Tag: samiske rettigheter

19Nov

Alt du vil vite om samer (men ikke våger spørre om)

De siste ukers mange debatter om samiske rettigheter, språk og samer generelt har virvlet opp mye god, gammel rasisme, historiske myter, ville påstander og både mer og mindre reflekterte tanker og kritiske spørsmål om norsk same- og urfolkspolitikk – og samene liv og samfunn spesielt.

En generell trend er at alt fra samisk hold tolkes i absolutt aller verst tenkelige mening. Organisasjonen for Demokrati og Etnisk Likeverd har gjort en slik holdning til alt samisk og norsk samepolitikk til sin misjon. En viktig inspirator til denne artikkelserien er reaksjonene i på artikkelen Følelsen av å være hatet…”. Det inspirerte meg til artikkel-serien : alt du vil vite om samer (men ikke tør spørre om).

Så kom med dem da: alle spørsmål du har om samer, samiske forhold, samiske rettigheter, urfolkspolitikk, norsk samepolitikk, samisk kultur og samfunnsliv, samisk språk, Finnmarksloven, ILO-konvensjon nr. 169 (Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater). Spør meg om alt du lurer på, men ikke har våget å spørre om.

Legg igjen spørsmål, kommentarer eller forespørsler i kommentarfeltet, så skal jeg svare på dem etter beste evne. Der jeg ikke vet svaret selv, lover jeg å finne svar og gi deg en referanse/lenke på hvor jeg har hentet svaret/svarene.

Nå er det helt opp til deg. Jeg venter…

Generelle og sterke ytringer om misnøye med alt samisk – og rasistiske innlegg – blir slettet uten nærmere begrunnelse og seremoni. 

16Nov

NRK Brennpunkt og sametingspresidentens avskjedssøknad

NRK Brennpunkts dokumentar “Førsteretten” om samiske rettigheter på NRK 1 i går var en salig blanding av tendensiøs journalistikk á la dokumentaren Fjellfinnhua, ELDs konspirasjoner og flere relevante, kritiske spørsmål rettet mot kjernen i den moderne urfolksdebatten. På sedvanlig vis hadde Brennpunkt-redaksjonen valgt ut et knippe skrekkeksempler i kombinasjon med tendensiøs kildebruk og sammenblanding av en rekke tema som ikke nødvendigvis hører sammen. Hver for seg viktige, men ikke nødvendigvis med en sammenbindende logikk eller tematikk.

Men det mest oppsiktsvekkende med programmet, sett med samiske øyne, var imidlertid sametingspresidentens fullstendige kommunikative sammenbrudd i beste sendetid på riksdekkende fjernsyn. På spørsmål etter spørsmål knyttet til kjerneelementer i samepolitikken og urfolksretten framstod sametingspresident Egil Olli som en nølende, uklar, stotrende, uforberedt og kunnskapsløs leder for norske samer. Det etterlatte inntrykket av denne PR-katastrofen ble at de mest tendensiøse påstandene i programmet framstod som plausible sannheter. Det er svært sjelden man får anledning til å se en toppleder falle retorisk så fullstendig fra hverandre som vi var vitne til i går kveld.

Sametingspresidentens utfordringer knyttet til kommunikasjon er imidlertid ikke av ny dato. I sak etter sak har vi sett Olli kløne det til for seg selv, for Sametinget og for det samiske folk. Olli og Arbeiderpartiets sametingsgruppe gikk til sametingsvalg med løfte om at en stemme på Arbeiderpartiet ville være en stemme for en bedre samepolitisk dialog med den rød-grønne regjeringen. Siden valget i 2009 har vi med gradvis stigende undring sett at konfliktene rundt Olli og samepolitikken har vokst til et nivå hvor man nå lurer på om det i det hele tatt finnes noen form for kommunikasjon mellom Olli og sentrale myndigheter. I sak etter sak har det blitt klart at Olli ikke makter å etablere en dialog eller samarbeidsklima, selv ikke blant sine egne partikollegaer.

Og mange registrerte med vantro at sametingspresidenten for kort tid siden inviterte Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) til samarbeid, uten at verken Olli eller EDLs ledelse så ut vil å forstå hva formålet og innholdet i et slikt samarbeid ville være.

I det siste har Olli også lagt seg ut med samtlige av sine politiske samarbeidsparter på Sametinget i så stor grad at han så seg nødt til å stille kabinettspørsmål på budsjettet via media – lenge før de faktiske budsjettforhandlingene var igangsatt.

I journalistkretser har sametingspresidenten manglende kommunikasjonsevner lenge vært en snakkis. I så stor grad at enkelte journalister har følt behov for å bistå Olli i intervjusituasjoner med formuleringer, ganske enkelt fordi de sliter med å forstå og formidle hva sametingspresidenten mener og sier. Når vi vet at nettopp kommunikasjon er samepolitikkens viktigste verktøy, forstår alle i hvilken kritisk situasjon norsk samepolitikk befinner seg. Samene er en minoritet, beskyttet av et skjørt og omstridt lovverk. Samtidig registrerer jeg at det i de samepolitiske motkreftene har vokst seg stadig sterkere de senere år, særlig etter vedtaket om Finnmarksloven.

I en slik situasjon er dialog og kommunikasjon helt sentralt i Sametingets arbeid med å bygge politiske allianser med aktører i urfolks-, minoritets- og majoritetssamfunnet. Uansett beskyttelse av samer som urfolk og minoritet, vil samene alltid ha behov for politiske venner og allierte for å bevare sin kultur og samfunnsform. Da trenger man et lederskap som evner å formulere seg og nå fram til mennesker både med fornuft og følelser.

Det vi fikk dokumentert i går var fravær av lederskap. I går så vi en president som desperat ba om avløsning. Det bør han få.

Har du eksempler på godt eller dårlig kommunikasjonsarbeid fra sametingspresidentens side – eller meninger om dette – så bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor til å fortelle eller dele lenker. Jeg setter pris på dine meninger.

25Oct

Báze dearvan, Romssa (Farvel, Tromsø)

Mange vil hevde at det er en skjebnens ironi at Stortinget og Tromsø bystyre på nøyaktig samme dag behandler forslag som, dersom de vedtas, innebærer store tilbakeskritt for den samiske befolkningen. Skjebnens ironi kanskje. Men neppe tilfeldig.

Tromsø lå en god stund an til å bli den nye internasjonale multikulturelle hovedstaden i Barentsregionen og i Arktis. Folkevalgte drømte om Sápmi International Airport, samiske skilt i bybildet og innlemmelse av kommunen i det samiske språkområdet. Noen tenkte dette var slutten. Vi var mange som tenkte dette kunne være begynnelsen. På et nytt kapittel i nordnorsk historie.

Vi tok feil. Torsdag vedtar flertallet (Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre) i Tromsø bystyre å trekke søknaden om innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet. Det nye byrådet skriver i sakspapirene (pdf) at det frykter “statlig styring” og “redusert lokalstyre” dersom kommunen blir en såkalt samisk kommune.

Joda, alle tre partiene er jo forsåvidt kjent for å bekjempe byråkrati og unødvendig statlig styring. Det finnes mange offentlige lover, regler og forordninger som i større grad legger begrensninger på det lokale selvstyre og den kommunale økonomien enn de samiske språkreglene. Om målet er økt lokal selvbestemmelse og mindre statlig styring finnes altså gode alternativer. Men så vet vi alle at dette ikke er de virkelige årsakene til at bystyrets flertall vender ryggen til sin samiske historie og likeverdighet mellom norsk og samisk. Denne byen som framfor noen andre i Nord-Norge har ikledd seg mangfoldets og anti-rasismens retoriske drakt de senere år.

Kanskje nettopp derfor skriver byrådet at bystyret verken er imot samisk språk eller kulturelle tiltak overfor den samiske befolkningen:

Byrådet mener at Tromsø kommune har et ansvar overfor Tromsøs samiske befolkning og vil legge forholdene til rette for samisk språk og kultur. Byrådet vil ta vare på de eksisterende tilbudene til kommunens samiske befolkning. Dette er nedfelt i byrådets politiske plattform.

Og slik forsøker byrådet i Tromsø å dokumentere sin gode samepolitiske vilje. Men om bystyret skulle fatte vedtaket er det endelig dokumentert at frykten for “de andre” og “de fremmede” har festet sitt grep om landsdelen. Vi så det i Bodø, vi har sett det i Tromsø, Hammerfest og Kåfjord.

Vi som ser etter, ser at det samme skjer i alle byer, bygder og tettsteder der en same drister seg til å ikle seg kofte midt på formiddagen en onsdag eller (Gud forby!) skrive på samisk til likningsfunksjonæren. Man vil ikke vite av det. Holdningen ble best dokumentert i dagens iTromsø, der byråd Jonas Stein Eilertsen for næring, kultur og idrett uttaler seg. Eilertsen er bekymret for at debatten om det samiske har “bidratt til konflikt og sjikane”:

Det er bra å legge ballen død så fort som mulig. Dette er en betent sak. (…) Saken har ikke vært heldig for noen parter. Kommentarer som har vært på trykk har vært veldig ufine og helt uakseptable.

Mellom linjene i utsagnet siver det evige budskapet ut, det som det ikke finnes noen gyldige motargumenter for og som vi samene hører i alle debatter om samiske kulturelle rettigheter:

“Dere må ikke være så innmari samiske – snakke samisk og kreve rettigheter som urfolk og sånn. For da blir vi så innmari sinte og provoserte. Og det vil dere vel ikke?”

Og nei. Det vil vi ikke. Så av hensyn til alle norsktalende nordmenn i Tromsø er det viktig at nordmenn er de som definerer hva samer kan og ikke kan. For sikkerhets skyld.

19Mar

Den samiske fare (kronikk-versjonen)

En samisk Holocaust-fornekter og folkevalgt fra Ap stod fram sist uke med sine antisemittiske vrangforestillinger og fikk nasjonal omtale i 255 avisartikler i løpet av 24 timer. Velfortjent sådan! For en drøy uke siden ble det fremmet påstander om en hemmelig samisk konspirasjon og planlagt samisk statsdannelse fra Fremskrittspartiets stortingsrepresentanter og organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd. De har i skrivende stund generert 10 artikler i samiske medier, ikke ett ord i norske medier.

Samisk provoserer

De siste ukene har samisksprålige veiskilt ved innfarten til Bodø har utløst hærverk og opphetet samfunnsdebatt om hvorvidt samisk språk og kultur har en rettmessig plass i Bodø og Tromsø. På samme måte har planene om å innlemme Alta og Tromsø kommunen i det samiske språkforvaltningsområdet satt sinnene i kok.  Revitaliseringen av samiske miljøer og samisk kultur provoserer noen miljøer til det ekstreme.

Påstandene om den samiske konspirasjonen har levd side som side med den gradvise utviklingen av den moderne urfolks- og  samepolitikken siden etter andre verdenskrig. Den har med ujevne mellomrom vært holdt i liv gjennom isolerte politiske utspill fra politiske tullinger på samisk og  norsk side.

Arven fra fornorskningstiden

Norske myndigheters fornorsknings– og nasjonaliseringspolitikk var i sin tid begrunnet ut fra to hensyn: i en tidlig fase (inntil midten av 1800-tallet) anså man at samene var en av de “primitive rasene”. Etter hvert som man bygget den nye norske nasjonen (fra midten av 1800-tallet og fram til 1950-årene) ble grenseboerne i nord (samer og finner) også sett på som en trussel mot den nye norske nasjonens integritet.

Utgivelsen (1951) av den første samiske leseboken ABC av Margarethe Wiig, utløste sikkerhetspolitiske komplikasjoner fordi en illustrasjon viste en same med kjørerein plassert på et kart midt i grenseområdet mellom Norge, Sverige og Finland. Norske myndigheter beordret illustrasjonen endret før utgivelse.

Væpnet revolusjon?

Tidligere Politiets Overvåkingstjeneste (POT) var til langt ut på 1980-tallet overbevist om at det fantes en plan om en samisk statsdannelse i nord. Forholdene ble selvsagt ikke bedre av at  det under kampen om Alta-/Kautokeino-vassdraget på 1980-tallet var enkelte samiske ekstremister som svermet for bruk av vold og sabotasje. Framveksten av det moderne samiske samfunnet, med  etableringen av Sametinget (1989), bruk av det samiske flaggetden samiske nasjonalsangen og ikke minst – feiringen av den samiske nasjonaldagen har medført stadig nye påstander om en forestående samisk statsdannelse.

Vedtaket om Finnmarksloven medførte sterke motreaksjoner, og ble startskuddet for organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL). EDL har senere markert seg mer og mer som en organisasjon mot ethvert positivt tiltak overfor samisk kultur. Fornorskningspolitikkens nådeløshet og mytene om “den samiske fare” sitter fremdeles fast som arketyper i hodene våre og preger fremdeles i stor grad hvordan ser på vår identitet – vår samiskhet og vår norskhet.

Når forvirrede elementer insisterer på å holde liv i skremmebildet av den samiske statsdannelsen, framstår selv samiske veiskilt og barnehager som symboler på konspirasjonen. Hvor lenge skal vi holde på slik? Kravet til politisk anstendighet må gjelde alle parter. Ingen slik anstedighet er å spore i EDL eller Fremskrittspartiet når det gjelder samepolitikken.

Teksten er en bearbeidet og forkortet versjon av den opprinnelige Den samiske fare, og er publisert som kronikk i A-pressen i Troms og Finnmark.

13Mar

Den samiske fare

Kart over Sápmi

Kart over Sápmi - det historiske, samiske bosettingsområdet

De siste ukene har Nord-Norge vært sterkt preget av forestillingen om “den samiske fare”. Samisksprålige veiskilt ved innfarten til Bodø har utløst hærverk og en opphetet samfunnsdebatt om hvorvidt samisk språk og kultur har en rettmessig plass i Bodø og Nordland. På samme måte har planene om å innlemme Alta og Tromsø kommunen i det samiske språkforvaltningsområdet satt sinnene i kok. Debatten har nå gått så varm at selv Fremskrittspartiets Per-Willy Amundsen anmoder nettdebattantene om å roe seg.  Revitaliseringen av samiske miljøer og samisk kultur provoserer åpenbart noen, mens noen også ønsker den velkommen.

Samisk konspirasjon og stat

Midt i disse opphetede debattene lanserer stortingsrepresentanter for Fremskrittspartiet og medlemmer av Organisasjonen for etnisk og demokratisk likeverd (EDL) teorier om en hemmelig konspirasjon om etablering av en samisk stat og samisk overherredømme i Nord-Norge. EDL utpeker Nordisk Sameråd som en slags samisk versjon av den første sionistkongressen i Basel i 1897, selve kraftsenteret i de hemmelige samiske planene om maktovertakelse. Frp derimot har funnet bevis for konspirasjonen og planene om statsdannelse i et kart som sametingspresident Egil Olli brukte på en konferanse for å illustrere omfanget av det historiske, samiske bosettingsområdet (se over). Frp og EDL leser samerådets deklarasjon fra 2004 om selvbestemmelse som selve programerklæringen for den forestående samiske statsdannelsen. Fremskrittspartiets koryfeer har tidligere sågar sammenliknet sametingspresident Egil Olli med Adolf Hitler.

Påstandene om den samiske staten, og nå også den omfattende hemmelige konspirasjonen, har levd side som side med den gradvise utviklingen av den moderne urfolks- og  samepolitikken siden etter andre verdenskrig. Den har med ujevne mellomrom vært holdt i liv gjennom isolerte politiske utspill fra politiske tullinger på samisk side – og ikke minst av aktører med varierende politisk begavelse på norsk side.

Arven fra fornorskningstiden

Myndighetenes fornorsknings– og nasjonaliseringspolitikk var begrunnet i to hensyn: i en tidlig fase (inntil midten av 1800-tallet) anså man at samene var en av de “primitive rasene” og en kulturell utslettelse av den samiske kulturen var derfor til det beste for samene. Etter hvert som man bygget den nye norske nasjonen (fra midten av 1800-tallet og fram til 1950-årene) ble grenseboerne i nord (samer og finner) også sett på som en trussel mot den nye norske nasjonens integritet. Primitive og upålitelige, altså.  Men Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) hevder på raust og likeverdig vis at samene lot seg fornorske frivillig.

ABC-bok for samiske barn

Kartet i ABC-boken ble for farlig for den norske regjeringen i 1951.

På tross av utviklingen av den moderne urfolks- og samepolitikken fra andre verdenskrig og fram til i dag, levde forestillingen om “den samiske faren” videre, om enn ikke ofte uttalt. Selv utgivelsen (1951) av den samiske leseboken ABC av Margarethe Wiig utløse sikkerhetspolitiske komplikasjoner på grunn av et bilde i boken som viste en same plassert på et kart midt i grenseområdet mellom Norge, Sverige og Finland. I Finland var det i mellomkrigstiden tanker og planer i høyreekstremistiske miljø, Lappobevegelsen og Akademisk Karelsk selskap, om et Stor-Finland. Målet for disse var å innlemme områder utenfor Finland der det bodde mange finlendere.

Kvener og samer ble derfor ansett som mennesker med tvilsom nasjonal holdning og som potensielle femtekolonister.  Tidligere Politiets Overvåkingstjeneste (POT) var til langt ut på 1980-tallet overbevist om at det fantes en plan om en samisk statsdannelse i nord. Tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga refererer i et intervju med Samtiden i 2006 til en feltrapport fra POTs overvåking, datert 30. januar 1976. Rapporten omhandlet om et møte om samisk rettskriving  i regi av Nordisk Sameråd. Rapporten konkluderer at det kunne:

«ikke være noen særlig tvil om at det virkelig eksisterer en slik militant organisasjon (…) som arbeider for en egen samisk stat på Nord-kalotten»

Etter Alta-saken

Forholdene ble selvsagt ikke bedre av at  det under kampen om Alta-/Kautokeino-vassdraget på 1980-tallet var enkelte samiske ekstremister som svermet for bruk av vold og sabotasje. NRK Brennpunkt har senere dokumentert at noen av disse vurderte et samarbeid med Sovjetunionen og separatistiske miljøer i Europa. Senere har framveksten av det moderne samiske samfunnet, med  etableringen av Sametinget (1989), bruk av det samiske flagget, den samiske nasjonalsangen og ikke minst – feiringen av den samiske nasjonaldagen medført stadig nye påstander om at samene egentlig arbeider for en egen stat.

Vedtaket om Finnmarksloven og opprettelsen av Finnmarkseiendommen hvor Sametinget og Finnmark fylkeskommune hver oppnevner tre representanter hver til styret, medførte sterke motreaksjoner og ble startskuddet for organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) – til bekjempelse loven. EDL har senere markert seg mer og mer som en organisasjon som bekjemper ethvert positivt tiltak overfor samisk kultur, enten det er Sametingets blotte eksistens, samiskundervisning i skolen eller den påståtte og forestående statsdannelsen.

Det kan tilsynelatende se ut som en litt rar og utpreget norsk språklig intoleranse. Jeg tror imidlertid det stikker dypere enn som så. I landsdelen sitter nemlig tusenvis av innbyggere og etterkommere etter samer som har bruk flere generasjoner på viske ut og glemme sitt samiske opphav. Fornorskningspolitikkens nådeløshet og mytene om “den samiske fare” sitter fremdeles fast som arketyper i hodene våre og preger fremdeles i stor grad hvordan ser på vår identitet – vår samiskhet og vår norskhet. For motstanderne av samiske rettigheter er det derfor et poeng å stille spørsmål om det i det hele tatt finnes en samisk kultur å ta vare på.

Alt er tillatt?

Med skremmebildet av en hemmelig plan for en samisk statsdannelse som bakteppe, framstår forslag om å styrke samiskundervisning i skolen og samiske veiskilt som skremmende forstadier til det som egentlig er formålet med alle samiske tiltak: et samisk-etnisk overherredømme over nordmenn og norsk kultur.

Det er noe som er grunnleggende galt i hvordan vi aksepterer antisamiske holdninger i dette landet, sammenliknet med andre etniske grupper. Da vararepresentant til Sametinget, Anders Mathisen, satte ord på sine jødefiendtlige holdninger og sin Holocaust-fornektelse denne helgen, ble det omtalt i 255 artikler i løpet av 24 timer. Nærmest samtlige  norske aviser formidlet saken eller kritikk av Mathisen. Da EDL og Fremskrittspartiet lanserte sine teorier om en samisk konspirasjon for en samisk statsdannelse ble det omtalt i 10 artikler over 10 dager – ene og alene i de samiske mediene NRK Sápmi og Ságat.

De siste ukenes hendelser forteller oss at i kampen mot samiske rettigheter, er så godt som alle virkemidler tillatt. Og myten om “den samiske fare” lever videre inntil storsamfunnet tar et endelig oppgjør med den.

 

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.