygd ned infrastrukturen rundt det samiske språket.  Og de folkevalgte kan vel ikke klage til andre over det som er konsekvensene av deres egne, demokratiske valg?

Selv synes jeg det er på tide at vi igjen begynte å offentlig debattere samisk språk. Og gjenetablering av Samisk språkråd.

Hva mener du?

30Jun

Et “samehomodemokratisk” manifest

Det er ikke nok å være sint og homo for å være representere samiske homofile. Regneferdigheter og  politisk vurderingsevne hadde selvsagt vært flott. Men først og fremst bør vi kreve et mandat fra de som hevder å representere de homofile.

Sametinget og den selverklærte homolederen Risten Rávdná Heatta har sammen klart å skade interessene til samiske homofile gjennom bevilgningen av en halv million kroner til Heattas private homo-organisasjon. Saken har bidratt til å sette samiske homofile i offentlig forlegenhet. De utgjør en utsatt minoritet i minoriteten, og hadde fortjent en annen oppmerksomhet enn de har fått de de siste ukene.

Siden 2002 har Risten Rávdná Heatta drevet «organisasjonen» Nettverk for samiske homofile og lesbiske. Heatta erkjenner at organisasjonen er uten betalende medlemmer, og at hun opererer uten et formelt mandat fra samiske homofile. Derimot har hun noen hundre navn på en liste som utgjør det «samiske homo-nettverket» og som hun hevder er hennes mandat.

En organisasjon som drives som et enkeltmannsforetak har naturlig nok ingen demokratiske eller fullmaktsgivende organer. Ingen årsmøter og medlemsmøter. Derfor velger den ikke sine ledere eller sine statutter. Den fører ikke kontroll over pengebruken og det føres ingen debatt eller votering som forplikter verken den eller dens leder.

At jeg sitter på hundrevis at e-post adresser og kjenner hundrevis av mennesker gir gir meg intet mandat til å søke om eller forvalte penger på vegne av noen. Det er ikke lett å etablere formelle organisasjoner eller å rekruttere medlemmer til dem. Sannsynligvis er det enda vanskeligere å rekruttere medlemmer til en organisasjon hvor medlemmene forutsettes å avsløre informasjon om sin egen seksualitet som de kanskje ikke ønsker. Men allikevel – vi bør vel kreve at de som hevder å tale på vegne av andre, har et formelt mandat fra de menneskene de hevder å representere?

Dessverre føyer saken seg inn i rekken av tvilsomme bevilgningssaker fra Sametinget til samiske organisasjoner i de senere år. Flere «organisasjoner» har i årevis operert med tvilsomme medlemslister, skyhøye honorarer til sine ledere og tåkelagte regnskaper. Når Sametinget velger å se bort fra slikt lureri, setter man i praksis i fare de rettigheter man hevder å beskytte. Sametinget har et demokratisk ansvar for å ivareta rettighetene til homofile. Det innebærer også en plikt til å motarbeide enkeltpersoner eller organisasjoner som kan tenkes å ville utnytte de samiske homofiles sak til helt andre formål.

Tidligere i vår hudflettet homo-leder Heatta den norske regjeringen og Sametinget for å samarbeide med norske homo-organisasjoner om informasjonstiltak overfor samer. Altså; når Heatta ikke selv var adressat for pengene øremerket for samiske homofile, så var det var det «et uttrykk for strukturell rasisme». Og på denne bakgrunn krevde hun alene særskilte, folkerettslige konsultasjoner med landets regjering om opprettelse av samiskspråklige nettsider for samiske homser. Slikt politisk galematias, med samiske homofiles som gissel, er det sametingspresident Egil Olli ender opp med å forsvare når han gjemmer seg bak Sametingets mangelfulle bevilgningsreglement.

I vår ble en ny ekteskapslov vedtatt av Stortinget. Den likestiller homofile og heterofile i samliv, og styrker rettighetene til barn av homofile foreldre. Men den reelle kampen om holdninger  og menneskeverdet til samiske homofile pågår daglig i de små samiske lokalsamfunnene. Samiske homser og deres barn trenger at vi alle engasjerer oss i den kampen. Hvis ikke overlater vi arenaen til Heatta og Sametinget.

Og det har verken samiske velgerne eller samiske homofile og lesbiske fortjent.

Note:
Facebook-gruppen “Solidaritet til Skeive Samer” skriver Risten Ravdna Heatta at de omtalte prosjektene i regi av Nettverk for homofile og lesbiske samer vil “bli fulgt tett opp fra Sametingets side”. Hun hadde forøvrig en kronikk i Dagbladet sist helg.

29Jun

De første positive, samiske signaler…

Sametingspresident Egil Olli (Ap) leverer med kronikken “Forpliktende melding” i Aftenposten sin offisielle karakteristikk av regjeringens samepolitiske melding. Den er oppsiktsvekkende positiv, og det er i seg selv et forfriskende utgangspunkt. Sametingets tidligere offisielle posisjoner har vært konsekvent negative overfor samtlige regjeringers utspill, være seg meldinger, lovforslag eller budsjetter.

Noen vil hevde at det skyldes partilojalitet mer enn noe annet. Men Arbeiderpartiets sametingsgruppe har den siste perioden vist atskillig mer vilje til uavhengighet fra moderpartiet og dagens linje er således også et tegn på en nyorientering i den politiske strategien. Og det var sannelig på høy tid å prøve noe annet enn sutring som samepolitisk metode.

16Jun

Bokbål på statsstøtte

I årevis har staten og Sametinget gitt titalls millioner kroner i støtte til Davvi Girji, forlaget som heller brenner lærebøker framfor å dele dem ut gratis. Sett i lys av hverandre virker verken bokbålet eller tilskuddsordningene spesielt fornuftige.

BokbålI vår vedtok Sametinget å gjøre alle framtidige samiske læremidler gratis for elevene. Omtrent samtidig fant man omkring 200.000 gamle lærebøker i kjellerne hos Sametinget og forlaget Davvi Girji. De folkevalgte har anmodet Davvi Girji om å dele ut bøkene gratis til elevene, men forrige uke begynte forlaget å brenne bøkene istedenfor.

Veldig mange barn i den samiske skolen sitter i dag uten lærebøker. Men direktør Synnøve Solbakken-Härkönen og styreleder Per Olav Nymo mener det er viktigere å illustrere sitt politiske poeng med et bokbål. Hennes politiske poeng, spør du? Jo, at bokforlag skal selge sine bøker, ikke dele dem gratis. Ifølge direktøren er forlaget avhengig av salgsinntektene. Jasså, er det virkelig slik?

Nei. Davvi Girji og andre samiske forlag lever av offentlige tilskudd. Et kommersielt fungerende samisk bokmarked finnes ikke. Og derfor deles det ut tilskudd til drift av samiske forlag og til produksjon av ulike litterære produkter. I rikt monn. Hver eneste lærebok er fullfinansiert fra Sametingets side. Det betyr at samiske lærebøker er godt over 100 prosent offentlig finansiert. Men forlagsdirektøren og forventer nå at staten skal kjøpe de bøkene som ligger på lager. Og vi må anta hun mener de skal kjøpes til full pris, som antakelig vil utgjøre et beløp på mellom 2 og 4 millioner kroner. I så fall vil det være tredje gang forlaget får betaling for bøkene.

Denne saken har utviklet seg slik at kommunene nå er fratatt ansvar for å kjøpe inn læremidler. Da er det naturlig at staten og Kunnskapsdepartementet overtar ansvaret og kjøper bøkene, sa direktør Solbakken-Härkönen til NRK Oddasat forrige uke.

Forlagsdirektør Synnøve Solbakken-Härkönen gjorde seg bemerket under forrige plenumsmøte i Sametinget, da hun som sametingsrepresentant (eller forlagsdirektør?) gikk mot vedtaket om gratis lærebøker. Vedtaket innebærer nemlig slutten på tiden da de samiske forlagene kunne levere når og dersom det passet dem, og samtidig motta offentlige tilskudd.

Selv mente hun og partifellene at hennes habilitet som sametingsrepresentant ikke var påvirket av at hun er leder for det største samiske forlaget. Jasså? Og da kan vi vel være sikker på at hennes bokbål ikke skjer i rent politisk trass eller som en «takk for sist» til politiske motstandere i parlamentet? Og at bøkene brennes nå, når saken er hyperaktuell i medier og politikk, er en tilfeldighet?

Saken viser at tiden var overmoden for en reell omlegging av produksjonen av samiske læremidler. Omleggingen bør tas ett skritt videre ved at alle bevilgninger til samiske læremidler fordeles til forlag som beviselig leverer bøker. Nye samiske læremidler bør defineres og bestilles av Sametinget fra forlagene gjennom offentlige anbud. Anbudskonkurransene bør være åpen for alle forlag. Da sørger vi for en fungerende konkurransesituasjon og vi sikrer mest mulig bøker for bevilgningene.

Det vil da være forlagenes problem å skaffe seg den kompetansen som er nødvendig for å levere tilbudene. Forlag som insisterer på å brenne sine offentlig og raust finansierte bøker, bør ikke få statlig driftsstøtte til å fortsette med det. Ærlig talt, folkens: bokforlag som brenner bøker på statsstøtte. Er ikke det litt unødvendig? Kan vi ikke bare brenne pengene direkte?

Det er i alle fall en mye billigere måte å overse behovene til de samiske skoleelevene på.

Bildet er tatt av Gregory Maxwell og publisert på Wikimedia Commons under GNU lisens.

12May

Sahtat go understand meg?

Sametingspresidenten er ustø i engelsk, og noen mente derfor at han burde holde seg hjemme mens FN avholdt sitt urfolksforum i USA. Jeg er ikke en av dem.

Det samiske samfunnet har mange utfordringer og behov, fra de helt store til de helt små og ubetydelige. Men aldri kan jeg huske at «bedre engelskkunnskaper blant folkevalgte» noen gang er nevnt som et problem som bør løses. Av Sametinget.

Sametingsrepresentant og tidligere rådsmedlem Johan Mikkel Sara mente sametingspresident Egil Ollis manglende engelskkunnskaper i seg selv var en grunn til at han burde holdt seg hjemme i Karasjok og ikke reist til New York og FNs urfolksforum. Sara uttalte til den samiske statskanalen NRK Sami radio:

Hvis man ikke skjønner språket, da er det ikke noe hensikt å delta på slike møter.

Sara mener altså at veldig gode engelskkunnskaper er nødvendig for å skjønne noe av det som foregår. Som leseren kanskje forstår allerede, så mener naturligvis Sara at han selv er i besittelse av «veldig gode engelskkunnskaper». Det var naturligvis derfor han reiste i skytteltrafikk mellom Oslo og det amerikanske kontinentet i den perioden han selv var medlem av Sametingsrådet.

Nå er det ikke første gang Sara har stilt krav til språkkunnskaper hos sine medrepresentanter på Sametinget. Senest i fjor høst krevde Sara at representanter som ikke kunne samisk burde sendes hjem etter endt fire års valgperiode.

I svært manges øyne er språket den viktigste kulturelle markøren, ikke minst for en minoritet og for et urfolk. Vårt felles språk er den kommunikasjonskanalen hvor vi utveksler våre felles verdier, vår kultur og vår historie med minst mulig sjanse for misforståelser. Et felles språk har et iboende signal om aksept: «du snakker vårt språk, du er en av oss.»

For den som ikke behersker kommunikasjonskodene for det fellesskap man ønsker å være en del av, er utfordringene større. Gamle, grinete menn som Sara (og meg selv) har en lei tendens til å gjøre disse kommunikasjons- og kultur-greiene i overkant enkle for oss selv. Det er greiest slik. For når vi dikterer regelverket og kompetansekravene slik at vi selv fyller dem best, blir det selvsagt vanskelig for andre å nå opp. Da er det nemlig vi som er kongene på haugen. Det er selvsagt et spørsmål om makt. Føst og fremst.

Visst er vi opptatt av språket. Kulturen. Jøss. Men først og fremst er vi opptatt av at alt skal være slik vi selv mener er best. I den prosessen bruker vi ethvert virkemiddel som gir oss fordelen i kampen om den politiske definisjonsmakten. Noen kaller det hersketeknikker.

Mitt poeng er bare dette: når Sara tar til orde for å politisk umyndiggjøre ¾ av den samiske befolkningen på grunn av manglende kunnskaper i samisk, så er det selvsagt ikke språket han er opptatt av. Ikke folket heller, for den del.

Samtidig sier det vel noe om den samepolitiske selvforståelsen når samiske medier gjør språket Olli brukte under sitt innlegg i FN til nyhet. Innholdet i hans budskap til verden var det derimot ingen medier som fant grunn til å rapportere om.

Og det skyldes i alle fall ikke Ollis manglende kunnskaper i engelsk. For de samiske mediene skjønte vel hva Olli sa, ettersom han jo snakket samisk og innlegget var oversatt til norsk?

Artikkelen er skrevet for og publisert i den samiske avisen Ságat.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.