Tag: sametinget

4May

Samepolitikkens løsningsfokus. Eller ikke.

Samepolitikken handler om å finne syndebukker framfor løsninger. Og hver gang Sametinget ikke definerer seg som en del av løsningen, så står det i fare for å bli en del av problemet.

Jørn Are Gaski (faksimile: NRK Sami radio)Vi har alle arbeidet med dem, de litt irriterende arbeidskollegaene som alltid skal fortelle oss hva som er galt, og hvorfor, og hvem sin feil det er. Det som gjør dem irriterende er ikke først og fremst deres kritiske sans, men deres ofte manglende vilje til å bidra til løsninger. Å finne løsninger på problemene er alltid «de andres» ansvar.

Alle organisasjoner behøver kritiske røster, de som ser verden litt annerledes enn mange av oss andre. Samtidig sliter de oss ut. Bare kritikk, uten forslag til løsninger og utganger, fører til apati og maktesløshet. Sakte men sikkert endres vårt syn på dem. Til slutt er det de som er selve problemet.

Problem. Eller løsning?

Og litt sånn er Sametinget. Arbeidsmåten til mange av de folkevalgte består svært ofte i å gi andre (les:staten) skyld og ansvar for alt som er galt i det samiske samfunnet. Men for hver gang de folkevalgte ikke selv tar ansvar for å finne eller bidra til løsninger på samfunnsutfordringene, står Sametinget selv i fare for å bli definert som en del av problemet. Samepolitikken blir sånn sett en arena for maktesløshet og ansvarsfraskrivelser.

Det er åpenbart flere og sammensatte årsaker og forklaringer på hvorfor det mangler samiske lærebøker i den samiske skolen. Men Sametingsrådet har åpenbart funnet tiden moden for en voldsom og uparlamentarisk tirade av anklager mot Kunnskapsdepartementet om udugelighet, konspirasjoner og usannheter.

Det nylig avdekkede boklageret hos forlaget Davvi Girjis viser, ifølge Sametingsrådet, at Sametingets midler for lærebokproduksjon har vært utnyttet godt og forsvarlig. Men departementet har altså ikke ført tilsyn med om kommunene faktisk har kjøpt inn lærebøkene, sier rådsmedlem Jørn Are Gaski. Og vips: departementet har skylda for læreboksituasjonen og har dessuten urettmessig og på konspiratorisk vis gitt Sametinget skylda for det. Ufortjent. Naturligvis, som alltid.

Uinteressante bortforklaringer

For oss foreldre og elever er imidlertid Gaskis merkelige øvelse i ansvarsplassering verken spennende eller nytenkende. Vi er nemlig like fri for nødvendige bøker. Og vi er aldeles ikke sikre på at alle bøkene som ligger på forlagets lager er egnet for dagens skole og dagens læreplaner. Det er vel muligens en grunn til at ingen ønsker å kjøpe dem?

Tenk om Sametingets ansvarlige folkevalgte kunne stå på forlagets lager, via fjernsynet, med løfter om at bøkene nå er på vei ut til skolene. Tenk om han hadde invitert ordførere, skolesjefer, forlag og andre for å finne nye løsninger på problemet. Ja, tenk om våre folkevalgte faktisk viste interesse for å finne løsninger på de problemer vi som individer og samfunn står overfor. Løsninger sammen med andre, uavhengig av hvem som har skyld eller ansvar. Ikke fordi Sametinget har skylda for alt som er galt i verden. Tvert imot. Fordi Sametinget på tross av manglende ressurser, makt og myndighet tar ansvar for å skape gode løsninger for sitt folk.

Irrelevant?

Vi er gjennomsnittlig intelligente mennesker, og vet derfor at det ikke er den nylig valgte sametingsråden Gaski som er personlig ansvarlig for eller skyld i læreboksituasjonen i den samiske skolen. Vi vet det, Gaski!

Vi derimot, trenger løsninger. Og hvis Sametinget ved hver politiske korsvei insisterer på å skyve skyld for problemer og ansvar for løsninger over på andre, så gjør parlamentet seg selv irrelevant og overflødig. Et slikt parlament blir raskt en del av problemet, ikke en del av løsningen.

Og til neste år er det sametingsvalg. Spørsmålet blir hvilke folkevalgte som da blir en del av problemet og hvilke som blir en del av løsningen.

 

Artikkelen er skrevet for og publisert i den samiske avisen Ságat

14Apr

Noen har snakket sammen

Fylkesordføreren Runar Sjåstad har nå innført en praksis hvor han like gjerne instruerer Fefos styre gjennom mediene om hvilke vedtak de skal fatte. Det er så mye plunder og heft med urfolk og demokratiske systemer.

Fylkesordfører Runar Sjåstad ble grundig grinete da sametingspresident Egil Olli mente Sametinget alene skulle forvalte det såkalte urfolksvederlaget – et vederlag til samene for inngripen i samiske områder. Sjåstad furtet ikke så lenge, men fikk halt hele Arbeiderpartiet og regjeringen etter ørene i retning av et helt annet standpunkt. Få dager senere uttalte derfor statsråd Helga Pedersen at urfolksvederlag ble det ingenting av.

Nå står ønsker gruveselskapet Wega Mining å åpne gruvedrift i Kvalsund, en drift som ettersigende skal gi bygda 100 nye arbeidsplasser. Derfor instruerer Sjåstad Finnmarkseiendommen gjennom media å gi selskapet klarsignal til oppstart. Saksbehandlingen og den faglig vurderingen er altså allerede foretatt på fylkesordførerens kontor, skal vi tro fylkets primas:

For Finnmark er det veldig viktig at Wega Mining ASA får starte med gruvedrift i Kvalsund kommune, det vil åpne for flere mineralvirksomheter i fylket.

Interessant resonnement, det der. Først er det altså overflødig for fylkets grunneier (Fefo) å behandle saken, ettersom Sjåstad så åpenbart har gjort de vurderinger som er nødvendig. Dernest vil altså denne tillatelsen (automatisk?) åpne for flere gruveselskap andre steder i fylket. Nei, men da er det vel bare sånn det skal være da?

Siden det bebudede «urfolksvederlaget» fordampet internt i Arbeiderpartiet har en rekke mennesker snakket sammen. I samtalene har representanter høyt og lavt i partiet, regjeringen og representanter for mineralselskapene deltatt. Den eneste som synes å være holdt utenfor er Sametinget.

Hensikten med Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen var først og fremst å sikre urfolkets (samenes) rettigheter. Internasjonal rett om beskyttelse av urfolkets rettigheter var selve begrunnelsen for den lange prosessen. Felleseie gjennom Fefo ble valgt som praktisk løsning, også fra samisk side, for å unngå at hver eneste sak som gjaldt samiske rettigheter i fremtiden skulle utarte til en forurenset politisk slagmark. Fefo skulle være en arena for dialog mellom urfolk og majoritetsbefolkning, og ga samtidig hele fylkets befolkningen styringsmuligheter og innflytelse de ellers ikke ville hatt.

Nå tyder alt på at fylkesordføreren kun ser på Fefo som en forbedret posisjon hvorfra han kan utvise den samme arroganse overfor samiske rettigheter som før lovendringen. Det er ikke Sjåstads synspunkter om gruvedrift som er problemet, men hvordan han forfekter dem. Framfor å vise egne og Sametingets representanter i Fefos styre tillit nok til å behandle saken med den saklige nøkternhet som kreves, insisterer Sjåstad på å instruere styrets beslutninger gjennom mediene.

Fra samisk hold er det nå en gylden anledning til å se nærmere på Fefo og dets rolle i styringen av fylkets grunn og ressurser. Det er all grunn til å være skeptisk til ordningen dersom de reelle beslutningene fattes utenfor Fefos styrerom og uten reell samisk innflytelse. Ofte vil de norske og samiske interessene være sammenfallende og uten konflikt. Men et greit demokratisk prinsipp er kanskje å sørge for at samene deltar når eventuelle samiske samiske interesser skal vurderes og diskuteres?

Mineralindustrien trenger forutsigbarhet og ro internt i fylke. Men den roen skapes ikke bare av samer. Sjåstad må selv makte å holde munnen lukket fra tid til annen.

11Mar

Rekk opp hånda, den som føler seg som offer

De samiske folkevalgte skulle bli klokere på egen etikk og parlamentets omdømme. Derfor hadde de invitert kompetente folk fra medier og forskning for å la seg inspirere. Det var åpenbart bortkastet tid.

Nordlys-redaktør Hans Kristian Amundsen og førsteamanuensis Asta Balto fra Samisk Høgskole var invitert for å sette tonen for debatten og selvrefleksjonen blant de folkevalgte når de skulle diskutere etikk. Amundsen grep fatt i spørsmålet omkring Sametingets omdømme. Han gjorde et betydelig poeng av Sametingets sviktende omdømme som følge av synlig og åpenbar mangel på forståelse for rollen som folkevalgt.

Read More »

25Feb

Ingen kommentar. Signe Kongen.

Arbeiderpartiet var i oppsisjon til Norske Samers Riksforbund fra Sametinget ble etablert i 1989 til høsten 2007. 18 år burde for de fleste være tilstrekkelig tid på å utforme egen politikk på ulike samepolitiske områder. Men noen ting tar åpenbart lengre tid. For noen.

Mange av oss husker fremdeles de verbale gladiator-kampene mellom Aps Steinar Pedersen og tidligere sametingspresident Ole-Henrik Magga i Sametingets ungdomstid på 1990-tallet. Verken Pedersen og Magga lot en eneste anledning gå fra seg, dersom de øynet en mulighet for å sette sin politiske motstander i retorisk forlegenhet. Ved et tilfelle gikk Aps representanter til et så hardt angrep på NSRs politikk, at NSR-representant Birger Nymo fra valgkrets Sør-Norge gikk på talerstolen og erklærte seg majestetsfornærmet.

Read More »

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.