Tag: sosiale medier

15Apr

Kommunerevisjon på Facebook?

Jeg har fått en henvendelse fra Oslo og Akershus kommunerevisorforening om å holde et foredrag om revisjon og sosiale medier. Og denne gangen trenger jeg litt hjelp fra dere: hvordan kan kommunerevisjon hente gevinst av å delta på sosiale medier?

Kommunerevisjon handler om å føre kontroll med kommunenes økonomi og forvaltning. Hovedformålet er å forebygge og avdekke misligheter og feil, og sikre lovlighet og skikkelighet i kommunal forvaltning. Altså, et tema de færreste av oss har fremst i frontallappen. Men ikke mindre viktig av den grunn. Spørsmålet er: hva kan publikum – og hva kan revisjonen – ha å tjene på tilstedeværelse på sosiale medier.

Åpenbart kan sosiale medier bidra til økt og enklere samarbeid mellom revisorer og revisjonsenheter, gjennom feks wikis og andre samarbeidsløsninger.  Dersom du har forslag eller kommentarer, så legg dem gjerne i kommentarfeltet – takknemlig for all hjelp.

 

11Jul

En pasient som meg

I Norge diskuterer vi personvern og datalagringsdirektiver, hva vi skal dele av innhold på Facebook og om det er smart eller riktig at sjefen er din FB-venn. Noen går betydelig lengre.

www.patientslikeme.com

www.patientslikeme.com

På Patientslikme.com deler stadig flere mennesker detaljer omkring egne medisinske plager og lidelser, og skaper et stadig mer interessant eksperiment om hvordan pasienter kan gjøre hverdag og sykdomshåndtering enklere for andre medmennesker, gjennom å dele erfaringer, diagnoser og annen relevant informasjon.

Naturligvis er det betenkelig, men det er samtidig spennende å se et nettsted som gjør et poeng av at pasientopplysninger skal deles, fordi det i seg selv skaper samarbeid og løsninger mellom mennesker som ellers har vært avhengig av et profesjonelt hjelpeapparat for å få hjelp og informasjon. Det er ikke et eksperiment uten risiko for å gå til helvete skeis, men det er uten tvil spennende:

kan helsevesen og pasienter skape noe fruktbart gjennom deling av slik info?

28Jun

Sensur er upraktisk og dyrt

Kinas ledere føler i økende grad de negative konsekvensene av sin egen sensurpolitikk. For selv om folk flest ikke får vite om alle ting, så behøver altså landets ledere sannferdige, nøyaktige og troverdige opplysninger om verden. Fordi de (naturlig nok) ikke kan stole på rapporteringen fra mediene de selv har pålagt sensur, blir landets ledere stadig mer avhengig av såkalte neican-rapporter: interne, begrensede rapporter laget for utvalgte kinesiske tjenestemennt.

Xinhua er Kinas offentlige nyhetsbyrå og har som en av sine sentrale oppgaver å formidle neican-rapporter om de faktiske forhold ved saker som ellers holdes unna offentligheten pga. sensurreglene. Bruken av slike neican-rapporter er ifølge The Economist mangedoblet fra 2002 til 2009. Behovet for å holde seg orientert er altså økende i diktaturet.

Samtidig skriver The Economist at kinesiske ledere ofte tar neican-rapporteringen med en klype salt, ettersom rapportene er skrevet av de aller mest partilojale kommunistene i landet.

In the realm of the censored, half-censored content is king.

I den frie verden diskuterers vi intenst medienes økonomi og eventuelle levedyktige forretningsmodeller. Her er altså Kina langt foran oss: ved å sørge for at den alment tilgjengelige journalistikken er notorisk uetterretterlig og usann, har man samtidig skapt et marked for ordinær journalistikk hos de betalingsdyktige og betalingsvillige.

24Jun

Veileder for sosiale medier – workshop

I morgen deltar jeg på Difis workshop om sosiale medier. Difi arbeider i disse dager med å utarbeide en veileder for hvordan offentlig virksomhet skal bruke sosiale medier – og bruker nettopp en blogg i dette arbeidet. Betydningen av en slik veileder kan være stor for de virksomheter som mangler kompetanse eller erfaring i bruk av sosiale medier.

Viktigst for offentlige virksomheter er i alle tilfeller å komme ned fra gjerdet og analysere hvordan sosiale medier kan bidra til å øke samhandlingen og kommunikasjonen med borgere og brukere – og hvordan de kan endre hvordan vi arbeider og forholder oss til våre omgivelser: reell toveis kommunikasjon, maktoverføring fra forvaltning til borger, crowdsourcing (kunnskapshøsting) og generell demokratiering.

Jeg har lenge ment at sosiale medier er spennende og nyttige verktøy for offentlige virksomheter som ønsker å komme borgere og innbyggere i møte på den måten de ofte foretrekke å bli møtt: som myndige borgere i likeverdig samhandling med virksomheter og myndigheter. Sosiale medier er kommet for å bli. Framtidens kunder og borgere vil delta aktivt, i informasjon- og tjenesteproduksjon. De ønsker reell innflytelse, og sosiale medier gjør dette mulig.

Derom strides ikke de lærde. Har du innspill til morgendagens workshop hos Difi, så kom gjerne med dem i kommentarfeltet: hva må med i en veileder for offentlige virksomheters bruk av sosiale medier?

Social Media Revolution 2 (Refresh) from zero2one Marketing Solutions on Vimeo.

28Apr

Bloggerne som forsvant

Før sametingsvalget 2009 var det en interessant økning i aktiviteten på sosiale medier fra endel samiske folkevalgte  og deres støttespillere. Nå, et drøyt halvår senere, har aktiviteten mildt sagt dabbet av. Den reelle konklusjonen er vel at det aldri helt tok av.

Det var hovedsaklig NSR som viste interesse for bruk av sosiale medier i kommunikasjon med velgerne: YouTube, Twitter, Facebook og blogger. Arbeiderpartiets sametingsgruppe glimret med sitt fravær. Nettopp det siste var litt av et paradoks, når vi vet litt om hvor hardt moderpartiet og statsministeren har satset på bruk av sosiale medier de siste årene.

Norske Samers Riksforbund
NSRs oversikt over aktive politikere på sosiale medier ser imponerende ut, men en rask gjennomgang av bloggene/bloggerne viser at halvparten har liten eller ingen aktivitet etter valget:

NSR skal få litt kred for i det minste å ha forsøkt å kommunisere med personlige stemmer med velgerne, og for å ha en undrende, spørrende og inkluderende blogger i sin partileder Aili Keskitalo. Når det er sagt, bærer brorparten av nsr-bloggene preg av å være politiske agitasjonsplattformer mer enn arenaer for samtaler med velgerne. Halvparten er heller ikke oppdatert siden 2009.

Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiets  Sametingsgrupp har de siste 12 månedene publisert 14 artikler på Mitt Arbeiderparti.no. Det er hovedsaklig snakk om republisering av artikler, kronikker og pressemeldinger allerede publisert på eget nettsted eller på Sametingets nettsted. Sametingsgruppa er også passivt og uinteressert tilstede på Twitter. Ikke akkurat et spesielt imponerende signal om kommunikasjonsvilje eller velgerengasjement?

APs Helga Pedersen er forholdsvis aktiv på bloggen sin, men holder seg tematisk stramt til det som er partiets politikk – noe som i praksis gjør den statistisk og orientert mot den sosialdemokratiske menigheten.  Sametingspolitikerne i partiet er imidlertid fraværende på sosiale medier.

Jens Stoltenberg viser oss fremtiden
Men dette fraværet kan jo være en konsekvens av holdningene man har til sosiale medier i Arbeiderpartiets sametingsgruppe.

I ettertid framstår jo sametingsrepresentant Skjalg Jensen og hans voldsomme tirade mot sine politiske motstandere for bruk av sosiale medier,  som samepolitikkens svar på komiske Ali; mens han hudfletter NSRs representanter for bruk av Facebook og Twitter under Sametingets plenumsmøter, styrer Jensens partileder (og statsminister) landet i dagevis fra bilens baksete ved hjelp en iPad og sosiale medier som Twitter og Facebook.

Det kan vel hende at Stoltenberg her representerer det berømte eksemplet til etterfølgelse, og ikke Jensen?

26Feb

Respektløst å twittre med velgerne?

Sametingsrepresentant Skjalg Jensen fra Arbeiderpartiet kritiserer tidligere sametingspresident Aili Keskitalo fra NSR for å ha kontakt med folkevalgte og velgere via Twitter og Facebook under Sametingets møter. Til avisa Ságat tordner han:

Det er rett og slett respektløst. Hun er på Facebook og Twitter hele tiden. Hun presser grensene for hva som er passende. Vi sitter i viktige forhandlinger, og da bør man følge med. Ved at hun gjør dette virker hun fullstendig uinteressert i det som kommer fra talerstolen. Tenk om alle 39 representantene gjorde det samme.

Tenke seg. At alle sametingsrepresentanter skulle åpnet for reell dialog og samtaler med ressurser utenfor sin egen navles omkrets og faktisk snakket direkte med fagfolk og velgere. Eller i Ailis og mitt tilfelle: potensielle velgere. Nei, slikt kan vi naturligvis ikke ha det. Da er det bedre at vi lukker politikken inne i partiene, komitéene og parlamentene og overlater det til folk som har greie på sakene. Som Skjalg Jensen.

Den ferske sametingsrepresentanten Skjalg Jensen (Ap) fra Kvalsund/Hammerfest har på den korte tiden siden sametingsvalget høsten 2009 klart å markere seg som en slags Arbeiderpartiets svar på nå avdøde FrPs Jon Alvheim. I tillegg til sitt brennende og sterke engasjement i helse- og sosialpolitikk, var Alvheim også kjent for sine regelmessige overreaksjoner, hvor han med sterkt patos “tok fullstendig avstand fra” saker han ikke var enig i.

Vi som har fulgt Jensens retoriske form siden september 2009 synes han nå står i fare for tangere Alvheim i pompøs og innholdsløs kritikk. Det kler folkevalgte spesielt dårlig.

Aili Keskitalos praksis via Twitter og hennes egen og lesverdige blogg viser en politiker med ønske om å kommunisere. Hun er en av få samiske folkevalgte som har fortsatt å blogge ETTER sametingsvalget, og viser en genuin vilje til å kommunisere med velgere og verden rundt seg. Det kan man karakterisere på mange vis, men å kalle det respektløst er tåpelig.

8Feb

Vil folk delta på nett?

Iacob Christian Prebensen spør borte på NRKbeta: Vil folk egentlig delta på nett – i det vi nettoptimister kaller for produksjon av brukerskapt innhold. Prebensen tolker resultatene fra NRK Analyse/Synnovate sin undersøkelse i motsatt retning: publikums ønske om å delta aktivt i produksjon av medieinnhold er en myte skapt av mediefolk og mediehus.

Som det går frem er det mange som bruker Facebook, og laster opp bilder og videoer, mens deltakelse i tradisjonelle medier er mer begrenset.

Fordi utgangspunktet er grunnleggende forskjellig fra Facebook til Dagbladet, er sammenlikningen også irrelevant. Mens Facebook først og fremst er en plattform som gir brukeren kontroll for å bygge og vedlikehold sin egen sosiale arena, er er Dagbladets hensikt med sine blogger, forum og debattfelt fremdeles det samme som før: de utgjør en plattform for salg av reklame og generelle nyheter overfor publikum.

Men enn så lenge deltakelsen er begrenset og dertil ikke-representativ, og valgdeltakelsen er stadig like lav, hva er det egentlig som legitimeres?

Prebensen innvender med at den faktiske brukerdeltakelsen på nett er skjev og ikke representativ for befolkningen. Men dersom uinnfridde forventninger om bred deltakelse skulle legges til grunn for vurderingen av om noe er viktig eller ønskelig, ville vi måtte diskutere både demokratiet som sådann og frivillig organisasjonsliv. Kort sagt: mesteparten av det faktiske arbeidet utføres av et mindretall av oss.

I mitt yrke som offentlig kommunikasjonsrådgiver møter jeg ofte på argumenter mot å satse på sosiale medier, nettopp fordi de aktive på nett mangler legitimitet og representerer en skjev og liten del av befolkningen.

Problemet er at det samme gjelder de tradisjonelle mediene og våre tradisjonelle demokratiske institusjoner. Det er fortsatt bare en liten (og ressurssterk) del av befolkningen som skriver leserbrev eller kronikker til papiravisene, som avgir høringsuttalelser per brev eller som møter opp fysisk på rådhuset for å lese gjennom reguleringsplanene. Men ingen mener for alvor av vi skal avslutte disse forsøkene på “demokratisering” av den grunn.

Spørsmålet er ikke om folk ønsker å delta eller ikke – men hva vi kan gjøre for å øke publikums deltakelse i mediene og i den offentlige samtalen. Fordi demokratisering er av det gode – i det minste i et demokratisk samfunn. Jeg er av den oppfatning at de “gamle” mediehusene bygger på en modell som langt på vei gjør dem uegnet til å bidra til demokratisk utvikling via sosiale plattformer.

Tradisjonelle medier bygger på en 150-200 år gammel logikk hvor medieinnhold må produseres av ressurssterke organisasjoner (mediehus) med redaksjonell kontroll, fordi:

  • produksjonsteknologien er kostbar og krever store investeringer
  • det kreves spesialisert kompetanse (journalistikk mv.)
  • det er knapphet på plass i avisene/sendeflatene

Men når teknologien er nærmest gratis, ingen spesialkompetanse er krevet og plassen for publisering og lagring er ubegrenset, er også behovet for mediehusene borte – hva gjelder publikums deltakelse.

Å sammenlikne Facebook og Aftenposten, eller Wikipedia og Dagbladet er som å sammenlikne epler og pærer.

16Sep

Kommunen. Er det deg?

Jeg er invitert til å skrive en artikkel til neste utgave av webmagasin. De siste årene har jeg både lest og skrevet om hvilke konsekvenser det nye og sosiale nettet får for journalistikken og for offentlig forvaltning. Den såkalte Web 2.0 gir oss ikke bare nye kanaler for informasjon, men har potensiale til å endre grunnpremissene for hvordan vi kommuniserer og hvordan vi driver et samfunn.

Teaser for artikkelen er denne:

Kommunen. Det er du.
Wikipedia viser oss hvor vi er på vei. Snart vil innbyggere og brukere produsere tjenester og informasjon sammen med forvaltningen og offentlig ansatte. I noen tilfeller overlater vi det helt og holdent til brukerne. Og det kommer til å gjøre både informasjonen og tjenestene bedre tilpasset brukerne enn nå.

Dersom du forslag til momenter og poenger så kommenter gjerne. Jeg setter stor pris på alle forslag. Hvordan tror du ny teknologi og et globalt fellesskap kan skape nye og bedre offentlige tjenester?

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.