Tag: sosiale medier

4Jul

Ode til gamle menn, sommeren og Twitter

Politisk redaktør Arne Strand og Dagsavisen får innimellom så hatten passer her på bloggen. Velfortjent naturligvis, logrende og beundrende som avisa stiller seg til alt regjeringen foretar seg. Men Strand har underveis havnet på Twitter, og der er han så… søt(?) at jeg sliter alvorlig med å være kritisk. Noensinne.

19. juni twittret Strand om stortingsferien som satte inn. De påfølgende dagene kom twittringen til å handle om sommerstillheten som senket seg over arbeidsdagen. Men det var inntil statsminister Jens Stoltenberg kunngjorde pressekonferansen. Strand var på hugget den tiden han klarte å holde på konsentrasjonen:

@arnestrand

Tre dager senere skulle regjeringen legge fram sitt samlede politiske regnskap på nok en pressekonferanse. Det endte heller ikke i den aller mest kritiske journalistikken:

@arnestrand

Og de av dere som nå synes jeg ufortjent og usaklig harsellerer med en gammel mann; feil. Denne lille historien om Arne Strand, solbrenthet og Twitter sier mye om de nye sosiale mediene og en god del om hvor den nye journalistikken er på vei.

Og kanskje ikke så rent lite om gamle menn som (ennå?) ikke tar de nye mediene helt på alvor.

29May

Har departementet forlatt samtalen? Og hvilken samtale?

Fornyings- og administrasjonsdepartementet lanserte i mars  et forslag til ny statlig kommunikasjonspolitikk. I anledningen lanserte departementet også fagbloggen “Ny statlig kommunikasjonspolitikk“:

Vi håper på en god debatt og mange nyttige innspill til ny kommunikasjonspolitikk for staten.

Det skrev en av departementets anonyme forfattere i mars. Siden har ingen i departmentet funnet grunn til å ta ordet. På sin egen blogg, altså. Om den nye kommunikasjonspolitikken. Spørsmålet er om departementet har forlatt samtalen, eller om det i det hele tatt er en samtale?

Kollegaene i Sermo Consulting har allerede kommentert svakheter i både utkastet til kommunikasjonspolitikk og til høringsprosessen. Mine ankepunkter til den foreslåtte politikken er :

  1. Likeverdig kommunikasjon.
    Kommunikasjon i offentlig regi skjer fremdeles ikke mellom likeverdige parter. Offentlig kommunikasjon skal fremdeles og først og fremst være et middel for å formidle forvaltningens informasjon til innbyggerne – ikke omvendt.
  2. Fokus på resultat- ikke på bruker.
    Slik politikken formuleres er offentlig kommunikasjon en metode for effektivisere gamle (lov- og regelstyrte) prosesser, men ikke endre selve prosessene til en mer dynamisk eller forpliktende samtale mellom folk og forvaltning. Samtalen er et middel, ikke et poeng i seg selv. Kommunikasjonsmessig involvering og engasjering av enkeltmennesker skal ikke påvirke forvaltningen, bare resultatet av enkeltsaker.
  3. Organisering – den sosiale forvaltningen?
    Pkt.1 og 2. utelukker dermed en utvikling i retning av en sosial og deltakende forvaltning, der forvaltningsmodeller a la Wikipedia kan dyrkes fram som demokratiske deltaker-eksperimenter.

I staten har man med andre ord registrert at nye medier og sosiale plattformer vokser fram, men ikke forstått potensialet i disse såkalt disruptive mediene. I bunn og grunn er alt bare kanaler for statens budskap. Og det er hovedproblemet med utkastet til ny kommunikasjonspolitikk. Alt skal fremdeles bare gå en vei, selv om dialogen må brukes som metode for å få det til.

Og denne autorative holdningen i politikken gjenspeiles i bloggens enslige artikkel fra mars. Dersom departementet ønsket en reell dialog, hadde man kanskje etablert bloggen i det øyeblikket man startet arbeidet med kommunikasjonspolitikken. Slik det nå framstår er det bare en ordinær høringsprosess ved hjelp av internett.

Altså, intet nytt under solen.

23Apr

Sosiale medier og makt

18-år gamle Even twittret i går (20 timer siden) sin frustrasjon over musikkbransjens hjelpeløshet og piratkopieringens grunnleggende utfordring. Straks etter valgte en leder i Warner Music å lire av seg følgende:

@evensr Da syns jeg du skal stjele den, så kan du skryte av prosessen på drittungebloggen din etterpå. Vil jo ikke at du skal være sint.

Fryktelig dumt sagt, som denne videoen nedenfor fra Norsk Redaktørforenings vårmøte (blog) oppsummerer. Warner Music er i løpet det siste døgnet avkledd fullstendig – nasjonalt såvel som internasjonalt. På vårmøtets første dag ble denne ufattelig raske, omfattende og knallharde refsen av den ansatte i Warner Music omtalt som et eksempel på “mobbens logikk” i de nye mediene – det som skjer når ingen moderatorer eller redaktører er der for å kvalitetssikre (som det jo heter?).

Og det er det vi kan lære av saken: dersom plateselskapene eller mediehusene tror at de skal få diktere løsningene eller produktene uten å løpende rådføre seg med og involvere brukerne, så tar de feil. Den som ikke kommuniserer, dør. Som Even frustrert poengerte: piratkopiering kan ses på som et systematisk tyveri, slik enkelte deler av musikkbransjen insistrerer på å gjøre. Eller den kan sees på som en kamp for likeverd mellom aktørene – selger du en plate i USA , så får du selge den til oss i Europa også.

Du kan ikke dominere kundene med skitprat og kartellvirksomhet lengre. Verken musikalsk eller journalistisk. Det er et spørsmål om refordeling av makt. Verktøyet er sosiale medier og lynraske kanaler utfor kontroll.

Se hele historien om Even og Warner Music

2Dec

Redaktører fra steinalderen

Aftenposten avdekker i en avslørende, gravende og mediekritisk artikkel at den (profilerte) VG-kommentatoren Elisabeth Skarsbø Moen er “fan” av Jens Stoltenberg på hans Facebook side. Men ikke bare det:

 Hun er også «venner» med flere flere toppolitikere i ulike partier, som Torbjørn Røe Isaksen, Afshan Rafiq, Jan Tore Sanner og Anette Trettebergstuen.

Anette Trettebergstuen til og med. Fysj grisen. Man må igrunnen være massivt inkompetent og ikke så rent lite mediefaglig bornert for å lage en nyhet på dette grunnlaget. Saken blir jo ikke bedre av at både generalsekretær Per Edgar Kokkvold i Norsk Presseforbund og VGs ansvarlige redaktør Bernt Olufsen begge gjør et nummer av det problematiske ved Skarsbø Moens bruk av Facebook. At Olufsen også innrømmer at han ikke kjenner Facebook eller det han uttaler seg om, forhindrer ham allikevel ikke å frata sin medarbeider all integritet og faglig skikkelighet.

Om noe, så viser saken at Skarsbø Moen har forstått de nye sosiale mediene – og at hennes redaktører ikke har det. Å være “venn” eller “fan” i et sosialt medium sier (nødvendigvis) ikke noe om reelle, nære relasjoner mellom mennesker. I dette tilfelle definitivt ikke, ettersom ethvert mediekompetent menneske forstår motivene til “den profilerte” Skarsbø Moen.

Selv har jeg et “fan”-forhold til Jens Stoltenbergs side på Facebook. Det skyldes at “fanskapet” gir meg anledning til å skrive på siden hans. Noe som er av betydning i mitt engasjement i Facebook-gruppe Veien til Nervei. Jeg følger flere folkevalgtes via blogger og Twitter. Det er det man gjør, og hva de ulike mediene kaller sine tjenester gjør da for svarte ikke journalistikken mer eller mindre etisk eller profesjonell.

Skarsbø Moen er åpen og profesjonell i sin omgang med sine kilder. Det presseforbundets Kokkvold tar til orde for er å skjule disse forbindelsene igjen, slik journalistene alltid har gjort.

Nuvel. Steinaldersk. Gud hjelpe oss, alt gikk som kjent til helvete etter skrivemaskinen. AFP nå?

21Oct

Den digitale, sosiale revolusjonen

Here comes everybodyForfatter og professor Clay Shirky ved Universitetet i New York skriver i boken ”Here comes everybody” om den sosiale revolusjonen som skjer når mennesker tar i bruk nettbaserte teknologier som gjør det lettere å organisere seg.Mennesker organiserer seg fordi vi er sosiale og fordi vi løser oppgaver bedre og lettere når vi gjør det sammen med andre. Vi har alltid gjort det.

Men organisering er slitsomt og det kreves en masse ressurser og ledelse for å få organisasjonene til å fungere.Clay Shirky beskriver hvordan netteknologi revolusjonerer måten vi organiserer oss og kommuniserer på. Han bruker blant annet nettleksikonet Wikipedia som et eksempel på noe som er bygget uten normal organisering av ”arbeidsstokken” og som aldri ville latt seg realisere dersom det hele skulle vært gjennomført i en vanlig, hierarkisk organisasjon.

Et slikt prosjekt ville blitt for kostbart og for krevende. Wikipedia ble istedenfor bygget og skrevet av hundretusener av frivillige fra hele verden, og er i dag et revolusjonerende eksempel i global kunnskapsdeling.Internett og nye nettbaserte verktøy har nemlig gitt oss nye plattformer for organisering, ytring og sosialisering som tidligere var sterkt begrenset.

Nettet gjør det mulig for ukrainske demonstranter å organisere seg via sosiale nettverk og sånn bidra til politiske endringer utenfor myndighetenes kontroll. Redaktørene kan ikke lenger avgjøre hvem som kommer til orde; nettet er fritt, det er billig og hvem som helst kan meddele seg. Internett gjør det mulig for å organisere seg uten å ta hensyn til de fysiske begrensningene i den virkelige verden. Vi er globale individer, dersom vi ønsker å være det. Og vi leder oss selv, kommuniserer med dem vi har behov for og fatter beslutningene vi trenger.Internett og de sosiale mediene (f.eks. Facebook) har gjort det enklere å dele informasjon med hverandre.

Samtalene våre skjer i det offentlige rom. Vi snakker i mobilen på toget og vi chatter i full offentlig på Facebook. Å kommunisere og publisere er nå samme ting.Våre barn vokser opp i en verden hvor disse verktøyene er normale og hverdagslige, mens de for den voksne generasjon fremdeles anses som revolusjonerende.

Jeg er av dem som husker verden uten mobiltelefoner, bærbare pcer, Facebook og Google. Mine barn gjør ikke det. Mine barn lager wikier på skolen, kommuniserer over sosiale, nettbaserte nettverk daglig og organiserer seg på nytt med nye medelever for hvert skoleprosjekt. Med lekende letthet og helt uten refleksjon over at det er det de gjør.

”Here comes everybody” er først og fremst en bok om sosiale endringer som følge av kommunikasjon og teknologi, og har en rekke internasjonale eksempler. Og nå forstår jeg bedre hvorfor nettet og de sosiale mediene er så naturlig for mine barn. De mangler rett og slett (den nå verdiløse) kunnskapen om hvordan vi kommuniserte og organiserte oss før internettet. Avlæring er altså en form for læring det også.


Omtalen er skrevet for “På Innsiden”, internmagasinet for ansatte i Bærum kommune.

8Aug

Facebook på jobben. Workbook? Takk.

Dagbladets Jan Omdahl har tatt utgangspunkt i Brian Solis’ sitt kart over sosiale medier spør hvilke funksjoner og medier vi får se i neste generasjon. Arbeidsplassen, tror jeg vil være et stikkord.

Framtidens arbeidsplasser vil måtte ha samarbeidsløsninger hvor medarbeidere deler informasjon og samarbeider ved hjelp av sosiale relasjoner. Intranett og andre dataløsninger på jobben vil måtte domineres av dine sosiale/faglige relasjoner på arbeidsplassen – og relasjoner som finnes mellom sin arbeidsplass og dens brukere/kunder eller oppdragsgivere. I mye mindre grad vil framtidens intranettets innhold styres av direktørens eller kommunikasjonssjefens prioriteringer. Du blir din egen informasjonssjef etter hvert som organisasjonene blir løsere i formen. I slike samarbeid og organisasjoner behøves mindre autoritære måter å formidle informasjon mellom stadig mer selvgående medarbeidere.

Men det oversikten først og fremst viser, er at sosiale medier er nyttige og effektive: de hjelper oss eksempelvis til å bedre kunne redigere og lagre bilder enn før, de hjelper oss å finne god musikk,  og de gjør kunnskapen mer tilgjengelige enn før. Det finnes snart ikke et informasjonsbehov som ikke dekkes av ett eller annet sosialt medium. Og de ulike mediene og nettverkene snakker sammen i stadig større grad.

Når man skal lage intranett for arbeidstakere som aldri har brukt annet enn sosiale medier (de kommende arbeidstakerne), er det Facebook-modellene som gjelder for intranettet. Jeg er av dem som synes vi lever i en spennende sosial og teknologisk tid. For disse mediene utfordrer ikke bare vår teknologiske forstand og kompetanse – de endrer måten vi er “sosiale” på og vår forståelse av sosiale relasjoner.

26Jun

Journalistikkens framtid, ifølge Jeff Jarvis

Jeff Jarvis har lansert sine 10 spørsmål som han mener enhver nyhetsorganisasjon bør stille seg. Spørsmålene ble lansert på The Guardians konferanse om journalistikkens framtid: “The future of journalism”:

1. Hvem er vi?
Ifølge Javis er det mange av organisasjonene som kanskje ikke helt har tenkt gjennom hva de faktisk er. Med nye medier, sosiale og nettbaserte, hva innebærer det å være en nyhetsorganisasjon i dag? Når vi ikke lenger tjener penger på det vi gjorde før, hvordan skal vi bruke nett og nye medier til å tjene penger? Hvem er vi?

2. Nye relasjoner?
Skal mediene forsette enveis-kommunikasjonen (nyheter–>publikum) eller skal man i større grad involvere lokalsamfunn og lesere i selve produksjonen av nyheter og innhold? Bruk av databaser, publikumsrapportering og innspill – er det noe for oss? Hvis vi deler vår reseach og rådata med leserne, vil de da kunne tilføre sakene noe vi selv ikke ville kunne gjort i redaksjonen?

3. Er vi generøse?
Generøsitet har ifølge Jarvis mange former. Deling av teknologi, salg annonser og deling av inntekter, støtte til utenforstående skribenter, bloggere eller andre. Deler du innholdet eller insisterer du på at leseren skal betale? I så fall har du skjønt lite av den nye mediekulturen. Hvor lenge skal du insistere på å kreve betaling for det naboen tilbyr gratis? Eller tror du virkelig at det du har å tilby er så mye bedre at mange nok er villige til å betale for det? Hvis du ikke deler innhold, hvordan forventer du lenker og omtale?

4. Vet vi hvem de smarte folka er?
Åpenhet og deling handler ikke bare om å åpne opp for alle, men i like stor grad finne ut hvem de flinke, smarte folka er og få dem ombord. Mange norske nettaviser har nå erfart at åpne, uredigerte og ukontrollerte debattforum skaper mer arbeid og mer pes – og kvaliteten på ordskiftet er høyst varierende.

Så kanskje skal man vurdere å bruke smarte og tydelige stemmer i debatten og kanskje først og fremst sørge for at den offentlige arenaen preges av folk som opererer med sine egne identiteter. Ytringsverdien av anonyme drittkastere er betydelig overdrevet.

5. Finner folk oss?
Ifølge Jarvis er synlighet gjennom distribusjon en av nøklene for suksess i det nye medielandskapet. Mediebrukere vil i framtiden ikke oppsøke mediene, men forvente at mediene er tilgjengelige der folk ferdes. Det innebærer stor grad av søkbarhet, mange lenker og distribuert innhold. Mange norske medier mener fremdeles det er unødvendig å være søkbar på Google og vil ikke at Google News skal fortelle oss hvem som har hvilke nyheter.

Men ifølge Jeff Jarvis smøres økonomien på nettet av lenker. Lenker er det som transporterer konsumenter og lesere mellom plattformer, nettsteder, produsenter og annonsører. Er du ikke søkbar, er du ikke lenkbar. Da er du ikke.

6. Er vi en plattform?
Norske nettsteder som VG (blogger og Nettby) og Origo har forstått betydningen av å være en plattform for andre og andres innhold. Kan vi som organisasjoner tillate at andre bygger på oss, vår teknologi og vårt innhold? Kan vi da dele suksess og inntekter? Kan lokale medier utvikle seg som et plattform for lokalsamfunn, utover sin tradisjonelle rolle om nyhetsprodusent?

7. Rapporterer vi på nye måter?
Jeff Jarvis mener dagens journalister bør utstyres med lydopptaker og kamera og lære seg å rapportere på andre måter enn tidligere. Han understreker at “kringkastingskvalitet” på multimedieinnhold er unødvendig. Nå kan video streames live via mobiltelefon og Qik.com.

8. Datalayers – er vi der?
Hva sier verden om oss? Hva sier Twitter om Sametinget? Hva er registrert, skrevet om oss? Hvordan omtales vi og på hvilken måte bidrar vi i den globale samtalen der ute? Deltar vi? Deler vi?

9. Har vi det moro nå?
Jeff Jarvis understreker betydningen av lek og eksperimentering med nye ideer. Framfor å se på endringer som slutten, velger Jarvis selv å se på det hele med nye øyne: “The internet has given me a second childhood”.

10. Er vi fleksible?
Forventningen om å feile og mislykkes bør bygges inn i systemet, og det må etableres en toleranse for å mislykkes. Hvis ikke vil ikke folk våge å foreslå nye ideer.

Kort sagt: når jeg leste Jarvis’ 10 punkter, så forstod jeg at han hadde klart å oppsummere alt jeg har tenkt om nye medier. For jeg tror det er dette som er virkeligheten for nyhetsmedier. Og vi står midt i utviklingen.

Men så tror jeg i tillegg at disse rådene er veldig gangbare i forhold til andre organisasjoner som ønsker å nå ut med budskap og tjenester der ute, enten det er din kommune, din lokalavis, forsikringsselskapet eller ditt urfolksparlament det er snakk om. Hvem er tøff nok til å begynne?

Oppdatert:
Presentasjonen (keynote) til temaet over finner du her.

24Jun

Offentlig forvaltning og det åpne nettet

Staten har begynt å ta inn over seg at nettet endrer seg og at forvaltningens tjenester på nett før eller siden må tilpasse seg disse endringene som ofte omtales som web 2.0. Det arbeides med en ny offentlig kommunikasjonspolitikk og nylig ble det arrangert åpent seminar om statlig kommunikasjon og sosiale medier.

Først og fremst er det to sentrale trender:

  1. Den sosiale weben gir nye muligheter og utfordringer knyttet til distribusjonen av offentlig innhold (informasjon)
  2. Open source- og delingskulturen gir muligheter og utfordringer knyttet til bruk og videreforedling av innhold.

Men framfor å gjøre alt dette til endeløse forskningsprosjekter, så bør vi som arbeider med nett og offentlig innhold allerede nå gjøre noen grep for å komme ajour. Hva kan/skal vi gjøre konkret for å tilpasse offentlig kommunikasjon den sosiale og åpne weben? Har du konkrete forslag?

  • Åpne databaser
    Offentlige databaser og registre bør slippes løs og innholdet tilgjengeliggjøres for andres kreative utfoldelse iog videreforedling: kartdatabaser, register, arkiv- og postsystemer mv.
  • Streaming av møter
    Møter i regi av forvaltning og folkevalgte bør kunngjøres i offentlige kalendre og overføres live og som podcast på nett.
  • Åpne dokument- og høringsprosesser
    Høringsprosesser bør gjennomføres utelukkende på nett, hvor enhver instans sine merknader alltid er tilgjengelig for alle

Offentlig forvaltning må i større grad se på innblanding fra utenforstående som nødvendig, berikende og kvalitetsfremmende. Embetsverket nesegruse tro på egen isolerte fortreffelighet må vekk, men den forsvinner nok ikke før forvaltningen åpnes opp for avbrytelser og fra verden omkring.

Hva er dine forslag?

21Jun

Retningslinjer for digital og sosial forvaltning

Britiske myndigheter har laget fem retningslinjer for offentlige tjenestemenns aktivitet på nett. De går forholdsvis langt i å inkorporere prinsippene om åpenhet, gjennomsiktighet og deling:

  1. Be credible
    Be accurate, fair, thorough and transparent.
  2. Be consistent
    Encourage constructive criticism and deliberation. Be cordial, honest and professional at all times.
  3. Be responsive
    When you gain insight, share it where appropriate.
  4. Be integrated
    Wherever possible, align online participation with other offline communications.
  5. Be a civil servant
    Remember that you are an ambassador for your organisation. Wherever possible, disclose your position as a representative of your department or agency.”

Samtidig arbeider britiske myndigheter med mer detaljerte og omfattende retningslinjer for tjenestemenn som skal delta aktivt i sosiale nettverk og medier på nett.

(via davefleet.com and Guardian technology blog)

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.