Tag: språk

11Dec

Språk og makt – diskriminering i Sápmi

Det kulturelle og etniske nåløyet i “Sápmi” er trangt. Det er ikke bare vanskelig for voksne ikke-samer å bli likeverdig integrert i det samiske samfunnet. Det er i praksis umulig. Språkprofessor Ole Henrik Magga mener imidlertid at det samiske nåløyet bør innskrenkes ytterligere, når han nå krever at alle framtidige sametingspresidenter må beherske minst ett av de tre samiske språkene:

Man må huske på at Sametinget er et organ for folket. Sametinget er ikke til for politikerne. Det er for alle i det samiske samfunnet. Derfor er det viktig at de som har samisk som førstespråk kan prate med dem på Sametinget på sitt språk.(…) Mener vi alvor med samisk, at det er viktig, så må politikerne vise det i praksis.

Reglene for Sametingets valgmanntall utelukker naturalisering av ikke-samer, uavhengig av om de identifiserer seg med den samiske kulturen, lærer seg samisk og på ethvert annet vis lar seg kulturelt integrere i den samiske nasjonen. Språkkravet i reglene tilsier at den den enkelte må ha (hatt) samisk som hjemmespråk, eller i det minste en av vedkommendes forfedre (foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre). Og med “hjemmespråk” menes det språk som ble snakket i hjemmet under oppvekst. Det hjelper altså ikke å lære seg samisk i voksen alder, slik jeg feilaktig konkluderte i en av mine mange ankepunkter mot NRK Brennpunkts dokumentar “Førsteretten”.

Read More »

30Apr

Å stjele samiske veiskilt

Det samiske veiskiltet utenfor Bodø  ble først tilgriset, og deretter  ble det nye skiltet stjålet. Samekonsulenten i Nordland fylkeskommune reagerer med sterkt patos og forteller til NRK at det er “forkastelig at folk kan ta seg til rette på denne måten“. Ja. Eller nei. Jeg er jo ingen talsmann for å stjele veiskilt, men det er nå engang et faktum at noen og enhver av og til tar seg til rette og fjerner veiskilt.  Fareskilt om elg, rein og ikke minst isbjørn har i tiår vært populære tyveriobjekter blant de skiltsstjelende masser.

Personlig synes jeg man godt kan registrere det samiske skilttyveriet litt mer lidenskapsløst, eller kanskje til og med med entusiasme. For alt vi vet kan det jo hende at det er en bodøværing med sterkt personlig forhold til samisk språk og byen Bodø som har sett sitt snitt til å stjele det samiske veiskiltet for plassering i sin egen peisestue.

Når man fra samisk hold reagerer så voldsomt mot skiltfjerningen, står man i fare for å fylle veiskiltet med tilsvarende symbolikk som de som åpenbart hater samisk språk og samiske veiskilt i den samme byen gjør. Med andre ord, det er ikke et viktig samisk nasjonalt symbol som er blitt borte, det er et veiskilt til kroner 1000,- per stykk vi snakker om.

Samisk veiskilt

Mens vi venter på Bådåddjo...

Når det er sagt, så har altså både Tromsø og Bodø sin naturlige plass i den nære samiske historie, og begge steder har altså tradisjonalt sett hatt samiske navn som underveis er usynliggjort og fjernet fra den norske og nasjonale bevisstheten gjennom en århundreår lang og hard fornorskningspolitikk. Det er selvsagt fascinerende å se hvordan enkelte klarer å male fram et samisk trusselbilde på bakgrunn av et enkelt samisk veiskilt. Ordførerkandidat Tom Cato Karlsen (Frp) partifelle Odd Paulsen satte det hele i perspektiv tidligere i år:

Både Karlsen og Paulsen understreker at de ikke har noe imot samer eller samisk kultur, men at det er pengebruket og det upraktiske med to navn, de reagerer på. – Hva blir det neste. Nå må kommunen utstyre brevhodene med Bådåddjo.

Samevennene Karlsen og Paulsen er sin ombudsrolle bevisst, og setter det hele i perspektiv. Hvor skal det da ende? Vi vet alle at med samiske brevhoder kan vi vinke farvel til Norge slik vi kjenner det. Det kommer til å ta tid å skape forståelse for at samisk språk og samiske stedsnavn hører naturlig hjemme i store deler av landet.

Tålmodighet og politisk kondis fra samisk hold har dessverre vist seg å være den viktigste egenskapen i dette arbeidet. Et bortkommet samisk veiskilt er ikke et tegn på at hele det samiske språket er stjålet. Språktyveriet skjedde for flere generasjoner siden. At det i det hele tatt finnes samiske skilt å stjele i Bodø, er tegn på at språket og respekten for den samiske lokalhistorien er på vei tilbake. Hurra!

 

8Sep

Vesentlighet i journalistikken

I fullt journalistisk alvor rapporterer NRK Sámi radio i dag at statsforvaltningen har begått noe som i praksis må betraktes som en skrivefeil i moderne kommunikasjonssammenheng. Skatteetaten har nemlig publisert en samiskspråklig, skriftlig veiledning for verdifastsettelse av bolig, uten samtidig å fjerne opplesningsfunksjonen for artikkelen.

Det siste som gir seg utslag i en meningsløs og tildels morsom lydversjon av artikkelen, ettersom den altså ikke fungerer for samisk. Men det som kunne vært en løs og festlig sak fra NRK, blir altså presentert som en statlig språkskandale, og redaksjonen har derfor i tråd med sakens alvor gravd fram en samiske språkekspert som bekrefter det språklige hærverket og de politiske implikasjonene:

“Språkekspert Solbakk sier at det ikke går ann å sette en maskin til å lese en tekst på samisk og oppfordrer skatteetaten til å få en som behersker samisk til å lese opp teksten.”

Eeh. Hva skal man si? Det er ikke lett å avgjøre om det er kilden eller journalisten som er mest kunnskapsløs. Forvaltningens teknologi og publiseringssystemer er etterhvert så kompliserte og funksjonsrike at vi fra tid til annen må leve at det gjøres en menneskelig feil, som i denne saken bestod i å ikke slå av en talefunksjon som ikke er beregnet for samisk skrift.

Det er kanskje litt morsomt, eller kanskje ikke. Det er ingen skandale. Og det er definitivt ikke nyheter.

26Feb

Samepolitikken i krise

Sametingets plenumsmøte denne uka ble et nytt studie i selvpålagt politisk avmakt. Møtet endte raskt som slike debatter ofte gjør: i en utmattende polemisk øvelse mellom Sametingsrådet og representanter for opposisjonen om politiske og byråkratiske saksbehandlingsregler og -rutiner og organisering av arbeidet for de folkevalgte.

Min gjennomgang av tingets sakslister for de senere år viser at ingen tema diskuteres oftere enn parlamentets organisering, økonomi og de folkevalgtes godtgjørelser og lønninger.

Samepolitisk universal-løsning

Vi så det allerede på onsdagens seminar om samisk språk: foredragsholderne Lars Magne Andreassen (Árran) og Jane Juuso (Isak Saba senter) sa innledningsvis mye viktig og interessant om samisk språk. Men når alt kom til alt konkluderte de begge dessverre velkjent: mer tilskudd og penger fra Sametinget til ulike prosjekter i språksentrenes regi slik at flere ansatte kan engasjeres og flere prosjekter kan igangsettes.

Universal-løsningene på enhver samepolitisk utfordring synes å være:

Sametinget vedtok også at parlamentets fem heltidsengasjerte folkevalgte ikke lenger skal inngå i plenumsforsamlingen eller i komitéene. De skal erstattes av vararepresentanter, og dette skal medføre et klarere og tydligere politisk ansvar, og styrke uavhengighetene mellom Sametingsrådet og plenum/komiteene. Altså økt grad av parlamentarisme. Opposisjonen (NSR, Flyttsamelista og FrP) var imot og mente ordningen var for kostbar (minst 1,2 mill. per år) og udemokratisk. Sametingsrådet hevder endringene vil styrke arbeidet med de samiske sakene og således er verdt pengene.

Rituelle politiske øvelser

Det har etterhvert blitt en regel at viktige samepolitiske spørsmål til reduseres til spørsmål om samisk institusjonsbygging, politisk og administrativ organisering og nye og økte tilskuddsordninger. 24. mai 2004 innførte Sametinget dagens komitéordning for å styrke det politiske arbeidet til de folkevalgte. Ett av resultatene var et dramatisk fall i antall artikler og saker i norske og samiske medier om nettopp samepolitikk og Sametinget.

Sametingets plenumssamlinger var (før komitéene) et åpent politisk verksted, der den faktiske politiske kampen mellom partiene skjedde på talerstolen og for åpen mikrofon. I dag framstår debattene i Sametinget som rituelle politiske øvelser, der de ulike posisjonene markerer seg overfor et ikke-eksisterende publikum og et fraværende pressekorps.

Manglende debatt

For selv om komitémøtene også er og har vært åpne, medførte omorganiseringen en merkbar redusert medie- og publikumsinteresse. Resultatet er at velgerne har mindre mulighet til å følge de samepolitiske debattene og beslutningsprosessene – og dermed redusert mulighet for påvirkning.

Samtidig har ingen av de samiske mediene lagt spesielt godt til rette for en folkelig samepolitisk debatt. NRK Sami radio har i perioden også lagt ned sine nettbaserte debattforum, og bare avisen Ságat ser ut til å verdsette publikum og velgernes meninger (på papir). Vi snakker i beste fall om en svært oppdelt og begrenset samisk offentlighet.

Dårlige politiske løsninger

Samepolitikkens viktigste utfordring er mangel på de gode, politiske idéene og løsningene. Partiene er små og lukkede arenaer, komitéene er i praksis lukkede arenáer, Sametingsrådet er lukket i sine drøftinger og sin saksbehandling – og Sametingets plenum er i praksis en arena for debatt over beslutninger som allerede er fattet.

I dette nokså lukkede, politiske kretsløpet vet alle, at skal man nå fram med sine forslag må de kretse rundt 1) tilskudds- og støtteordninger, 2) nye samiske institusjoner, 3) Sametingets organisering/finansiering og 4) anklager/ønsker rettet mot norske myndigheter. I et politisk miljø som ikke er åpent for avbrytelser, innsigelser og alternative forslag fra det samfunnet det er ment å betjene, framstår de dårligste idéer som bedre enn ingen idéer.

Sametinget på Facebook

Kamp om honningkrukka

Utad fortoner denne utviklingen seg som en kamp om hvilke folkevalgte og miljøer som skal få adgang til honningkrukka (pdf). For det er altså et faktum at mens samefolkets innflytelse begrenses, vokser antall folkevalgte, byråkrater og samiske institusjonsarbeidere rundt i lokalsamfunnene som lever alminnelig godt av Sametingets ordninger. De folkevalgtes engasjement for egne godtgjørelser og honorarer er lagt merke til.

I mediene har de samepolitiske sakene paradoksalt nok utviklet seg i retning av hvordan det var før, og rett etter, Sametingets opprettelse: tilfeldige, konfliktorienterte og med klare fronter mellom samer og nordmenn (etnisk). Manglende åpenhet og mulighet for påvirkning i samepolitikken har redusert medienes interesse for og prioritering av samepolitikk – og har gjort frontene hardere. For det man ikke forstår, frykter man.

Et system i krise

Sametingets visepresident Laila Susanne Vars foreslo denne uka å opprette samiske språksentre i Indre Finnmark fordi hun mener å konstatere en negativ språkutvikling blant annet i Karasjok og Kautokeino. Kanskje er det riktig observert. I alle fall er det en viktig sak.

Men Karasjok er da vitterlig det samiske lokalsamfunnet i Norge med de fleste og de største samiske institusjonene: forlaget Davvi Girjji, De samiske samlinger, Sametinget og NRK Sámi radio. Kommunen har samiskspråklige barnehager, samiskpråklige barne- og ungdomsskoler og er vertskommune for en av landets to samiske videregående skoler, flere ulike samiske helseinstitusjoner og to samiske bibliotek. For å nevne noe.

Å foreslå etablering av et språksenter med 1-3 ansatte i Karasjok for å styrke språksituasjonen i Karasjok, framstår i en slik sammenheng først og fremst som et uttrykk for akutt politisk avmakt og mangel på idéer. Og på et samepolitisk system i krise.

Artikkelen ble publisert som kronikk i Finnmarken og Finnmark Dagblad mandag 1. mars 2010.

24Feb

Dugnad for samisk V – eller betalt per ord?

Språkarbeider Jane Juuso fra Isak Saba senter lanserte i dag idéen om etablering av et felles samisk språkverktøy på Sametingets språkseminar (pdf). Hun etterlyste mer handling og mindre byråkrati rundt samisk språk. Ett av spørsmålene hun stilte var: er det blitt slik at vi har bare har samiskspråklige miljøer der vi er villige til å betale folk for å snakke samisk? Har samisk blitt et betalt språk for samiske byråkrater?

Microbetaling (en. Wikipedia: micropayment) er i skuddet i mediebransjen, der man diskuterer hvordan man skal få journalistikken til å betale seg. Kanskje har vi kommet dithen at vi må begynne å snakke om hva som fungerer best som betalingsmodeller for bruk av samisk også? Kanskje vi skal betale samisktalende per samiske ord? Da kunne kanskje de fullt ut tospråkelig til og med leve av sin språkkompetanse.

Jeg lanserte idéen om et åpent og fellesnordisk språkforvaltningssystem høsten 2008, noe i retning av det Jane Juuso etterlyser i februar 2010. Fremskrittene innen samisk språkutvikling skjer med andre ord ikke med lysets hastighet. Men jeg tror fremdeles på et “dugnadsbasert” system, der alle samiske institusjoner fritt deler språkkompetansen med alle andre som deltar i prosjektet. Jeg tror tilstrekkelig mange ønsker å bruke samisk, både enkeltpersoner og institusjoner, men det er dessverre ikke enkelt nok.

Mange samer har en tendens til å gjøre bruk av samisk til et moralsk spørsmål: du bør snakke samisk av hensyn til din bakgrunn, dine barn og din kultur! Jeg tror imidlertid valg av språk er mye et praktisk spørsmål for de fleste av oss – vi velger det som er praktisk og enkelt for oss. Det handler tross alt om kommunikasjon. Vi må med andre ord gjøre det enklere å snakke og bruke samisk og enklere å lære.

Visepresident Laila Susanne Vars gjorde et betydelig poeng av Juusos mange poenger og mente norske myndigheter hadde noe å lære av hennes  tanker om språk. Men det har jaggu Vars og Sametinget også. Mens språkmedarbeidere etterlyser verktøy, sitter de samiske folkevalgte med hendene i fanget og overlater til den samiske grasrota og norske myndigheter å drive den samiske språkpolitikken i praksis.

Sametinget valgte selv å legge ned sitt eget Samisk språkråd, kanskje det viktigste ombudet for samisk språk de siste 25 årene. Siden da har i praksis det samiske språkutviklingsarbeidet stagnert. Jeg tror kanskje ikke flere “råd” nødvendigvis er veien å gå. Men jeg tror kanskje det er litt vel defensivt å be norske myndigheter om å ta samiskspråklige initiativ Sametinget selv ikke er villig til å ta.

Mer lesestoff i saken:

29Jun

Dugnad for samisk – del IV (en samisk språktragedie)

Forlagsdirektør Synnøve Solbakken-Härkönen foreslår nå å gi ut en moderne og tidsriktig versjon av Konrad Nielsens enestående samiske ordbøker fra 1930-tallet. Hun mener ny bruk av tradisjonelle samiske begreper kan berike moderne det samiske språket. Det har hun sikkert rett i.

Men idéen er skrekkelig dårlig, til tross sin gode intensjon. Leder av Sametingets språkstyre, Rolf Olsen, mener å vite at Nilsens ordbøker allerede er språklig modernisert av Universitetet i Helsinki, men ennå ikke utgitt. Olsen mener saken illustrerer behovet for et nordisk kompetanse- og informasjonssenter for samisk språk.

To av de mest sentrale aktørene for samisk språk i Norge foreslår i praksis tre katastrofalt dårlige forslag:

  • å modernisere språket i Konrad Nilsens ordbøker (3 bind)
  • trykke nye og modernisert ordbøker på papir
  • etablere et nordisk kompetansesenter for samisk språk

Dersom språkrøkten av Kondrad Nilsens ordbøker allerede er foretatt , er det selvsagt ingen grunn til å gjøre jobben en gang til. Men det er da heller ingen grunn til å trykke de tre voluminøse bindene av ordboken. Et slikt bokverk vil måtte koste omkring 1.500-2.500 kroner. Ingen andre enn helt spesielt interesserte vil være interessert i betale slike summer for et språklig oppslagsverk.

Samisk på nett

Vi er allerede vant til å ha oppslagsverkene våre via nett. Jeg kjenner nemlig ingen som kjøper ordbøker for morsmålet på papir lengre, og skal man nå yngre brukere (som vel må være et mål) må den moderniserte ordskatten være søkbar og lett tilgjengelig på nett. Sametingets nettbaserte ordbase er et studium i alminnelig ubrukelighet.

Det må da være et mål at det skal være mulig å bruke samisk uten at det skal koste penger? En åpen, gratis og omfattende samisk orddatabase på nett er innen rekkevidde dersom aktørene vil. Men det kan virke som om aktørene innenfor samisk språk er mer opptatt av å bevare og utvikle sine organisasjoner og administrasjoner, mer enn det samiske språket. Det finnes enorme språkressurser, for den som vil samordne og tilgjengeliggjøre.

Samisk språkbyråkrati

Forslaget om et “nordisk kompetansesenter for samisk språk” er imidlertid det som gjør meg mest oppgitt. De tre sametingene har egne administrative enheter for samiske språksaker. I tillegg har vi altså det norske Sametingets språkstyre (som Olsen leder) og en nordisk språknemd for samisk språk underlagt de tre sametingenes samarbeidsorgan Samisk parlamentarisk råd.

Den nordiske språknemden har sågar opprettet et nordisk nettforum (kostnadsfritt) for nettopp debatt og utveksling av informasjon omkring samisk språk i Norden. Så hvorfor trenger vi “nordisk kompetansesenter for samisk språk”? Hva trenger vi trykte ordbøker til, når utfordringene våre er digitale? Hvem tar utfordringen med å koordinere språkmiljøene og de mange språklige ressursene som finnes?

Og hva skyldes denne særegne samiske trangen til mer byråkrati og administrasjon? Hva er det som gjør at et av verdens minste språk og kulturer oppretter flere offentlig finansierte organisasjoner som konkurrerer med hverandre i mål og hensikt?

Det er jo ikke mangel på ord som er problemet i samisk, det er mangel på tilgjengelighet på de arenaer og plattformer vi oppholder oss: nett og mobil.

Andre artikler i serien “dugnad for samisk”:

  1. Dugnad for samisk
  2. Dugnad for samisk – del II
  3. Dugnad for samisk – del III
28Oct

Å ta livet av et språk

Samisk er et døende språk. Noen vil gi ungdom og foreldre skylda for det. For da blir det bedre, eller?

40 representanter for ulike arktiske urfolk var samlet tidligere i Tromsø for å bekjempe språkdøden. Ifølge fagfolkene taper urfolksspråkene i konkurranse med majoritetsspråkene. Det hevdes at ungdommen velger bort bruken av sitt eget språk. Og foreldrene deres tar heller ikke tilstrekkelig ansvar.

Hvilke valg er det språkforskerne mener ungdommen har? Har samiske barn og unge lærebøker på samisk eller litteratur som stimulerer språk og leselyst? Nei. Finnes Harry Potter på samisk? Nei. Oversettelser av etterspurt litteratur er ikke politisk eller kulturelt korrekt for samiske forleggere – og heller ikke for finansieringskilden for litteratur (Sametinget). Formålet med samiske bøker er at de skal produseres av samer, på samisk og at de er offentlige finansiert av samiske myndigheter. Det er samisk litteratur. Om noen faktisk leser bøkene, er det ingen som bryr seg om. Det er ikke et mål.

Har samiske barn samiskspråklig programvare når de skal ferdes på nett og i sosiale medier? Nei. Nettet er fullt av programvare og tjenester som er åpne for oversettelser til samisk. OpenOffice er en fri programvarepakke som enkelt kunne vært oversatt til samisk og delt ut gratis til alle samiske skoler og elever. Har noen oversatt OpenOffice til samisk? Nei. Facebook er tilgjengelig for oversettelse. Har noen oversatt Facebook til samisk? Nei.

Oversetterne er opptatte med å oversette kommunale og politiske sakspapirer eller med reise på språkseminarer. Sametinget bevilger 50 millioner kroner til de samiske kommunene hvert år for å «kompensere for merkostnader knyttet til tospråklighet». Smak på den:  merkostnader knyttet til tospråklighet. En samisk kommune mener altså at den må ha ekstra betalt for å betjene sine samiske, tospråklige innbyggere. Positive holdninger til språk, det der.

Burde vi ikke bruke språkpengene der de faktisk kunne bidratt til vekst i bruken av samisk? Det ville kostet noen titalls tusen kroner å oversette programpakken OpenOffice til samisk, som ville gitt alle samiske barn og hele samfunnet en samiskspråklig programvarepakke. Facebook kunne vært oversatt for tilsvarende. Det samme som det koster å ha et par deltakere på en hvilken som helst språkkonferanse.

Dårlig samvittighet hos foreldre og ungdom sikrer ikke språkets overlevelse, selv om enkelte stadig insisterer på at det å snakke samisk er et spørsmål om samfunnsmoral og korrekt politisk innstilling. Dem om det. For oss andre handler språk om å forstå og bli forstått. Om kommunikasjon. Om samtaler. Om mennesker.

Språk er det grunnleggende sosiale elementet i ethvert samfunn. Oversetting av sakspapirer og resolusjonsforslag  er og blir en språklig blindvei. Ja, noen foreldre velger norsk fordi de da vet at ungene får skolebøker på samme språk som undervisning skjer. Fordi de lever lettere med å ta livet av et språk, enn å ydmyke sine egne barn ved å velge en 10-årig samisk skole uten læremidler og lærere.  Så kall dem gjerne svikere. Men deres barn kommer oftere glad og smilende hjem fra skolen.

Det er et svik man kan leve med.

Oppdatert
Akkurat når du tror det ikke kan bli verre, så er det akkurat det det blir. Samiske parlamentarikere har samlet seg til konferanse i Rovaniemi – åpenbart for å løse problemene knyttet til det samiske språk. Og her er løsningen som fikk applaus blant parlamentarikerne:

Rovaniemi parlamentarikerkonferanse 2008

30Jun

Byråkratene til redning. Språket er reddet.

Ja, hold på hatten folkens og pust lettet ut. Flere byråkrater, kraftfulle offentlige strategier og flere interdepartementale utvalg skal sikre at også framtidige generasjoner nordmenn snakker og forstår norsk. Språket er med andre ord reddet:

Regjeringa vil etablera språkpolitikk som eit heilskapleg, sektorovergripande politikkområde med kulturpolitisk forankring (jadajadajada) Språkrådet skal styrkjast som operativt, fagleg-administrativt samordningsorgan for ein sektorovergripande språkpolitikk. Dessutan får Språkrådet eit ansvar også for andre språk enn norsk, m.a. eit fagråd for minoritetsspråk, framandspråk og språkopplæring. (jadajadajada)

Puh. Språkrådet har jo allerede demonstrert sin knivskarpe fullstendig manglende evne til å engasjere oss språklig gjennom sine dølle og utrolig lite interaktive nettsider. Hva er det som gjør at språk alltid skal lukkes inn i autorative baser og byråkratisk avlukkede språkmiljøer – framfor å slippes løs på folket?

Hvilke andre tema enn utvikling av språk, fagterminologi og språkdatabaser egner seg som åpen, felleskulturell dugnad på nett? For guds skyld da mennesker, slipp språket løs. Gi oss en anledning til å engasjere oss. Hva er det verste som kan skje? Jeg gjentar:

Regjeringa vil etablera språkpolitikk som eit heilskapleg, sektorovergripande politikkområde med kulturpolitisk forankring (jadajadajada) Språkrådet skal styrkjast som operativt, fagleg-administrativt samordningsorgan for ein sektorovergripande språkpolitikk. Dessutan får Språkrådet eit ansvar også for andre språk enn norsk, m.a. eit fagråd for minoritetsspråk, framandspråk og språkopplæring. (jadajadajada)

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.