Tag: urfolk

4Dec

Utkast: NRK Brennpunkt “Førsteretten” – en endeløs rekke feil og unødvendig drama

NRK Brennpunkt og journalist Astri Thunold avslutter dokumentaren “Førsteretten” med å konkludere at urfolksrettigheter gjør samene til et “utvalg folk” i Norge. Det gjør de etter en time med genetisk drama, faktafeil og sammenblandinger.

Førsteretten oppsummert

Alle faktafeil, misforståelser, overdrivelser, gjentakelser (av feil) og løse spekulasjoner om så mange tema som man forsøker å binde sammen med genetikk som underliggende tema, gjorde dokumentaren ulekker. Å avslutte den med påstander om samer som “utvalg folk” i en dokumentar så preget av genetikk og dna, var spesielt. Veldig spesielt.

Dokumentaren blir ikke bedre av at sametingspresident Egil Olli og flere andre i filmen ikke later til å ha kunnskap om de fagområder og tema de er satt inn i og diskuterer. Med noen få unntak. Egil Olli svarer generelt unnvikende og tilsynelatende kunnskapsløst om de tema han intervjues om. Han blir ikke bedre av at han åpenbart ikke forstår helheten i den  dokumentaren han deltar i.

Alt i alt er alle tema berørt i filmen gode og viktige. Den berører svært relevante problemstillinger: hvem er samer, hvor kommer de fra, hva er rimelige rettigheter innenfor rammene av urfolksretten, hvem skal ha stemmerett, hvem skal ha rett til bruks- og eiendomsrett, skal man drive genetisk forskning på eldre skjelettmateriale. Hovedproblemet med dokumentaren er at den forsøkte å si noe om alt, som ikke nødvendigvis henger sammen – og at den inneholdt så mange faktiske feil og tendensiøse framstillinger av svært komplekse områder.

Gjennomgang av Førsteretten – minutt for minutt 

På NRKs Nett-tv står følgende innledning å lese:

1. “Førsteretten. I Finnmark er jurister i gang med å kartlegge hvilke områder samene har krav på, som urfolk. Urfolksretten bygger på at samene er et opprinnelig folk i nord. Nå kan forskning gi mer sikker kunnskap om dette, gjennom å sammenlikne DNA fra tusenårgamle skjeletter med DNA fra nålevende befolkning. Men Sametinget vil ikke ha slik forskning på samiske skjeletter.”

Allerede her er det minst fire faktiske og vesentlige feil:

  1. Finnmarkskommisjonen arbeider med å kartlegge alle folks (samer, kvener, nordmenn og andre) rett til eiendom.
  2. Urfolksretten bygger på at samene var i sine områder da dagens statsgrenser ble trukket, at de har en distinkt og egen kultur og at de oppfatter seg som et folk. Det er ikke krav om at urfolk skal være et “opprinnelige folk i nord”.
  3. Ingen pågående DNA-forskning vi kjenner til pågår med sikte på å avdekke hvor samene kommer fra i den hensikt å avdekke om samene er et “opprinnelig folk i nord” i folkerettslig forstand.
  4. Sametinget har ikke fått noen søknader om å forske på samiske skjelettmateriale, og har således ikke nektet noen å forske på det. Parlamentet har heller ingen vedtatt politikk som tilsier at slik forskning ikke kan innvilges dersom søknader fremmes.

2. Intervjuobjekt uttaler (00:11:) De (reindriftssamene) er jo innfelt i loven, Finnmarkseiendommen. Og har reindriftslov – hva slags lov har vi?

Feil. Reindriften er gitt anledning til å oppnevne en representant til styret for Finnmarkseiendommen. Finnmarksloven regulerer ikke på noen annet måte forholdet til reindriften mer enn den regulerer forholdet til andre næringer eller interesser.

3. Kommentator (00:30): For 21 år siden så skrev Norge under på en avtale på en avtale der det står at urfolk har rett til å eie land de tradisjonelt har brukt. Og i Norge er det samene som er urfolket. Betyr det at samene har mer rett til land enn andre? Dette spørsmålet har gjort mange urolige, særlig i Finnmark. Det er Finnmarkskommisjonen som er gitt ansvar å gi svar på spørsmålet. Og akkurat nå står det første slaget å Stjernøya.

Feil. Finnmarkskommisjonen skal avdekke om nordmenn, kvener eller samer har opparbeidet seg bruks- eller eiendomsrett til landområder i Finnmark etter de internrettslige regler som eksisterer i norsk lov (ikke folkeretten). Kommisjonen skal ikke svare på eller utrede hvorvidt samene har mer rett til land enn andre.

4. Kommentator (01:42): Finnmarkskommisjonen skal kartlegge hvilke områder som tilhører urfolket.

Feil. Finnmarkskommisjonen har ikke et slikt oppdrag. Kommisjonen arbeider ikke etter folkerettens bestemmelser, men norske internrettslige regler. Finnmarkskommisjonen skal kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk, og er ikke begrenset til urfolk. Det inkluderer alle etnisiteter, grupper eller næringsutøvere. Kommisjonen skal ikke tildele nye rettigheter, men avdekke allerede eksisterende rettigheter tidligere ikke anerkjent i norsk rett.

5. Kommentator (01:50): Kommisjonen er satt ned etter krav fra Sametinget.

Feil. Loven er vedtatt med basis i et lovforslag fremlagt av Stortingets justiskomité den 9. mai 2005. Dette forslaget var igjen basert på Ot.prp. nr. 53 (2002-2003), men hadde gjennom konsultasjoner mellom Stortingets justiskomité, Sametinget og Finnmark fylkesting, gjennomgått omfattende endringer med tilhørende tilføyinger. Finnmarksloven med bestemmelser om utredning av rettsforholdene i Finnmark ble vedtatt av Stortinget med stort flertall.

Kilder:
Finnmarkskommisjonen
Finnmarksloven 

Forskrift om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark

6. Kommentator (01:56): Stjernøya er prøvesteinen, her skal det første slaget om Finnmark stå. Men hvem er mest urfolk her. Handler det om hvem som kom først?

Svarene som gir av intervjuobjektene tilsier at de begge er av den oppfatning at spørsmålet er relevant for Finnmarkskommisjonens arbeid. Det er det ikke. Se pkt 3.

Og det handler heller ikke om hvem som kom først. Dette spørsmålet refererer til to misforståelser hos journalisten:

  1. at Finnmarkskommisjonen skal utrede “urfolksrettigheter” særskilt
  2. at urfolksbegrepet handler om  hvem som kom først

Kulepunkt 1 er besvart i pkt. 3 overfor. Urfolksbegrepet stammer fra ILO-konvensjon nr. 169 som definerer urfolk slik:

  • a) stammefolk i selvstendige stater som gjennom sine sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap, og hvis status helt eller delvis er regulert av deres egne skikker og tradisjoner, eller av særlige lover eller forskrifter;
  • b) folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.

Egen identifisering som urfolk eller stammefolk skal være et grunnleggende kriterium for å bestemme hvilke grupper bestemmelsene i denne konvensjonen skal gjelde for.

Det handler derfor ikke om hvem som kom først, men om hvem som levde i området da statsgrensene ble etablert. Likefullt presenterer NRK Brennpunkt her en sekvens der representanter for fastboende og reindriften snakker om saken som om journalistens innledende påstander er korrekte. Det er de ikke.

7. Kommentator (05:00): Det meste av Finnmark og Stjernøya har vært eid av Staten. Nå krever reindriftssamene denne eiendomsretten som urfolk.

Feil. Representanter for reindrift har krevd eiendomsrett til Stjernøya, Nesseby kommune og mer, men svært langt ifra eiendomsretten til hele Finnmark.

8. Kommentator (07:30): Reindriftssamene krever eiendomsrett som urfolk. For å få lov til å drive med rein i samiske områder, må du være av samisk ætt. Betyr det at reindriftssamene er mer urfolk enn de fastboende?

Nei. Og svaret hadde enkelt latt seg finne i enhver tekst om ILO-konvensjonen.

9. Kommentator (11.34): Både samer og ikke-samer kan ha opparbeidet eiendomsrett i Finnmark, men bare samer kan kreve eiendomsrett som urfolk. Det har Stortinget bestemt da Norge i 1990, som første land i verden, vedtok ILO-konvensjon 169. I teksten står det at urfolk har rett til å eie og besitte områder sine tradisjonelle områder.

Kommentators statement etterfølges av et intervju av tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga, som åpenbart ikke kommenterer de påstander som spiller opp til intervjuet, men som beskriver Norges rolle i utformingen og implementering av ILO-konvensjonen.

Feil. Samer kan kreve eiendomsrett som følge av norske internrettslige regler, og har altså per definisjon ikke noen særrettigheter som går utenpå andre ikke-samer som krever eiendomsrett. Dersom to parter strides om eiendomsretten til et område, vil det derfor ikke være partens etnisitet eller eventuelle status som urfolk som avgjør hvem en eventuell eiendomsrett tilfaller, men den faktiske bruken av området av partene.

10. Sametinget er samenes eget parlament, valgt av og blant samer. Du trenger ikke å kunne samisk for å bli valgt hit, og kunne samisk er heller ikke noe krav for å kunne stemme ved sametingsvalg. Det er slekten som avgjør. For å få stemmerett til Sametinget må du være av samisk slekt.

Feil. Det er et krav om at du må oppfatte deg som same –  og enten snakke samisk eller ha en forelder/besteforelder/oldeforelder som hadde samisk som hjemmespråk. Det betyr konkret at man kan lære seg samisk og sånn sett oppfylle språkkravet. Adopterte barn kan også registrere seg i samemanntallet.

11. Ingen andre enn samer har politiske rettigheter i Norge basert på avstamming. Urfolk har rett til selvstyre i sine områder.

Tendensiøst å bruke begrepet “rettigheter basert på avstamming”, når man ser på hva som er faktisk riktig i pkt.10 over. Men ekspertkommentator (på slutten av programmet) Anne Julie Semb bruker nettopp dette begrepet i et foredrag for Fritt Ord under debatten om Fjellfinnhua.

12. Kommentator (16:00): Stjernøya er av Sametinget definert som samisk område. Men uten samiske forfedre, kan Bjørg (en av hovedpersonene i reportasjen fra Stjernøya) aldri få rettigheter som urfolk.

Filmklipp Stjernøya:

Bjørg: Har jeg ingen rett i forhold til han?
Journalist: Nei.
Bjørg: Men hvis jeg gifter meg med han, så har jeg litt mer rett?
Journalist: Ja, litt mer. Men du har ikke stemmerett.
Bjørg: Hvor sprøtt er ikke det.

Tendensiøst og feilaktig. Bruk av begrepet “samisk område” refererer til pkt 12 overfor, hvor det opplyses at “urfolk har rett til selvstyre i sine områder”. Ifølge journalisten er Stjernøya en del av dette “området”, og journalisten kan opplyse intervjuobjektet at innenfor dette “selvstyreområdet” har Bjørg ingen rettigheter. Her blander journalisten ukritisk folkerettens krav til urfolks rettigheter med Finnmarkskommisjonens prosess med utredning av bruks- og eiendomsrettigheter på Stjernøya – som er to helt forskjellige og separate prosesser.

Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen (2005) er en oppfyllelse av folkerettens krav om urfolks rett til territorielt selvstyre, og anerkjent av Sametinget som nettopp det. Innenfor rammene av Finnmarksloven har Bjørg stemmerett gjennom Finnmark fylkesting som oppnevner tre av seks styremedlemmer i Finnmarkseiendommen. Altså det stikk motsatte av hva journalisten hevder.

Eiendomskravene knyttet til Stjernøya har i praksis ingenting å gjøre med folkerettens krav om urfolks rett til selvstyre/selvbestemmelse, men er relatert til ordinære norske, internrettslige regler knyttet til opparbeidelse av eiendomsrett. Liknende rettsprosesser er gjennom historien gjennomført i hele Norge – unntatt Finnmark.

Uavhengig av hva som er tema (urfolks rett til selvbestemmelse eller krav om eiendomsrett), så har Bjørgs sivilstatus ingen innvirkning på urfolks- eller eiendomsrettigheter. Altså også stikk motsatt av hva journalisten hevder.

13. Kommentator (16:01): Bjørg kan aldri bli fullverdig borger av Sameland. Hun kan aldri få stemmerett til Sametinget, uansett hvor lenge hun bor og arbeider på Stjernøya. Stemmerett og eiendomsrett henger sammen i Finnmark. Nesten all jord eies nemlig av befolkningen i fellesskap. I dette felleseiet, kalt Finnmakseiendommen, teller hver samisk stemme minst seks ganger så mye som stemmen til andre finnmarkinger.

Felleseie var likevel bare en halv seier for Sametinget da Stortinget vedtok Finnmarksloven i 2005. For det var ikke felleseie samene hadde kjempet for foran Stortinget. Og det er ikke felleseie ILO konvensjonen handler om. Konvensjonen gir samene rett til å eie og besitte sine landområder. Det var løftet samene hadde fått.

Korrekt – og feil. Bjørg kan teoretisk sett “få stemmerett i Sameland” dersom hun lærer seg samisk og bruker samisk som hjemmespråk.

Korrigering: Anne Julie Semb (se kommentarfeltet nederst) har gjort meg oppmerksom på at lovforarbeidene til sameloven faktisk ikke tillater ikke-samer å integreres i det samiske samfunnet på en måte som gir stemmerett i 1. generasjon. Norsktalende (feks) kan lære seg samisk og dermed gi sine barn (2.generasjon) det rettslige grunnlaget (hjemmespråk) som gir rett til registrering i Sametingets valgmanntall. Språkkriteriet for registrering i samemantallet krever at man har snakket samisk fra barndommen av.

Jeg vil allikevel hevde, i motsetningen til Semb, at språkkriteriet er et kulturelt kriterium og ikke et spørsmål om avstamming eller blod. Spørsmålet om kriteriene for stemmerett er forøvrig en annen debatt, men åpenbart en viktig debatt.

I dette tilfellet vil allikevel den ikke-samisktalende ha stemmerett til Finnmark fylkesting, som oppnevner halvparten av styremedlemmene i Finnmarkseiendommen. Ettersom denne forvaltes i fellesskap mellom Sametinget og Finnmark fylkesting, blir det feil å si at ikke-samer ikke har “stemmerett i Sameland”. Alle har stemmerett, men ikke alle har stemmerett til Sametinget.

Finnmarksloven er akseptert og godkjent av Sametinget som en oppfyllelse av ILO-konvensjonens krav om urfolks rett til å eie og besitte sine landområder. De samene som “kjempet foran Stortinget” kjempet aldri for retten til å eie og besitte sine landområder alene. Kampen på 1980-tallet handlet i hovedsak om kulturelle, sosiale og politiske rettigheter. Samene har aldri, noen gang i historien, fått noe eksplisitt løfte fra noen norske myndigheter om å eie eller besitte sine landområder, utenom Finnmarksloven fra 2005.

14. I FN fikk samene støtte for at felleseie alene ikke var nok. Derfor gikk Stortinget med på at ILO konvensjonen skal gjelde foran Finnmarksloven, ved motstrid. Hva betyr egentlig det? Og hva vil det få å si for folket på Stjernøya. Det skal Finnmarkskommisjonen finne svar på.

Feil. FN har aldri uttalt seg om innholdet i Finnmarksloven, og slett ikke om hvordan kravet om retten til å eie og besitte landområder skal løses i Norge. Tvert imot er statene gitt stor frihet til å løse urfolksrettighetene innenfor sine egne lovrammer.

Feil. Finnmarkskommisjonens mandat og oppgave er ikke å trekke opp grensene mellom Finnmarksloven og ILO konvensjonen. Finnmarkskommisjonen skal etter gjeldende rett utrede om noen (nordmenn, kvener, samer eller andre) kan ha opparbeidet seg (ordinær) bruks- eller eiendomsrett som rettslig sett bør anerkjennes. Slik sett er denne prosessen ikke annerledes enn de rettsprosesser som er gjennomført andre steder i landet med samme formål.

Journalisten blander systematisk folkerettens bestemmelser om et folks (urfolk) rett til kollektiv rett, med de rettsprosesser Finnmarkskommisjonen representerer – som handler om individers eller gruppers bruks- og eiendomsrett. Disse forholdene er i utgangspunktet to svært forskjellige prosesser, og reguleres av svært forskjellige rettsregler.

15. Kommentator (18:10): Finnmarksloven skal behandle alle likt. Men samtidig er loven vedtatt for å oppfylle urfolksretten. Og ved motstrid gjelder ILO konvensjonen foran loven.

Viktig poeng, her er journalisten våken nok til faktisk anerkjenne at Finnmarksloven nettopp er en oppfyllelse av urfolksretten, med Sametingets aksept av nettopp det.

16.  Kommentator: (19.56): Når det gjelder stemmeretten, så legger man jo avstamming til grunn.

Egil Olli: Ja.
Journalist: Hvorfor det?
Egil Olli: Det er sikkert litt forskjellige meninger om det, men men
Journalist: Men hva mener du?
Egil Olli: Vi har hatt en del debatt om akkurat det også, om for eksempel ektefeller skal kunne skrives i manntallet. Sverige har vel gjort det. Foreløpig har vi nok kommet til den konklusjon om at det ikke er ønskelig.
Journalist: Men hvorfor er det ikke ønskelig?
Egil Olli: Nei, for at det er vel kanskje en redsel for at det blir utvannet.
Journalist: Hva blir utvannet?
Egil Olli: At samene, at Sametinget kanskje blir, for eksempel om noen generasjoner, består av ikke-samer.

17. Kommentator (21:37): Urfolksretten bygger på at samene er et opprinnelig folk som bodde i Norge lenge før grensene (mellom statene) ble trukket opp. Allerede på 800-tallet skildret Ottar et folk han kalte “fenni” som jaktet villrein. Få vet mer om folkene på denne tiden, enn professor Einar Niemi ved Universitetet i Tromsø.

Feil. Urfolksretten bygger på forståelsen av at samene var i Norge på det tidspunkt grensene ble etablert mellom statene, at de hadde/har en kultur og samfunnsinstitusjoner som skiller seg fra mojoritetsbefolkningen. Internasjonalt tillegges det også vekt at et urfolk er i minoritet i de stater de lever. FNs moderne urfolksdefinisjon inkluderer;

  • folkegruppen identifiserer kollektivt og individuelt som folk og urfolk
  • historisk tilstedeværelse i sine områder fra før-kolonistisk tid (grensefastsettelse)
  • sterk tilhørighet med områder og naturressurser
  • særegent sosialt, økonomisk og politisk system/kultur
  • særegent språk, kultur og tro
  • ikke-dominerende (minoritet) i storsamfunnet
  • vilje til overlevelse og videreutvikling av sitt samfunn, sin kultur og sine institusjoner

Urfolk kjennetegnes dessuten som regel av at de ikke har egne stater, hvor deres kultur, språk og samfunnsliv ivaretas. Det har nordmenn, svensker og finner (kvener).

18. Kommentator (23.05): Også kvenene har forsøkt å få urfolksstatus, men det fikk ingen støtte fra Sametinget.

Egil Olli: Altså, kvenene er ikke urfolk, for det er den samiske befolkningen som var her, ikke sant. Kvenene er innflyttere fra Finland. De ønsker nok å være…, de har et eget språk, sier de. Og det er mulig, men det er jo finsk.

Journalisten: Er det viktig å skille urfolk fra andre minoriteter?

Egil Olli: Ja, det er viktig. For å sammenlikne for eksempel, hvis samene får det sånn og sånn, så skal alle de nye innflyttere få det. Det blir feil, det blir helt feil. Samene er også en minoritet, men de er også urfolk. Samene som urfolk er ikke innvandret, men har vært her.

19. Kommentator (24.40): Bare et urfolk kan gjøre krav på landrettigheter og selvstyre. Så hvem har førsteretten til Finnmark? Hvilket slektskap er det egentlig mellom fortidens finnmarkinger og de som lever her i dag? De eldste spor etter mennesker i Finnmark går 10.000 år tilbake i tid. Hvem de var er det ingen som vet. Det meste av historien vår ligger i mørke, arkeologene kan bare tolke sporene. Men en sjelden gang finner de også mennesket selv.

Feil. Det er ingen kobling mellom en genetisk forståelse av “hvem som var først” og urfolksdefinisjonen. Det er ingen kobling mellom det genetiske arvematerialet i gamle funn og dagens befolkning, når det gjelder samenes status som urfolk.

20. Kommentator (25.17): Her ligger en kvinne som døde i Norge for rundt 1.000 år siden. Hvem hun var, er det ingen som vet. Men forskere kan ta DNA-prøver av skjelettet hennes og undersøke om hun er i slekt med oss.

Klipp/ Asgeir Svestad: Ja det er jo et veldig interessant spørsmål. Det vet man jo ikke før man har undersøkt. Det viser jo slektskap mellom folk, slektskap til nålevende befolkning – kan vise.

21. Kommentator (25.46): Denne kvinnen ble funnet i en viking-grav. Hadde graven vært samisk, måtte arkeologene bare ha gravd henne ned igjen. Det har Sametinget bestemt. Sametinget vil ikke ha slik DNA-forskning på samiske skjelett.

Feil. Sametinget har ikke, verken administrativ eller politisk, fattet noe vedtak som innebærer et generelt forbud mot DNA-forskning på samiske skjeletter. Det er Sametinget som er forvaltningsmyndighet for alt samisk skjelettmateriale. All forskning på samiske skjeletter skal først vurderes i forskningetnisk komité før saken avgjøres av Sametinget. Ingen søknader er kommet til Sametinget om slik forskning.

Finnmark Dagblad: Benekter nei til DNA-forskning

22. Kommentator (26:24): 94 pappesker har landet i Kirkenes. I hver kasse ligger et navnløst skjelett fra middelalderen som kunne gitt svar på samefolkets opphav. Sametinget har bestemt at de skal tilbake der de ble funnet, i Neiden i Øst-Finnmark. Skjelettene skal graves ned igjen og bli til jord. Dermed forsvinner kunnskap om hvem de var og hvem som er deres etterkommere.

Feil. Sametinget har ikke, verken administrativt eller politisk, vedtatt begravning av disse skjelettene. Dette er et resultat av den lokale menigheten og Universitetet i Oslo. Sametinget har imidlertid støttet kravet.

Feil. Det er allerede tatt genetiske prøver av samtlige skjeletter som begraves, som det vil være fullt mulig å drive genetisk forskning på et senere tidspunkt, dersom det er ønskelig. Det er dessuten rundt 1000 liknende skjeletter ved Anatomisk Institutt i Oslo. Mulighetene for genetisk forskning på eldre samisk skjelettmateriale burde således være godt ivaretatt. Ettersom ingen har søkt om å få drive genetisk forskning på hele eller deler av dette materialet, er det heller ingen åpenbar kunnskap som går tapt.

23. Kommentator (29:25): Hvem var de menneskene som befolket Norge for 1000 år siden? Og er vi deres etterkommere? DNA fra skjelettene kan gi svar. Men samiske skjelett er ekskludert fra denne forskningen.

Feil. Ingen samiske skjeletter er ekskludert fra noen genetiske studier, heller ikke denne konkrete studien omtalt i NRK Brennpunkt. Forskerne bak studien sier selv i programmet at de hadde ikke tid til å søke om tillatelse fra Sametinget, og dermed valgte å utelate samiske skjeletter.

24. Kommentator (30:56): Den ortodokse menigheten protesterte mot oppgravingen i 1915. Det er også menigheten som har krevd gjenbegravelse.

Under pkt 24 hevdet journalisten at det var Sametinget som hadde bestemt at skjelettene skulle gjenbegravelse. Saken er at Sametinget ikke motsatte seg en slik gjenbegravelse, men avtalen om begravelsen ble inngått mellom Universitetet i Oslo og den ortodokse menigheten i Neiden.

25. Kommentator (31:53):  De kaltes for skoltesamer, den lille samiske befolkningen i Neiden. Flere av deres etterkommere har bedt om at gjenbegravelsen blir utsatt. De vil ha forskning på skjelettene for å få kunnskap om hvem de var, før de graves ned og blir borte for alltid. Men Sametinget har valgt å følge kirkens ønske.

Klipp fra Neiden//

Å forske på skjelettene kan gi mer kunnskap om skoltesamenes historie. Det er den beste måten å rette opp gammel urett på, mener flere av skoltesamene.

Klipp fra Neiden//

I siste liten ble det tatt små prøver av alle de 94 skjelettene. for å muliggjøre forskning senere. Men fortsatt er det Sametinget som bestemmer hvilken forskning som kan gjøres.

Tendeniøst. Hele denne tematiske sekvensen bygger på den innledende påstanden om at forskning på disse skjelettene er og vil være umulig, samt på forestillingen om at Sametinget har godtatt gjenbegraving nærmest for å forhindre forskning på skjelettene.

Sekvensen avsluttes med kommentaren om at det “i siste liten ble tatt små prøver”, men at det fortsatt er Sametinget som bestemmer hvordan dette materialet skal benyttes rent forskningsmessig. Men til i dag er det ingen som noengang har søkt om å få benytte dette materialet, verken før eller etter gjenbegravningen, til dna-forskning.

26. Kommentator (37:37): Når skjelettene blir til jord forsvinner noe av muligheten for ny kunnskap om samefolkets fortid.

Feil. Det er allerede tatt prøver av samtlige skjeletter som gjør framtidig forskning på disse skjelettene mulig. I tillegg finnes rundt 1000 samiske skjeletter ved Anatomisk Institutt i Oslo. og rundt 7000 ikke-samiske skjeletter. Ingen folkegruppe i Norge er bedre representert med historisk skjelettmateriale ved instituttet enn nettopp samene, dersom man måler det i forhold til folkegruppes størrelse. Årsaken til at samisk skjelettmateriale er så rikt er nettopp raseforskningen på begynnelsen av forrige århundre.

Dermed er muligheten for forskning på historisk genmateriale bedre når det gjelder samer enn hva tilfellet er for den øvrige befolkningen i Norge.

27. Kommentator (40:12): Urfolksretten slår fast at samene er et opprinnelig folk. Men Sametinget vil ikke ha dna-forskning som undersøker om gamle skjeletter er samiske. Urfolksretten gjør samene til et utvalg folk i Norge, med rett til selvstyre og rett til å eie og besitte sine landområder.

Feil: Urfolksretten slår ikke fast at samene er et opprinnelig folk, se pkt. 19. Sametinget har ikke motsatt seg dna-forskning, verken generelt eller spesielt i noen saker omtalt i dokumentaren.

Tendensiøst: Bruken av et begrep som “utvalgt folk” om samene i Norge er historisk sett nokså grotesk med det vi vet om undertrykkelse og assimilering av samer – ikke minst med tanke på den raseforskning som også omtales i dokumentaren. Det har, som alle faktafeilene som er presentert her viser, osgå lite med dagens politiske virkelighet å gjøre. Bruken av begrepet “utvalgt folk” framstår mer som en tydelig konstatering av det som synes å være journalistens prosjekt: å blande sammen så mange tildels forskjellige tema med formål å skape inntrykk av å avdekke politiske konsekvenser av sameretten som gjør oss alle mørkeredde. Det skapes et inntrykk av endringene skjer som følge av bevisstløse stortingspolitikere, kunnskapsløse jurister og folkerettseksperter, samisk forskningsvegring og bevisst nedgraving av politisk betent genetisk materiale.

19Nov

Alt du vil vite om samer (men ikke våger spørre om)

De siste ukers mange debatter om samiske rettigheter, språk og samer generelt har virvlet opp mye god, gammel rasisme, historiske myter, ville påstander og både mer og mindre reflekterte tanker og kritiske spørsmål om norsk same- og urfolkspolitikk – og samene liv og samfunn spesielt.

En generell trend er at alt fra samisk hold tolkes i absolutt aller verst tenkelige mening. Organisasjonen for Demokrati og Etnisk Likeverd har gjort en slik holdning til alt samisk og norsk samepolitikk til sin misjon. En viktig inspirator til denne artikkelserien er reaksjonene i på artikkelen Følelsen av å være hatet…”. Det inspirerte meg til artikkel-serien : alt du vil vite om samer (men ikke tør spørre om).

Så kom med dem da: alle spørsmål du har om samer, samiske forhold, samiske rettigheter, urfolkspolitikk, norsk samepolitikk, samisk kultur og samfunnsliv, samisk språk, Finnmarksloven, ILO-konvensjon nr. 169 (Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater). Spør meg om alt du lurer på, men ikke har våget å spørre om.

Legg igjen spørsmål, kommentarer eller forespørsler i kommentarfeltet, så skal jeg svare på dem etter beste evne. Der jeg ikke vet svaret selv, lover jeg å finne svar og gi deg en referanse/lenke på hvor jeg har hentet svaret/svarene.

Nå er det helt opp til deg. Jeg venter…

Generelle og sterke ytringer om misnøye med alt samisk – og rasistiske innlegg – blir slettet uten nærmere begrunnelse og seremoni. 

16Nov

NRK Brennpunkt og sametingspresidentens avskjedssøknad

NRK Brennpunkts dokumentar “Førsteretten” om samiske rettigheter på NRK 1 i går var en salig blanding av tendensiøs journalistikk á la dokumentaren Fjellfinnhua, ELDs konspirasjoner og flere relevante, kritiske spørsmål rettet mot kjernen i den moderne urfolksdebatten. På sedvanlig vis hadde Brennpunkt-redaksjonen valgt ut et knippe skrekkeksempler i kombinasjon med tendensiøs kildebruk og sammenblanding av en rekke tema som ikke nødvendigvis hører sammen. Hver for seg viktige, men ikke nødvendigvis med en sammenbindende logikk eller tematikk.

Men det mest oppsiktsvekkende med programmet, sett med samiske øyne, var imidlertid sametingspresidentens fullstendige kommunikative sammenbrudd i beste sendetid på riksdekkende fjernsyn. På spørsmål etter spørsmål knyttet til kjerneelementer i samepolitikken og urfolksretten framstod sametingspresident Egil Olli som en nølende, uklar, stotrende, uforberedt og kunnskapsløs leder for norske samer. Det etterlatte inntrykket av denne PR-katastrofen ble at de mest tendensiøse påstandene i programmet framstod som plausible sannheter. Det er svært sjelden man får anledning til å se en toppleder falle retorisk så fullstendig fra hverandre som vi var vitne til i går kveld.

Sametingspresidentens utfordringer knyttet til kommunikasjon er imidlertid ikke av ny dato. I sak etter sak har vi sett Olli kløne det til for seg selv, for Sametinget og for det samiske folk. Olli og Arbeiderpartiets sametingsgruppe gikk til sametingsvalg med løfte om at en stemme på Arbeiderpartiet ville være en stemme for en bedre samepolitisk dialog med den rød-grønne regjeringen. Siden valget i 2009 har vi med gradvis stigende undring sett at konfliktene rundt Olli og samepolitikken har vokst til et nivå hvor man nå lurer på om det i det hele tatt finnes noen form for kommunikasjon mellom Olli og sentrale myndigheter. I sak etter sak har det blitt klart at Olli ikke makter å etablere en dialog eller samarbeidsklima, selv ikke blant sine egne partikollegaer.

Og mange registrerte med vantro at sametingspresidenten for kort tid siden inviterte Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) til samarbeid, uten at verken Olli eller EDLs ledelse så ut vil å forstå hva formålet og innholdet i et slikt samarbeid ville være.

I det siste har Olli også lagt seg ut med samtlige av sine politiske samarbeidsparter på Sametinget i så stor grad at han så seg nødt til å stille kabinettspørsmål på budsjettet via media – lenge før de faktiske budsjettforhandlingene var igangsatt.

I journalistkretser har sametingspresidenten manglende kommunikasjonsevner lenge vært en snakkis. I så stor grad at enkelte journalister har følt behov for å bistå Olli i intervjusituasjoner med formuleringer, ganske enkelt fordi de sliter med å forstå og formidle hva sametingspresidenten mener og sier. Når vi vet at nettopp kommunikasjon er samepolitikkens viktigste verktøy, forstår alle i hvilken kritisk situasjon norsk samepolitikk befinner seg. Samene er en minoritet, beskyttet av et skjørt og omstridt lovverk. Samtidig registrerer jeg at det i de samepolitiske motkreftene har vokst seg stadig sterkere de senere år, særlig etter vedtaket om Finnmarksloven.

I en slik situasjon er dialog og kommunikasjon helt sentralt i Sametingets arbeid med å bygge politiske allianser med aktører i urfolks-, minoritets- og majoritetssamfunnet. Uansett beskyttelse av samer som urfolk og minoritet, vil samene alltid ha behov for politiske venner og allierte for å bevare sin kultur og samfunnsform. Da trenger man et lederskap som evner å formulere seg og nå fram til mennesker både med fornuft og følelser.

Det vi fikk dokumentert i går var fravær av lederskap. I går så vi en president som desperat ba om avløsning. Det bør han få.

Har du eksempler på godt eller dårlig kommunikasjonsarbeid fra sametingspresidentens side – eller meninger om dette – så bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor til å fortelle eller dele lenker. Jeg setter pris på dine meninger.

16May

Sametinget – first we take Manhattan

Sametingsrådet ønsker å opprette et kontor i New York, mens professor Per Selle tar til orde for et sametingskontor i Tromsø. Begge deler er gode idéer, og helt i tråd med de siste års realiteter innenfor den nasjonale og internasjonale urfolks- og samepolitikken. Ikke uventet er det flere som reagerer på planene om et samisk New York-kontor, avisen iTromsø med politisk argumentasjon, mens Frps Tord Lien selvsagt raser på vegne av skattebetalerne.

Tegning av Sametinget i New York

Sametinget oppretter kontor i New York

Reaksjonene er forutsigbare, og forståelige dersom man legger sametingsrådets egen Vibeke Larsens argumentasjon til grunn: hun er sterkt misfornøyd med den norske regjeringens samepolitikk. Bedre er sametingspresident Egil Olli når han begrunner forslaget med å komme tettere på FN i forberedelsene til FNs urfolkskonferanse i New York i 2014. Målet med konferansen er å etablere en handlingsplan for implementering av FNs deklarasjon om urfolksrettigheter (pdf) i årene 2015-2030.

I en slik ramme blir Sametingets økte engasjement i forhold til FN ikke bare rimelig, men helt naturlig. Samene i Norden har politiske erfaringer, kompetanse, ressurser og gode styringsmodeller som i større grad enn i dag bør deles med de øvrige urfolkene i verden. 370 millioner mennesker i verden tilhører kategorien urfolk, og de færreste er i nærheten av samenes økonomiske, rettslige og politiske stilling i sine nasjonalstater. I så måte er Sametingets økte internasjonale engasjement ikke først og fremst et økonomisk spørsmål, men mye mer et moralpolitisk spørsmål.

Og nå: over til Tromsø

Arktisk råd har besluttet å legge sitt sekretariat til Tromsø. Den norske regjeringens nordområde-satsingen har Tromsø som sitt naturlige tyngdepunkt, hvor formålet er å redefinere nordområdene til et nytt, norsk, europeisk og globalt sentrum. Den samiske og urfolkspolitiske dimensjonen knyttet til Tromsø er åpenbar, ikke minst med tanke på Universitetet i byen.  De siste månedene har sett intense og til dels hatske debatter om bruk av samisk språk på veiskilt i Tromsø (og Bodø), etter at Arbeiderpartiet i Tromsø vedtok å innlemme Tromsø kommune i det samiske språkforvaltningsområdet.

Professor i statsvitenskap Per Selle fra Universitetet i Bergen har utredet de administrative forholdene ved Sametinget. Han har først og fremst sett på  administrasjonens organisatoriske forutsetninger for å betjene den samiske befolkningen og gjøre parlamentet best mulig i stand til å fungere som en effektiv politisk arena for samepolitikk. Blant hans mange forslag er å etablere et sametingskontor i ishavsbyen Tromsø.

Siden opprettelsen av Sametinget i 1989 har vi akseptert at samepolitikk stort sett er smått – og lokalt. Derfor har Sametinget gjennom årene opprettet ulike kontorer på steder som Nesseby, Kautokeino, Snåsa, Kåfjord, Drag – og Evenes! Formålet har vært å skape politisk legitimitet og oppmerksomhet i små samiske lokalmiljø. I disse årene har den dominerende trenden vært at samer flytter fra de samiske bygdene og inn i større byer og tettsteder som Alta, Tromsø og Oslo. Det har skjedd både på tross av, og på grunn av, Sametingets arbeid og kontorlokasjoner. Samepolitikken har i disse årene gjort det stadig enklere og lettere å være og leve som same – også i byene. Det er større aksept for samiske behov og rettigheter. Det er, ikke overraskende, også i byene vi ser den største veksten i samemanntallet – og hvor potensialet for fortsatt vekst er størst. Det er på høy tid å endre det politiske fokuset – og Sametingets organisering og arbeidsmetoder.

Å være same i 2011 er mer enn det stereotypiske bildet av reindriftssamen på vidda i Kautokeino eller den fastboende samen i Tana. Samisk kultur og samfunnsliv er i dramatisk endring i retning av det urbane og globale. Sametinget står i akutt fare for å bli  samepolitisk irrelevant dersom man ikke snart tar inn over seg det samiske folkets endrede demografi og behov. Sametingets kontor i Tromsø er en naturlig forlengelse av den moderne samepolitikken, og plasserer urfolkspolitikken der den egentlig hører hjemme –  i det nasjonale og globale storsamfunnet – og ikke bare de de små bygdene hvor det samiske er åpenbart og dominerende – og ukontroversielt.

Professor Per Selle analyserer flere viktige forhold ved Sametinget og parlamentets organisering, som ikke er tema i denne bloggposten. Men dersom du har interesse av dette, så finner du rapporten her og omtaler av rapporten i Altaposten, Aftenposten og NRK Sápmi. Her kan du lese sametingsdirektørens vurdering av Selle-rapporten. For ordens skyld og nye lesere: jeg har tidligere arbeidet (1999-2007) som informasjonsansvarlig ved Sametingets administrasjon.

 

 

 

1Apr

Stemmen fra Sápmi

Bilde av nettavisen til Sagat

Faksimile Ságat 1. april 2011

Tidligere kollega Anders Opdahl er nylig gitt tilliten som sjefredaktør i avisen Nordlys i Tromsø. Til avisa Ságat sier Opdahl at han vil videreutvikle avisen som den tydelige nordnorske røsten i samfunnsdebatten:

Vi er den talerstolen i nord som når best fram i den nasjonale debatten. Og det skal vi ivareta. Vi har mange dyktige samfunnskommentatorer i Nordlys.

Avisa Nordlys har mange gode kvaliteter, og har en god tradisjon på å se verden og Norge med nordnorsk perspektiv og nordnorske øyne.  Opp gjennom årene har avisa også hatt sine utmerkede penneknekter. I lys av de siste årenes utvikling innen urfolksrett og samerett i nord, mener jeg tiden er inne for at Nordlys også setter disse sakene på dagsorden i egen organisasjon.

Samiske saker har (også i Nordlys) en tendens til å behandles som nordnorske “utenrikssaker”, kuriosa eller bare godt gammelt konfliktstoff. Når hovedstaden i nord, Tromsø, nå diskuterer innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet, er det også en anledning for “hovedstadsavisa”  Nordlys til å ta et mer helhetlig ansvar for det samiske og multietniske nyhets- og kommentarstoffet i landsdelen.

Det betyr at man internt bør starte diskusjonen om hvordan man skal behandle etniske saker, samerett og urfolksstoff mer systematisk og grundig enn hva tilfellet er i dag.  Etterhvert som Sametinget vokser fram som maktfaktor og etterhvert som landsdelen framstår mer og mer som et multikulturelt landskap, fortjener også den nordnorske multikulturen et mer systematisk, grundig og kritisk blikk fra landsdelens største avis.

Den viktigste stemmen fra nord bør i større grad inkludere analyse og god journalistikk om urfolk og samer – og de  multietniske mulighetene og utfordringene i landsdelen.

30Mar

Regjeringen forsvarer samepolitikken

Rigmor Aasrud, ansvarlig statsråd for norsk samepolitikk, leverte i går et sjeldent prinsipielt forsvar av norsk samepolitikk:

Dette handler om en helt enkel dynamikk mellom majoritet og minoritet. Hvis flertallet alltid skal bestemme ut fra sine interesser alene, vil minoriteter alltid bli tapende. I et fungerende demokrati må mindretallets interesser sikres, gjennom rettigheter og dialog. Konsekvensen er at minoritetsrettigheter må være del av den generelle samfunnsutviklingen.

Aasrud reagerer på klimaet i ordskiftet rundt samiskspråklige skilt og Tromsø kommunes vurdering rundt deltakelse i det samiske språkforvaltningsområdet:

Det som uroer meg mest er utsagnene som bygger opp under myten om at samene ønsker rettigheter på bekostning av andre grupper. De mest ekstreme påstår til og med at samene konspirerer for å danne en samisk stat.

Mens organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) fører at kamp mot samiske rettigheter og i særdeleshet samenes status som urfolk i Norge, begrunner Aasrud urfolks-statusen med på følgende måte:

Samene er anerkjent som urfolk og som minoritet av Norge og av FN. Det betyr at vi er forpliktet til å sikre reel likebehandling og ikke-diskriminering. Å behandle alle helt likt er nemlig ikke det samme som likebehandling. Alle folk har for eksempel rett til å beholde sitt språk, og siden de samiske språkene er truet, må staten sette i gang ekstra tiltak. Bevilgninger til bevaring av samisk språk og annen kultur er derfor ikke diskriminering, slik noen merkelig nok påstår.

15Sep

De krenkede følelsers tyranni

Førstesiden til avisen iTromsø 11. septemberEt hundretalls Kiwi-ansatte ikledde seg sist helg samekofte-liknende bekledning og gjennomførte en samisk aften i Tromsø. Så brøt helvete løs.

Kiwi-eventet inneholdt besøk i en samisk teltleir utenfor byen med mat og informasjon om samisk kultur. Deretter gjorde de byen Tromsø, uten kofter!

Noen samer vil nå ha det til at Kiwi med sitt arrangement og sine dårlige kofte-etterlikninger i Kiwi-farger er et hån mot samer og samisk kultur. Den allestedsnærværende jusprofessor Ànde Somby i Tromsø gjør seg til talsmann for “Samisk opprør mot koftestunt”.

I Dagbladet sist lørdag (11.september 2010) skriver John Olav Egeland om det faktum at en amerikansk pastor med planer om å brenne Koranen kan sette store deler av verden i brann:

Verdensfreden trues nå av en pastor som fikler med fyrstikker. Er alle blitt gale?

Jeg skal ikke dra sammenlikningen for langt, men det er et faktum at de krenkede følelser stadig oftere setter dagsorden, fra Tromsø til Islamabad. Interessant nok er det stadig de selverklært rettroende og fundamentalistene som lar seg krenke, enten det er samepolitikere eller islamister vi snakker om. På finurlig vis formuleres krenkelsen så generelt og symbolsk mettet, at de moderate av oss ikke uten videre kan ta avstand fra den påståtte krenkelsen uten samtidig å ta avstand fra egen religion – eller i dette tilfellet: ens etniske opphav. En er liksom ikke helt samisk, hvis man ikke opplever krenkelse. Jo sterkere krenkelse, jo mer same.

Jeg er same, og irriterer meg altså over at jeg regelmessig tas som retorisk gissel av medier eller rettroende og politisk korrekte samepolitikere og aktivister som hevder at samene (altså jeg inkludert) er utsatt for hån, latterliggjøring og undertrykkelse. Som denne saken så elegant demonstrerer, kan man ikke uten videre ta avstand fra den påståtte krenkelsen, uten samtid å utsette seg for mistanke om utilstrekkelig samisk nasjonalfølelse og respekt for samiske nasjonalsymboler (kofta). Med mindre man som moteskaper Anne Berit Anti kan begrunne avstandstagen særskilt.

Så symbolmettet er kritikken, at selv NRK Sami radio lar seg forlede til å tro at saken faktisk er viktig og begår ikke mindre enn fem nettartikler i løpet av tre dager og avslutter det hele med et fjernsynsinnslag på mandag hvor Sametingets visepresident Laila Susanne Vars tar avstand fra Kiwis bruk av “falske” kofter – og uttaler dessuten:

Alkohol og kofte hører ikke sammen.

Ord blir fattige mot slikt tøys. Alkohol og samekofta hører svært ofte sammen. Kofta er nemlig for de fleste samer et festplagg, og ikke sjelden serveres nettopp alkohol i sammenhenger hvor man bærer kofte. Det er forøvrig ikke så lenge siden redaktøren i Nordlys kritiserte Sametingets folkevalgte for å drikke for mye under parlamentets samlinger.

Kritikken mot Kiwi har vekselsesvis hentet sin begrunnelse i at samene gjennom historien er blitt undertrykket og diskriminert, at det eksisterer myter og fordommer mot samers (mis)bruk av alkohol. Det hevdes at Kiwi gir legitimitet til finsk turistindustri som produserer og framstiller falske kofter, eller at Kiwis stunt er et utslag av et slags darwinistisk-rasistisk syn på samene. For som sametingsrepresentant Geir Tommy Pedersen sier:

Det er jo ingen tvil om at tanken bak dette, er en latterliggjøring av kofta og av det samiske folk.

Ingen tvil!? I den grad det samiske folk i det hele tatt ble latterliggjort i denne saken, er det for min del høyst usikkert hvem av aktørene som gjorde størst skade.

Jeg har aldri tillatt meg selv eller mine barn å bruke sin samiske identitet og arv som en krykke de kan halte seg gjennom livet på. Og jeg tillater ikke å bli tatt til inntekt for et slikt destruktivt kultursyn heller. De krenkede følelsers tyranni fungerer bare så lenge vi tillater det. Jeg ville bare nevne det.

11Jun

Vindkraftutbygging i affekt?

Den globale klimatrusselen kryper stadig nærmere på oss alle, til tross for iherdige forsøk på å relativisere det hele. Oljeutslippet i Mexico-gulfen truer oppslutningen omkring den norske oljebaserte økonomien og utbyggingen av nye oljefelt i Nordområdene. Alle er på jakt etter det som kan selges som ny og miljøvennlig kraft. Og hva er mer miljøvennlig enn vinden?

Brorparten av alle planlagte utbygginger av vindkraftfelt i Norge er lagt til områder som ligger mellom Trøndelag og Finnmark. Nesten ingen i Sør-Norge og bare noen ganske få og små på Vestlandet. Alt dette skjer uten at det foregår noen reell offentlig debatt om hvordan vi mest mulig skånsomt skal høste vindkraften.

Og hvorfor skal vi det, vind er jo miljøvennlig? Ja og nei. Vindkraftfelt krever blant annet store arealinngrep, i form av plassering av turbiner og bygging av nødvendig infrastruktur som veier og kraftlinjer. Det utgjør en ikke ubetydelig trussel mot fauna, vilt dyreliv, (rein)beiteområder og kulturminner. Og nettopp fordi den største delen av den planlagte norske vindkraftutbyggingen er lagt i nord, vil også konsekvensene ved utbyggingen blir størst.

Først og fremst fordi den infrastrukturen som  er nødvendig for de planlagte vindparkene (veier, kraftlinjer og bygningsstrukturer) ikke allerede eksisterer, som de gjør det i mer utbygde, befolkede og sentrale strøk. I sørlige deler av Norge finnes nemlig mulige arealer for vindparker som allerede har utbygde veier og kraftlinjer, og ledige arealer for plassering av turbiner. Men holdningen synes å være at vi plasserer vindparkene lengst mulig unna områdene med tettest befolkning, slik at de er “ute av syne” for folk flest og til liten sjenanse.

Men det er ikke de visuelle påvirkningene av vindparkene som miljømessig er alvorligst. De neste tiårene vil utbygging av vindkraft, samlet sett,  utgjøre landets største naturinngrep i moderne tid. Tilsynelatende skjer dette uten at det foregår noen reell offentlig debatt om hvordan vi mest mulig skånsomt skal høste vindkraften – enn si, hvordan rendriftssamer og andre berørte av både lokal- og urbefolkning skal få medbestemmelse i prosessene rundt den norske vindkraftutbyggingen.

Holdningen synes å være: plasser vindmøllene i disktriktene, der sjenerer de ingen. At vi gjør enorme inngrep i de mest uberørte naturområder i landet – og er til hinder for dyrehold og urfolk, er av mindre interesse. Ute av syne, ute av sinn.

Og til de av dere som tror at vindkraftutbyggerne er en gjeng ingeniørutdannede miljøidealister i anorakk, som kun tenker på menneskehetens og planetens beste: Ifølge Global Energy Council er over 400.000 mennesker sysselsatt i industrien som omsetter for 323 milliarder kroner globalt.

Vindkartet for Norge (utarbeidet av NVE i 2009) burde utstyres med påtegninger over hvor infrastrukturen og arealene ligger til rette for utbygging, slik at det viste den reelle ressurssituasjonen for vindkraft i Norge. Vi trenger alternative energikilder, også i Norge. Men vi trenger ikke bygge ut vindkraft i skjul eller affekt. Vi har tid til å fullføre intelligente tankerekker og til å ivareta lokalbefolkningens og urfolkets interesser.

19May

Egil Olli – politisk venneløs og isolert

Heteslagene kom tidlig til Sameland i år. Ifølge sametingspresident Egil Olli (Ap) er ikke Arbeiderpartiet lenger det rette partiet til å lede landet. Et avlyst møte om den nordiske samekonvensjonen tolker Olli som “mistillit fra regjeringen overfor Sametinget og det samiske folk. Han kaller det et  svik og brudd på avtaler mellom regjeringen og Sametinget.

Hvis de på sentralt hold ønsker krig, ja da skal de få det. Jeg er valgt til Sametinget og det er der min lojalitet nå er og nå vil jeg forlange et svar fra partileder Jens Stoltenberg om regjeringen har endret sin samepolitikk.

Helt siden Arbeiderpartiet overtok ledelsen i Sametinget, har sametingspresident Egil Olli praktisert en merkelig kommunikasjonsform, preget av beinhard konfrontasjon og ultimate krav overfor eget parti og egen regjering.  Olli har på vel ett år klart å gjøre sitt eget fylkes partileder, sitt eget partis fylkesordfører, ordførere, samt statsråder og fylkets partikamerater fra eget fylke og parti til politiske uvenner. Nå har han sågar klart å legge seg ut med deler av sin egen partigruppe på Sametinget.

Olli ser ikke ut til å klare og selge en eneste politisk hjertesak, uten å havne i politisk munnhuggeri og isolasjon. Det bærer historiene om særskilte urfolksavgifter, regler for mineralutvinning, kystfiskernes rettigheter, Finnmarkseiendommens myndighet og Sametingets myndighet alle preg av.

NRK Sámi radio rykker kommenterende ut i presidentens forsvar og spør på vegne av sin dypt indignerte sametingspresident: Hva skal vi med et sameting når det meste allikevel styres av andre? Det samme spørsmålet kan man saktens stille seg i ethvert annet tema og overfor de fleste politiske saker som gjelder kommuner og fylkeskommuner.

I en mannsalder har Olli vært lojal mot sitt eget parti. Like lenge har han trodd på at Arbeiderpartiet er det partiet som vil bringe Sametinget inn i en ny epoke.

Lojal i en mannsalder? Mon det. Olli har i sitt eget parti klart å etablere et rykte som en mann med egen agenda og en  trang til å gå egne, politiske veier. Striden rundt Olli startet lenge før han ble partiets nåværende presidentkandidat. Lojalitet i et parti med Aps historie går i høyeste grad begge veier. Lokale samarbeidsparter har lenge sett med voksende misnøye på Olli som i større og større grad har gått korteste vei til makta via regjeringskonsultasjoner, departementale møter og møter med partiledelsen i Oslo, framfor å (også) bygge opp en lokal konsensus og forståelse for samiske krav og behov.

Saken er jo at ingen samepolitiker i moderne samepolitisk historie har hatt flere kanaler eller bedre politiske forutsetninger for å utvikle norsk samepolitikk: Arbeiderpartiet leder Sametinget og landets regjering.  Ingen har hatt bedre politisk, kommunikativ og partiorganisatorisk forutsetning for å lykkes. Når Olli konsekvent mislykkes i sitt prosjekt, bør man – i alle fall teoretisk –  åpne for muligheten om at det er Olli selv som er problemet? Han ser ut til å være ute av stand til å arbeide fram politiske kompromisser, både i og utenfor eget parti.

Etterhvert som Olli har blitt mer og mer isolert og venneløs, har retorikken endret karakter. Den er steil, uforsonelig og uten snev av interesse for minnelige løsninger eller de menneskene som kan være med å skape slike løsninger. Fra å være det muliges kunst – å finne gode samepolitiske saker som har mulighet til å realiseres – har Ollis presidentskap blitt et embete for avmakt og politiske smerteskrik.

Det kan godt hende at jeg har formulert meg på en uheldig måte.

Sier Olli i etterkant. Det er i så fall ikke første gang, og neppe siste gang. Men det er ikke det som er Ollis problem. Det er hans manglende evne for å legge til rette for gode politiske løsninger som er hans problem

Han er politisk leveringudyktig og venneløs.  Det er også Ollis eget ansvar.

28Apr

Bloggerne som forsvant

Før sametingsvalget 2009 var det en interessant økning i aktiviteten på sosiale medier fra endel samiske folkevalgte  og deres støttespillere. Nå, et drøyt halvår senere, har aktiviteten mildt sagt dabbet av. Den reelle konklusjonen er vel at det aldri helt tok av.

Det var hovedsaklig NSR som viste interesse for bruk av sosiale medier i kommunikasjon med velgerne: YouTube, Twitter, Facebook og blogger. Arbeiderpartiets sametingsgruppe glimret med sitt fravær. Nettopp det siste var litt av et paradoks, når vi vet litt om hvor hardt moderpartiet og statsministeren har satset på bruk av sosiale medier de siste årene.

Norske Samers Riksforbund
NSRs oversikt over aktive politikere på sosiale medier ser imponerende ut, men en rask gjennomgang av bloggene/bloggerne viser at halvparten har liten eller ingen aktivitet etter valget:

NSR skal få litt kred for i det minste å ha forsøkt å kommunisere med personlige stemmer med velgerne, og for å ha en undrende, spørrende og inkluderende blogger i sin partileder Aili Keskitalo. Når det er sagt, bærer brorparten av nsr-bloggene preg av å være politiske agitasjonsplattformer mer enn arenaer for samtaler med velgerne. Halvparten er heller ikke oppdatert siden 2009.

Arbeiderpartiet
Arbeiderpartiets  Sametingsgrupp har de siste 12 månedene publisert 14 artikler på Mitt Arbeiderparti.no. Det er hovedsaklig snakk om republisering av artikler, kronikker og pressemeldinger allerede publisert på eget nettsted eller på Sametingets nettsted. Sametingsgruppa er også passivt og uinteressert tilstede på Twitter. Ikke akkurat et spesielt imponerende signal om kommunikasjonsvilje eller velgerengasjement?

APs Helga Pedersen er forholdsvis aktiv på bloggen sin, men holder seg tematisk stramt til det som er partiets politikk – noe som i praksis gjør den statistisk og orientert mot den sosialdemokratiske menigheten.  Sametingspolitikerne i partiet er imidlertid fraværende på sosiale medier.

Jens Stoltenberg viser oss fremtiden
Men dette fraværet kan jo være en konsekvens av holdningene man har til sosiale medier i Arbeiderpartiets sametingsgruppe.

I ettertid framstår jo sametingsrepresentant Skjalg Jensen og hans voldsomme tirade mot sine politiske motstandere for bruk av sosiale medier,  som samepolitikkens svar på komiske Ali; mens han hudfletter NSRs representanter for bruk av Facebook og Twitter under Sametingets plenumsmøter, styrer Jensens partileder (og statsminister) landet i dagevis fra bilens baksete ved hjelp en iPad og sosiale medier som Twitter og Facebook.

Det kan vel hende at Stoltenberg her representerer det berømte eksemplet til etterfølgelse, og ikke Jensen?

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.