Tag: samisk

1Apr

Stemmen fra Sápmi

Bilde av nettavisen til Sagat

Faksimile Ságat 1. april 2011

Tidligere kollega Anders Opdahl er nylig gitt tilliten som sjefredaktør i avisen Nordlys i Tromsø. Til avisa Ságat sier Opdahl at han vil videreutvikle avisen som den tydelige nordnorske røsten i samfunnsdebatten:

Vi er den talerstolen i nord som når best fram i den nasjonale debatten. Og det skal vi ivareta. Vi har mange dyktige samfunnskommentatorer i Nordlys.

Avisa Nordlys har mange gode kvaliteter, og har en god tradisjon på å se verden og Norge med nordnorsk perspektiv og nordnorske øyne.  Opp gjennom årene har avisa også hatt sine utmerkede penneknekter. I lys av de siste årenes utvikling innen urfolksrett og samerett i nord, mener jeg tiden er inne for at Nordlys også setter disse sakene på dagsorden i egen organisasjon.

Samiske saker har (også i Nordlys) en tendens til å behandles som nordnorske “utenrikssaker”, kuriosa eller bare godt gammelt konfliktstoff. Når hovedstaden i nord, Tromsø, nå diskuterer innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet, er det også en anledning for “hovedstadsavisa”  Nordlys til å ta et mer helhetlig ansvar for det samiske og multietniske nyhets- og kommentarstoffet i landsdelen.

Det betyr at man internt bør starte diskusjonen om hvordan man skal behandle etniske saker, samerett og urfolksstoff mer systematisk og grundig enn hva tilfellet er i dag.  Etterhvert som Sametinget vokser fram som maktfaktor og etterhvert som landsdelen framstår mer og mer som et multikulturelt landskap, fortjener også den nordnorske multikulturen et mer systematisk, grundig og kritisk blikk fra landsdelens største avis.

Den viktigste stemmen fra nord bør i større grad inkludere analyse og god journalistikk om urfolk og samer – og de  multietniske mulighetene og utfordringene i landsdelen.

30Mar

Regjeringen forsvarer samepolitikken

Rigmor Aasrud, ansvarlig statsråd for norsk samepolitikk, leverte i går et sjeldent prinsipielt forsvar av norsk samepolitikk:

Dette handler om en helt enkel dynamikk mellom majoritet og minoritet. Hvis flertallet alltid skal bestemme ut fra sine interesser alene, vil minoriteter alltid bli tapende. I et fungerende demokrati må mindretallets interesser sikres, gjennom rettigheter og dialog. Konsekvensen er at minoritetsrettigheter må være del av den generelle samfunnsutviklingen.

Aasrud reagerer på klimaet i ordskiftet rundt samiskspråklige skilt og Tromsø kommunes vurdering rundt deltakelse i det samiske språkforvaltningsområdet:

Det som uroer meg mest er utsagnene som bygger opp under myten om at samene ønsker rettigheter på bekostning av andre grupper. De mest ekstreme påstår til og med at samene konspirerer for å danne en samisk stat.

Mens organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) fører at kamp mot samiske rettigheter og i særdeleshet samenes status som urfolk i Norge, begrunner Aasrud urfolks-statusen med på følgende måte:

Samene er anerkjent som urfolk og som minoritet av Norge og av FN. Det betyr at vi er forpliktet til å sikre reel likebehandling og ikke-diskriminering. Å behandle alle helt likt er nemlig ikke det samme som likebehandling. Alle folk har for eksempel rett til å beholde sitt språk, og siden de samiske språkene er truet, må staten sette i gang ekstra tiltak. Bevilgninger til bevaring av samisk språk og annen kultur er derfor ikke diskriminering, slik noen merkelig nok påstår.

19Mar

Den samiske fare (kronikk-versjonen)

En samisk Holocaust-fornekter og folkevalgt fra Ap stod fram sist uke med sine antisemittiske vrangforestillinger og fikk nasjonal omtale i 255 avisartikler i løpet av 24 timer. Velfortjent sådan! For en drøy uke siden ble det fremmet påstander om en hemmelig samisk konspirasjon og planlagt samisk statsdannelse fra Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter og organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd. De har i skrivende stund generert 10 artikler i samiske medier, ikke ett ord i norske medier.

Samisk provoserer

De siste ukene har samisksprålige veiskilt ved innfarten til Bodø har utløst hærverk og opphetet samfunnsdebatt om hvorvidt samisk språk og kultur har en rettmessig plass i Bodø og Tromsø. På samme måte har planene om å innlemme Alta og Tromsø kommunen i det samiske språkforvaltningsområdet satt sinnene i kok.  Revitaliseringen av samiske miljøer og samisk kultur provoserer noen miljøer til det ekstreme.

Påstandene om den samiske konspirasjonen har levd side som side med den gradvise utviklingen av den moderne urfolks- og  samepolitikken siden etter andre verdenskrig. Den har med ujevne mellomrom vært holdt i liv gjennom isolerte politiske utspill fra politiske tullinger på samisk og  norsk side.

Arven fra fornorskningstiden

Norske myndigheters fornorsknings– og nasjonaliseringspolitikk var i sin tid begrunnet ut fra to hensyn: i en tidlig fase (inntil midten av 1800-tallet) anså man at samene var en av de “primitive rasene”. Etter hvert som man bygget den nye norske nasjonen (fra midten av 1800-tallet og fram til 1950-årene) ble grenseboerne i nord (samer og finner) også sett på som en trussel mot den nye norske nasjonens integritet.

Utgivelsen (1951) av den første samiske leseboken ABC av Margarethe Wiig, utløste sikkerhetspolitiske komplikasjoner fordi en illustrasjon viste en same med kjørerein plassert på et kart midt i grenseområdet mellom Norge, Sverige og Finland. Norske myndigheter beordret illustrasjonen endret før utgivelse.

Væpnet revolusjon?

Tidligere Politiets Overvåkingstjeneste (POT) var til langt ut på 1980-tallet overbevist om at det fantes en plan om en samisk statsdannelse i nord. Forholdene ble selvsagt ikke bedre av at  det under kampen om Alta-/Kautokeino-vassdraget på 1980-tallet var enkelte samiske ekstremister som svermet for bruk av vold og sabotasje. Framveksten av det moderne samiske samfunnet, med  etableringen av Sametinget (1989), bruk av det samiske flaggetden samiske nasjonalsangen og ikke minst – feiringen av den samiske nasjonaldagen har medført stadig nye påstander om en forestående samisk statsdannelse.

Vedtaket om Finnmarksloven medførte sterke motreaksjoner, og ble startskuddet for organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL). EDL har senere markert seg mer og mer som en organisasjon mot ethvert positivt tiltak overfor samisk kultur. Fornorskningspolitikkens nådeløshet og mytene om “den samiske fare” sitter fremdeles fast som arketyper i hodene våre og preger fremdeles i stor grad hvordan ser på vår identitet – vår samiskhet og vår norskhet.

Når forvirrede elementer insisterer på å holde liv i skremmebildet av den samiske statsdannelsen, framstår selv samiske veiskilt og barnehager som symboler på konspirasjonen. Hvor lenge skal vi holde på slik? Kravet til politisk anstendighet må gjelde alle parter. Ingen slik anstedighet er å spore i EDL eller Fremskrittspartiet når det gjelder samepolitikken.

Teksten er en bearbeidet og forkortet versjon av den opprinnelige Den samiske fare, og er publisert som kronikk i A-pressen i Troms og Finnmark.

13Mar

Den samiske fare

Kart over Sápmi

Kart over Sápmi - det historiske, samiske bosettingsområdet

De siste ukene har Nord-Norge vært sterkt preget av forestillingen om “den samiske fare”. Samisksprålige veiskilt ved innfarten til Bodø har utløst hærverk og en opphetet samfunnsdebatt om hvorvidt samisk språk og kultur har en rettmessig plass i Bodø og Nordland. På samme måte har planene om å innlemme Alta og Tromsø kommunen i det samiske språkforvaltningsområdet satt sinnene i kok. Debatten har nå gått så varm at selv Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen anmoder nettdebattantene om å roe seg.  Revitaliseringen av samiske miljøer og samisk kultur provoserer åpenbart noen, mens noen også ønsker den velkommen.

Samisk konspirasjon og stat

Midt i disse opphetede debattene lanserer stortingsrepresentanter for Fremskrittspartiet og medlemmer av Organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd (EDL) teorier om en hemmelig konspirasjon om etablering av en samisk stat og samisk overherredømme i Nord-Norge. EDL utpeker Nordisk Sameråd som en slags samisk versjon av den første sionistkongressen i Basel i 1897, selve kraftsenteret i de hemmelige samiske planene om maktovertakelse. Frp derimot har funnet bevis for konspirasjonen og planene om statsdannelse i et kart som sametingspresident Egil Olli brukte på en konferanse for å illustrere omfanget av det historiske, samiske bosettingsområdet (se over). Frp og EDL leser samerådets deklarasjon fra 2004 om selvbestemmelse som selve programerklæringen for den forestående samiske statsdannelsen. Fremskrittspartiets koryfeer har tidligere sågar sammenliknet sametingspresident Egil Olli med Adolf Hitler.

Påstandene om den samiske staten, og nå også den omfattende hemmelige konspirasjonen, har levd side som side med den gradvise utviklingen av den moderne urfolks- og  samepolitikken siden etter andre verdenskrig. Den har med ujevne mellomrom vært holdt i liv gjennom isolerte politiske utspill fra politiske tullinger på samisk side – og ikke minst av aktører med varierende politisk begavelse på norsk side.

Arven fra fornorskningstiden

Myndighetenes fornorsknings– og nasjonaliseringspolitikk var begrunnet i to hensyn: i en tidlig fase (inntil midten av 1800-tallet) anså man at samene var en av de “primitive rasene” og en kulturell utslettelse av den samiske kulturen var derfor til det beste for samene. Etter hvert som man bygget den nye norske nasjonen (fra midten av 1800-tallet og fram til 1950-årene) ble grenseboerne i nord (samer og finner) også sett på som en trussel mot den nye norske nasjonens integritet. Primitive og upålitelige, altså.  Men Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) hevder på raust og likeverdig vis at samene lot seg fornorske frivillig.

ABC-bok for samiske barn

Kartet i ABC-boken ble for farlig for den norske regjeringen i 1951.

På tross av utviklingen av den moderne urfolks- og samepolitikken fra andre verdenskrig og fram til i dag, levde forestillingen om “den samiske faren” videre, om enn ikke ofte uttalt. Selv utgivelsen (1951) av den samiske leseboken ABC av Margarethe Wiig utløse sikkerhetspolitiske komplikasjoner på grunn av et bilde i boken som viste en same plassert på et kart midt i grenseområdet mellom Norge, Sverige og Finland. I Finland var det i mellomkrigstiden tanker og planer i høyreekstremistiske miljø, Lappobevegelsen og Akademisk Karelsk selskap, om et Stor-Finland. Målet for disse var å innlemme områder utenfor Finland der det bodde mange finlendere.

Kvener og samer ble derfor ansett som mennesker med tvilsom nasjonal holdning og som potensielle femtekolonister.  Tidligere Politiets Overvåkingstjeneste (POT) var til langt ut på 1980-tallet overbevist om at det fantes en plan om en samisk statsdannelse i nord. Tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga refererer i et intervju med Samtiden i 2006 til en feltrapport fra POTs overvåking, datert 30. januar 1976. Rapporten omhandlet om et møte om samisk rettskriving  i regi av Nordisk Sameråd. Rapporten konkluderer at det kunne:

«ikke være noen særlig tvil om at det virkelig eksisterer en slik militant organisasjon (…) som arbeider for en egen samisk stat på Nord-kalotten»

Etter Alta-saken

Forholdene ble selvsagt ikke bedre av at  det under kampen om Alta-/Kautokeino-vassdraget på 1980-tallet var enkelte samiske ekstremister som svermet for bruk av vold og sabotasje. NRK Brennpunkt har senere dokumentert at noen av disse vurderte et samarbeid med Sovjetunionen og separatistiske miljøer i Europa. Senere har framveksten av det moderne samiske samfunnet, med  etableringen av Sametinget (1989), bruk av det samiske flagget, den samiske nasjonalsangen og ikke minst – feiringen av den samiske nasjonaldagen medført stadig nye påstander om at samene egentlig arbeider for en egen stat.

Vedtaket om Finnmarksloven og opprettelsen av Finnmarkseiendommen hvor Sametinget og Finnmark fylkeskommune hver oppnevner tre representanter hver til styret, medførte sterke motreaksjoner og ble startskuddet for organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) – til bekjempelse loven. EDL har senere markert seg mer og mer som en organisasjon som bekjemper ethvert positivt tiltak overfor samisk kultur, enten det er Sametingets blotte eksistens, samiskundervisning i skolen eller den påståtte og forestående statsdannelsen.

Det kan tilsynelatende se ut som en litt rar og utpreget norsk språklig intoleranse. Jeg tror imidlertid det stikker dypere enn som så. I landsdelen sitter nemlig tusenvis av innbyggere og etterkommere etter samer som har bruk flere generasjoner på viske ut og glemme sitt samiske opphav. Fornorskningspolitikkens nådeløshet og mytene om “den samiske fare” sitter fremdeles fast som arketyper i hodene våre og preger fremdeles i stor grad hvordan ser på vår identitet – vår samiskhet og vår norskhet. For motstanderne av samiske rettigheter er det derfor et poeng å stille spørsmål om det i det hele tatt finnes en samisk kultur å ta vare på.

Alt er tillatt?

Med skremmebildet av en hemmelig plan for en samisk statsdannelse som bakteppe, framstår forslag om å styrke samiskundervisning i skolen og samiske veiskilt som skremmende forstadier til det som egentlig er formålet med alle samiske tiltak: et samisk-etnisk overherredømme over nordmenn og norsk kultur.

Det er noe som er grunnleggende galt i hvordan vi aksepterer antisamiske holdninger i dette landet, sammenliknet med andre etniske grupper. Da vararepresentant til Sametinget, Anders Mathisen, satte ord på sine jødefiendtlige holdninger og sin Holocaust-fornektelse denne helgen, ble det omtalt i 255 artikler i løpet av 24 timer. Nærmest samtlige  norske aviser formidlet saken eller kritikk av Mathisen. Da EDL og Fremskrittspartiet lanserte sine teorier om en samisk konspirasjon for en samisk statsdannelse ble det omtalt i 10 artikler over 10 dager – ene og alene i de samiske mediene NRK Sápmi og Ságat.

De siste ukenes hendelser forteller oss at i kampen mot samiske rettigheter, er så godt som alle virkemidler tillatt. Og myten om “den samiske fare” lever videre inntil storsamfunnet tar et endelig oppgjør med den.

 

1Jul

Sametinget viser wiki-vei for staten og skoleverket

Sametinget bevilget ifjor 350.000 kroner til Wikimedia Norge for å styrke det samiskspråklige innholdet på den nordsamiske versjonen av Wikipedia. Wikimedia bruker midlene til  å utvide antall basisartikler om samiske og allmenne forhold med minimum 200 artikler, og betaler  inntil 400 kroner per artikkel om allmenne samiske og norske forhold.

Med dette tiltaket viser Sametinget og Wikipedia oss en av de mulige og interessante veiene til offentlig informasjons- og kompetanseformidling i framtiden. Først og fremst synes jeg det er en god idé av et parlament å støtte og finansiere et leksikon, som mer enn noe annet, er bygget på ideene om demokratisering og deling av kunnskap.

Dernest sikrer bevilgningen en base av samiskspråklige artikler – et minimum av samisk innhold på Wikipedia. Det er mer attraktivt å bruke et samiskspråklig Wikipedia som oppslagsverk , og som skribent, dersom det allerede har et basisinnhold.

Men enda bedre: Prosjektet skal sikre kunnskap til elever og skoler, slik at produksjon av artikler på samisk Wikipedia kan gjøres som en del av undervisningen i den samiske skolen. Brilliant,  ettersom det er der de samisktalende og skriveføre befinner seg. Da sikrer man skribent og publiseringskompetanse til elevene, samtidig som man sikrer fag- og språkkompetanse til Wikipedia.

Dette er starten på en utvikling av hvor vi formidler offentlig informasjon og legger aktivt til rette for reell  kunnskapsproduksjon og -deling i skoleverket. Hurra. Hvis vi utvider perspektivet med den nettbaserte Store Norske (samiske?) Kunnskapsbasen, så lukter det fugl. For hva om ungene lagde sine egne læremidler? Ikke bare naturligvis, men også?

Gratulerer Sametinget og Wikimedia Norge med et utenomordentlig spennende prosjekt!

14Oct

Stadig misnøye om samiske bevilgninger

Ingen overraskelse, naturligvis. Men også i år er det enkelte samer i framskutte posisjoner som ikke klarer å la være å sutre over de generelle rådende og økonomiske forhold i anledning statsbudsjettet.

I år er det sameradiosjef Nils Johan Hætta som benytter sitt eget medium til å la seg intervjue av sine egne journalister om den generelle begredelighet i den samiske verden. Statsbudsjettets bevilgninger til samiske formål har ikke tilstrekkelig stor økning. For mens det “norske” statsbudsjettet øker rammene med 7 prosent totalt, øker rammen for de direkte samiske bevilgningene bare med 5 prosent.

– Skulle man likestilt det samiske med det norske samfunnet, så ser vi at det er et stort skille. Mens det samiske samfunnet blir bevilget litt penger, blir det norske samfunnet bevilget mer penger. Det norske samfunnet tar fem skritt fram, mens det samiske tar to. Og det er en forskjell som blir større for hvert år.

Det er med slike utgangspunkt det er på sin plass å minne om at Hættas arbeidsplass (NRK) finansieres over statsbudsjettet med over 4,5 milliarder kroner hvert år, hvorav en ikke ubetydelig del finansierer samisk innhold på nett,  i radio og på fjernsyn. Dessuten får altså alle samer fritt kjøre på asfalterte veier og likeverdig adgang til alt helsestell og samtlige trygdeytelser, forsvar av liv og eiendom, skolegang, medisiner og alt annet fra velferdssamfunnet. I tillegg finansieres altså Hætta og en rekke andre andre av oss (samer) på offentlig lønn. Alt dette regnes som regel som kostnader i “den norske delen” av statsbudsjettet.

Når man så skal regne på hva skillet mellom norske og samiske bevilgninger består i, forutsetter det redelighet i regnemetoden.

29Jun

Dugnad for samisk – del IV (en samisk språktragedie)

Forlagsdirektør Synnøve Solbakken-Härkönen foreslår nå å gi ut en moderne og tidsriktig versjon av Konrad Nielsens enestående samiske ordbøker fra 1930-tallet. Hun mener ny bruk av tradisjonelle samiske begreper kan berike moderne det samiske språket. Det har hun sikkert rett i.

Men idéen er skrekkelig dårlig, til tross sin gode intensjon. Leder av Sametingets språkstyre, Rolf Olsen, mener å vite at Nilsens ordbøker allerede er språklig modernisert av Universitetet i Helsinki, men ennå ikke utgitt. Olsen mener saken illustrerer behovet for et nordisk kompetanse- og informasjonssenter for samisk språk.

To av de mest sentrale aktørene for samisk språk i Norge foreslår i praksis tre katastrofalt dårlige forslag:

  • å modernisere språket i Konrad Nilsens ordbøker (3 bind)
  • trykke nye og modernisert ordbøker på papir
  • etablere et nordisk kompetansesenter for samisk språk

Dersom språkrøkten av Kondrad Nilsens ordbøker allerede er foretatt , er det selvsagt ingen grunn til å gjøre jobben en gang til. Men det er da heller ingen grunn til å trykke de tre voluminøse bindene av ordboken. Et slikt bokverk vil måtte koste omkring 1.500-2.500 kroner. Ingen andre enn helt spesielt interesserte vil være interessert i betale slike summer for et språklig oppslagsverk.

Samisk på nett

Vi er allerede vant til å ha oppslagsverkene våre via nett. Jeg kjenner nemlig ingen som kjøper ordbøker for morsmålet på papir lengre, og skal man nå yngre brukere (som vel må være et mål) må den moderniserte ordskatten være søkbar og lett tilgjengelig på nett. Sametingets nettbaserte ordbase er et studium i alminnelig ubrukelighet.

Det må da være et mål at det skal være mulig å bruke samisk uten at det skal koste penger? En åpen, gratis og omfattende samisk orddatabase på nett er innen rekkevidde dersom aktørene vil. Men det kan virke som om aktørene innenfor samisk språk er mer opptatt av å bevare og utvikle sine organisasjoner og administrasjoner, mer enn det samiske språket. Det finnes enorme språkressurser, for den som vil samordne og tilgjengeliggjøre.

Samisk språkbyråkrati

Forslaget om et “nordisk kompetansesenter for samisk språk” er imidlertid det som gjør meg mest oppgitt. De tre sametingene har egne administrative enheter for samiske språksaker. I tillegg har vi altså det norske Sametingets språkstyre (som Olsen leder) og en nordisk språknemd for samisk språk underlagt de tre sametingenes samarbeidsorgan Samisk parlamentarisk råd.

Den nordiske språknemden har sågar opprettet et nordisk nettforum (kostnadsfritt) for nettopp debatt og utveksling av informasjon omkring samisk språk i Norden. Så hvorfor trenger vi “nordisk kompetansesenter for samisk språk”? Hva trenger vi trykte ordbøker til, når utfordringene våre er digitale? Hvem tar utfordringen med å koordinere språkmiljøene og de mange språklige ressursene som finnes?

Og hva skyldes denne særegne samiske trangen til mer byråkrati og administrasjon? Hva er det som gjør at et av verdens minste språk og kulturer oppretter flere offentlig finansierte organisasjoner som konkurrerer med hverandre i mål og hensikt?

Det er jo ikke mangel på ord som er problemet i samisk, det er mangel på tilgjengelighet på de arenaer og plattformer vi oppholder oss: nett og mobil.

Andre artikler i serien “dugnad for samisk”:

  1. Dugnad for samisk
  2. Dugnad for samisk – del II
  3. Dugnad for samisk – del III
16Apr

Samisk språk kan lønne seg

Den årlige debatten om penger til samisk språk er her. Den er like uinteressant som tidligere år, og resultatet må vi anta blir like språklig magert som årene før. Det er noe ekstra ynkelig over argumentasjonen til våre folkevalgte som ved enhver anledning omtaler samisk som en ekstrakostnad for den kommunale forvaltningen. Ordfører Kjell Sæther i Karasjok vil ikke dele de samiske språkmidlene slik Nesseby-ordfører Inger Katrine Juuso tar til orde for:

Man kan ikke ta midler fra Karasjok og Kautokeino. Det blir helt galt. Språkmidlene rekker ikke til å dekke de utgiftene vi har i forbindelse med tospråklighet.

Alle kommunale tjenester er utgifter, i den forstand at alt koster penger. Men når kommuner som kaller seg “samiske” insisterer på særskilt kompensasjon for å være det, så kan man kanskje bedre forstå hvorfor hverken den samiske skolen eller det samiske språket utvikler seg nevneverdig i positiv retning.

Samisk kunne vært en lønnsom tjeneste for samekommunene dersom de brukte sin kompetanse og sine ressurser til å tilby samiskspråklige tjenester og undervisning til andre kommuner som har behov for dem. Mange av landets kommuner sliter med å etablere gode undervisningstilbud i samisk. Dette kunne vært gjort i samarbeid med de samiske kommunene, ved hjelp av fjernundervisning, datastøttet undervisning og elevsamlinger. Dermed kunne små samekommuner blitt nasjonale ressurssentre for samiskundervisning og faktisk også tjent penger på sin egen og andres kompetanseheving.

Istedenfor velger man altså å se på samisk som en utgift og årlig debattere “kompensasjonsordning for merkostnader i forhold til tospråklighet”.

I mellomtiden erfarer vi at det samiske undervisningstilbudet der vi bor er så dårlig at mine samiskspråklige unger ber om å få slippe det. Og jeg forstår at 10-klasssinger ikke finner mening i lærebøker beregnet for 5. klasse. Samisk er ikke gøy. Det er en utgift. En merkostnad.

Slik gjør man samisk til en overbevisningssak for foreldrene alene. Og det er en dårlig strategi. For vi gidder til slutt heller ikke. Verken vi eller ungene.

16Mar

Farlig, etnisk debatt?

Norut-forsker Eva Josefsen uttalte seg til NRK om det hun oppfatter som en økende tendens i å hetse samer på internett. Josefsen satte som forutsetning for å uttale seg at artikkelen med hennes uttalelser på NRKs nettsider ikke ble åpnet for kommentarer fra leserne. Artikkelen ble derfor (opprinnelig) merket med følgende presisering:

[Josefsen ville, av åpenbare årsaker, bare uttale seg i denne saken dersom vi ikke åpnet for kommentering.]

Senere ble artikkelen endret av NRK, og lyder nå:

[Josefsen ville, for ikke å bidra til ytterligere samehets på nettet, bare uttale seg i denne saken dersom vi ikke åpnet for kommentering.]

Det som var åpenbart på publiseringstidspunktet, er altså ikke så åpenbart lenger? Ikke bare Josefsen hevder at det nå skjer en “økning i samehets”. Også journalist Arne Store mener å registrere en slik utvikling. Felles for dem er at påstandene er generelle og at de begge legger skyld på mediet (internett igjen) og eksisterende fordommer mot samer (nordmenn).

Ingen av dem legger synlig vekt på den prinsippielle og grunnleggende debatten som føres om urfolks rettigheter i landet om dagen. I den saken står eller oppleves urfolkets rettigheter å være helt eller delvis i konflikt med rettighetene til øvrig befolkning. Debatten berører samer og nordmenn og halve fastlandsnorges landareal og ressursene som finnes der.

Fra samisk hold brukes argumentasjon om samenes etniske opphav, særtrekk og annerledeshet. Men nettopp fordi man inviterer til en debatt om rettigheter med utgangspunkt i etnisitet, bør man kanskje ikke la seg overraske over at motstanderen også bruker etnisitet i sin argumentasjon?

Selvsagt finnes det grenser. Rasisme er en slik grense. Men framfor å stenge kommentarfeltene i NRK (eller andre medier), burde man sette som krav (i slike saker i alle fall) at forskerne og journalistene selv deltar i de debattene starter. Saken framstår jo nå som en journalistisk “hit and run”. Tilstedeværelse i egne kommentarfelt ville i større grad kunne fungere modererende og oppdragende av de (relativt) få debattantene som har problemer med folkeskikk og saklig argumentasjon.

Her har forskeren latt seg bruke til et billig tabloid oppslag basert på en digital medieangst og uvitenskapelige antakelser om stort volum av samehets. Og journalisten har latt seg bruke av forskeren til å stenge kommentarfelt og dermed gi forskeren moralsk “rett” i sine påstander. For som journalisten og NRK opprinnelig forklarte oss:

[Josefsen ville, av åpenbare årsaker, bare uttale seg i denne saken dersom vi ikke åpnet for kommentering.]

Åpenbare årsaker, altså. Og dermed fikk ikke jeg lagt inn denne kommentaren til artikkelen. Og alt dette, av hensyn til samene? Av hensyn til meg?

Neppe.


For uinnvidde lesere: skribenten er same.

3Mar

Den samiske barnehagen i åndenød

Før har jeg hevdet at den samiske skolen i praksis allerede er avgått ved døden. Den samiske skolen er en ide som aldri ble realisert. Nå kan det se ut som den samiske barnehagen også lider av åndenød. I alle fall dersom vi skal tro forsker Marianne Helene Storfjord:

Den samiske barnehagen har enkelte samiske trekk og markører. Samisk språk og tradisjonskunnskap kommer til uttrykk, men det er ikke det samiske perspektivet som er det dominerende.

samiske-dukker.jpgOgså forskeren bruker begrepet “det samiske” om dette udefinerbare egenartede kulturelle og åndelige som preger oss samer. Vi (samene) elsker å bruke begrepet (det samiske). Vi forutsetter at det er intuitivt og selvforklarende; De som ikke skjønner det, skjønner det ikke. Vi regulerer hvem som er “inne” og hvem som er “ute” ved bruk av slike begreper.

Men når begreper som “det samiske” og “samisk perspektiv” i all hovedsak er uutalte og udefinerte, ender vi alltid opp med tradisjonelle forståelser og bilder av samisk kultur. Lego og Barbie-dukker blir dermed definert ut, og må erstattes av dukker i samekofter og treklosser i samiske farger.

Forskeren Storfjord anser verken foreldrenes eller barnehageansattes innsats som god nok: den samiske barnehagen er ikke samisk nok, og hun finner klare forskjeller på indre Finnmark og kysten. Javel, men er det ikke to forskjellige måter å være same på da – kyst og innland? Burde det ikke være forskjell? Og hvorfor blir indre Finnmark samisk, mens barnehager på kysten ikke blir det?

Kanskje er forskeres og akademikeres forestillinger om hva “det samiske” er minst like problematisk som den kulturelle praksisen i samiske barnehager?

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.