Tag: ytringsfrihet

14Nov

Samehets i nettdebatten

Samehetsen sitter løst i nettdebattene knyttet til samiske saker, særskilt i nord. Redaktørene Anders Opdahl og Jørn-Christian Skoglund forsvarer at kommentarfeltene i avisene Nordlys.no og itromsø.no har stor takhøyde i debattene. Jurist Ande Somby kritiserer avisene og mener de bør ta et medansvar for debattnivået. Redaktørene er, ikke uventet, uenig. Opdahl uttaler til fagbladet Journalisten:

Jeg registrerer Sombys synspunkt, men å skyte på budbringeren – som både Nordlys og iTromsø er i dette tilfellet- blir skivebom. Vi skal ha høy takhøyde og vi ser at det er skarpe fronter, men jeg opplever ikke vår nettdebatt som mer hatsk enn den er hos andre (…) Vi vet jo at hver gang vi kommer med en samesak, så blir det heftig debatt. Men problemstillinga, at det er rasister i Norge, er ikke ny, og lukker vi debatten så vil bare skittkastinga fortsette andre steder. Da er det bedre at debatten ligger på Nordlys sider, slik at man får et overblikk over situasjonen og også har mulighet til å ta til motmæle.

Tre viktige poeng altså:

  1. Ikke skyt budbringeren
  2. Åpenhet og takhøyde gir oversikt og mulighet for å ta til motmæle
  3. En mer redigert debatt gjør at hetsen finner andre arenaer
Alle er avsporinger fra kritikken. Opdahls poenger framstår som postulater uten begrunnelse, som om argumentene og begrunnelsene er selvforklarende. De henter åpenbart en uuttalt begrunnelse i idéen om demokrati og ytringsfrihet. Men selv ikke så grunnleggende verdier opphever plikten til begrunnelse i en så viktig debatt som dette.

1. Ikke skyt budbringeren?

Hvorfor ikke? Hvorfor skal ikke den som gir anledning, plass og oppmerksomhet til de avskyeligste holdninger og utsagn holdes ansvarlig for sin del? Jeg mener naturligvis ikke at Nordlys har en redaksjonell holdning som samsvarer med disse verste elementene på nett, langt ifra. Men Nordlys står farlig nær å gjøre seg til nyttig idiot for de samme kreftene den så sterkt forsvarer. Avisens selvforsvar som budbringer for rasistene framstår jo i et noe merkelig lys når den samme avisen ikke brukte Sametinget som kilde i den saken som nettopp gjaldt samisk språk – og som forårsaket slikt hatsk klima i nettdebattene.

2. Åpenhet og takhøyde gir mulighet for å ta til motmæle

Hva om det er motsatt? Samene er en liten minoritet, uansett hvordan man snur og vender saken. Minoriteten vil alltid være avhengig av majoritetens politiske velvilje, både i riks- og lokalpolitikken som den siste tids utvikling i nettopp Tromsø så krystallklart har vist. All erfaring fra andre nettdebatter viser at det nettopp er trollene, de mest aktive få med ekstreme meninger, som raskt overtar og dominerer ethvert tilløp til meningsfulle debatter.

Troll sprekker ikke i møte med offentligheten, ikke på nett i alle fall. Anonyme nett-troll vokser og nærer av den oppmerksomheten usaklighetene og hetsen genererer. Saklige og mer nøytrale debattanter skygger banen fordi de ikke orker la seg tilgrise av den retorikken og merkverdige aggressiviteten som kjennetegner disse. Nettopp dette er min oppsummering av nettdebattene rundt samiske saker i Tromsø den siste tiden. Spørsmålet jeg skulle ønske Nordlys i større grad stilte seg, er om man redaksjonelt mener disse debattene har bragt leserne nærmere en reflektert og informert holdning til saken. Har vi kommet nærmere “sannheten” som følge av den åpenheten Nordlys praktiserer i denne saken?

En mer aktiv røkting og redigering av usakligheter og ren hets hadde kanskje bidratt mer i en slik retning. Og da nærmer vi oss det siste poenget:

3. En mer redigert debatt gjør at hetsen finner andre arenaer

Javel. Er ikke det like greit? Det er Opdahls forsvar av Nordlys.no som arena for disse som bekymrer meg:

Da er det bedre at debatten ligger på Nordlys sider, slik at man får et overblikk over situasjonen og også har mulighet til å ta til motmæle.

Hvilken debatt, Opdahl? Den om samene, samisk språk, Tromsø kommunes innlemmelse i språkforvaltningsområde? Spørsmålet tvinger seg unektelig fram: Tar Nordlys mål av seg at kommentarfeltet skal være et register over rasister og rasistiske ytringer, eller en arena for samfunnsdebatt om den enkelte sak. Det er nemlig to helt forskjellige saker.

Jeg er ingen talsmann for sensur, verken når det gjelder debatt om samer eller andre grupper. Men jeg er, etter årelang erfaring, en varm forsvarer av moderering og redigering av kommentarfelt slik at debatten som føres er et bidrag til journalistikken som foranlediget debatten. Det betyr både krav til saklighet og oppførsel. Nordlys er i alle andre henseende et redigert produkt. Å abdisere som sjefredaktør ved artikkelens slutt og kommentarfeltets begynnelse framstår som en merkelig redaksjonell holdning. I mine øyne.

28Jun

Sensur er upraktisk og dyrt

Kinas ledere føler i økende grad de negative konsekvensene av sin egen sensurpolitikk. For selv om folk flest ikke får vite om alle ting, så behøver altså landets ledere sannferdige, nøyaktige og troverdige opplysninger om verden. Fordi de (naturlig nok) ikke kan stole på rapporteringen fra mediene de selv har pålagt sensur, blir landets ledere stadig mer avhengig av såkalte neican-rapporter: interne, begrensede rapporter laget for utvalgte kinesiske tjenestemennt.

Xinhua er Kinas offentlige nyhetsbyrå og har som en av sine sentrale oppgaver å formidle neican-rapporter om de faktiske forhold ved saker som ellers holdes unna offentligheten pga. sensurreglene. Bruken av slike neican-rapporter er ifølge The Economist mangedoblet fra 2002 til 2009. Behovet for å holde seg orientert er altså økende i diktaturet.

Samtidig skriver The Economist at kinesiske ledere ofte tar neican-rapporteringen med en klype salt, ettersom rapportene er skrevet av de aller mest partilojale kommunistene i landet.

In the realm of the censored, half-censored content is king.

I den frie verden diskuterers vi intenst medienes økonomi og eventuelle levedyktige forretningsmodeller. Her er altså Kina langt foran oss: ved å sørge for at den alment tilgjengelige journalistikken er notorisk uetterretterlig og usann, har man samtidig skapt et marked for ordinær journalistikk hos de betalingsdyktige og betalingsvillige.

26May

Muldvarpjakt og politisk bløffmakeri i Sametinget

Arbeiderpartiets sametingsgruppe har startet jakten på det flere i partigruppa og i Sametingsrådet omtaler som “muldvarp” i den politiske gruppa. NRK Sámi radio har fått tilgang på partiets e-postkorrespondanse som beskriver aktørene og jakten på “muldvarpen” i partigruppa.

Ideen om en “muldvarp” oppstod etter 12. mai da det ble avslørt i avisa Ságat at sametingspresident Egil Olli hadde hemmeligholdt kritikk av Likestillingsombudet, både for allmennheten og egen partigruppe. I artikkelen framkom det henvisninger til hemmelige kilder i Arbeiderpartiet.

Det hele har altså nå endt i offentlig skittentøysvask i partigruppa og en svært umusikalsk jakt på kilden(e) til Ságats opprinnelige avsløring av Ollis hemmelighold. Kilden(e) omtales altså som “muldvarp(er)” av sentrale tillitsvalgte i partigruppa. Sametingsråd Vibeke Larsen oppsummerer situasjonen overfor til sine egne partikamerater slik:

Den eneste aktiviteten jeg kan spore fra partigruppa, eller rettere sagt enkeltindivid i gruppa, er å stille seg til disposisjon som anonym kilde til Sagat-oppslag.

Jeg kan forstå at en (hvilken som helst) partigruppe ønsker en best mulig intern justis. Men muldvarpjakt og utdeling av slike negative personkarakteristikker hører ingen steder hjemme i et parlamentarisk system. Enhver folkevalgt i Sametinget er først og fremst ombudsmann for velgerne i sin valgkrets, bare dernest for det partiprogram man er valgt inn på. Det er ikke gitt andre folkevalgte eller partigrupper myndighet til kildejakt, muldvarpjakt eller karakterdrap på politiske kollegaer. Som et apropos: det svenske “meddelarskyddet” ville gjort muldvarpjakten ulovlig og straffbar for de involverte, dersom den hadde skjedd i det svenske Sametinget.

Konflikten har dessuten sitt opphav i en legitim politisk sak om likestilling, der sametingspresident Egil Olli beviselig har underslått kritikk fra Likestillingsombudet for velgere og egne partikamerater. Det er med andre ord høyst uklart hvem av partene som faktisk bløffer og undergraver hvem.

Den som anklager andre for sviktende moral, bør for syns skyld ha moral og samvittighet ren som nyfallen flass. Men så har altså både sametingspresident Egil Olli og sametingsråd Marianne Balto erfaring fra politisk bløffmakeri og undergraving, fra tiden da Stoltenberg II-regjeringen ble etablert i 2005.

Dagens sametingsråd er langt på vei politisk isolert, som omtalt tidligere her på bloggen, blant annet som følge av den politiske fadesen i 2005 og en lang rekke konfrontasjoner internt i partiet siden da. Med et slikt bakteppe framstår den pågående “muldvarp-jakten” like desperat som upassende.

16Apr

Skremmende om datalagringsdirektivet

Forsvarsdepartementet har levert sin høringsuttalelse (pdf) om det mye omtalte datalagringsdirektivet, og innholdet er skremmende lesing. Departementet skriver at dersom uvedkommende får adgang til det samlede materialet, kan man raskt kartlegge bevegelsesmønstre og rutiner til sentrale samfunns- og myndighetsaktører.

Tenk deg dersom tyske okkupasjonsstyrker hadde hatt tilgang til slik informasjon i dagene før og etter 9. april 1940. Da hadde de kunnet kartlegge og forutse vikte samfunnsaktørers bevegelser i dagene rundt okkupasjonen. Kort fortalt; Forsvarsdepartementet konkluderer at når opplysningene om hele nasjonens mobil- og datatrafikk skal lagres i et register, vil effekten kunne bli at registerets eksistens kan true nasjonens sikkerhet.

Eksempler på dette kan være logging av informasjon om elektronisk kommunikasjon for personell i spesielle funksjoner og stillinger (for eksempel ledere og sentrale saksbehandlere i departementer og direktorater, Forsvaret, Etterretningstjenesten, POlitiet, PST, samt andre sentrale beslutningstakere).Dersom uvedkommende skulle klare å ta seg inn i databasene og få tilgang til store mengder oppsamlet informasjon, vil det på grunnlag av ulike søk og sammenstillinger kunne utledes svært mye.

Les også:

16Mar

Farlig, etnisk debatt?

Norut-forsker Eva Josefsen uttalte seg til NRK om det hun oppfatter som en økende tendens i å hetse samer på internett. Josefsen satte som forutsetning for å uttale seg at artikkelen med hennes uttalelser på NRKs nettsider ikke ble åpnet for kommentarer fra leserne. Artikkelen ble derfor (opprinnelig) merket med følgende presisering:

[Josefsen ville, av åpenbare årsaker, bare uttale seg i denne saken dersom vi ikke åpnet for kommentering.]

Senere ble artikkelen endret av NRK, og lyder nå:

[Josefsen ville, for ikke å bidra til ytterligere samehets på nettet, bare uttale seg i denne saken dersom vi ikke åpnet for kommentering.]

Det som var åpenbart på publiseringstidspunktet, er altså ikke så åpenbart lenger? Ikke bare Josefsen hevder at det nå skjer en “økning i samehets”. Også journalist Arne Store mener å registrere en slik utvikling. Felles for dem er at påstandene er generelle og at de begge legger skyld på mediet (internett igjen) og eksisterende fordommer mot samer (nordmenn).

Ingen av dem legger synlig vekt på den prinsippielle og grunnleggende debatten som føres om urfolks rettigheter i landet om dagen. I den saken står eller oppleves urfolkets rettigheter å være helt eller delvis i konflikt med rettighetene til øvrig befolkning. Debatten berører samer og nordmenn og halve fastlandsnorges landareal og ressursene som finnes der.

Fra samisk hold brukes argumentasjon om samenes etniske opphav, særtrekk og annerledeshet. Men nettopp fordi man inviterer til en debatt om rettigheter med utgangspunkt i etnisitet, bør man kanskje ikke la seg overraske over at motstanderen også bruker etnisitet i sin argumentasjon?

Selvsagt finnes det grenser. Rasisme er en slik grense. Men framfor å stenge kommentarfeltene i NRK (eller andre medier), burde man sette som krav (i slike saker i alle fall) at forskerne og journalistene selv deltar i de debattene starter. Saken framstår jo nå som en journalistisk “hit and run”. Tilstedeværelse i egne kommentarfelt ville i større grad kunne fungere modererende og oppdragende av de (relativt) få debattantene som har problemer med folkeskikk og saklig argumentasjon.

Her har forskeren latt seg bruke til et billig tabloid oppslag basert på en digital medieangst og uvitenskapelige antakelser om stort volum av samehets. Og journalisten har latt seg bruke av forskeren til å stenge kommentarfelt og dermed gi forskeren moralsk “rett” i sine påstander. For som journalisten og NRK opprinnelig forklarte oss:

[Josefsen ville, av åpenbare årsaker, bare uttale seg i denne saken dersom vi ikke åpnet for kommentering.]

Åpenbare årsaker, altså. Og dermed fikk ikke jeg lagt inn denne kommentaren til artikkelen. Og alt dette, av hensyn til samene? Av hensyn til meg?

Neppe.


For uinnvidde lesere: skribenten er same.

26Jan

Krenket? Gud, liksom?

Det er en absurd tanke at våre allmektige guder behøver beskyttelse i norsk straffelov mot mine krenkelser. Allmektige, my ass.

Striden om de såkalte Muhammed-karikaturene har fått et ektefødt barn: regjeringen vil nemlig gjøre det vanskeligere å framføre religionskritikk i framtiden. Begrunnelsen for innskrenkingen er antakelsen om at et utvidet straffeansvar for å krenke religioner og enkeltpersoners religiøse følelser “kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet.”

Kort sagt betyr det at pastoren og mullahen står fritt til å begrunne sine mest avskyelige holdninger og perspektiver i aparte teologisk teori, mens din rett til å kritisere de samme holdningene må begrenses. Hvorfor? Av hensyn til den etniske husfreden i landet. Mullahen kan eksempelvis mene at homofile er en vederstryggelighet, naturstridig, unaturlig, ekkelt og i aller beste fall et ulykkelig arbeidsuhell av den allmektige. Mens jeg ikke uten videre kan tegne profeten uten å måtte betale med bøter eller fengsel. Men på den andre side, så er jo en klekkelig bot langt å foretrekke framfor en kule i ryggen. Men jeg vet jo samtidig at det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre.

Vi trodde den lenge sovende bestemmelsen i straffeloven om blasfemi nå skulle stedes til hvile for godt. Derfor er all grunn til opprør og pessimisme over at regjeringen nå istedenfor skjerper straffeansvaret ved blasfemi ved å omformulere bestemmelsen om rasisme i straffeloven. Statssekretær Astri Aas-Hansen (Ap) uttaler at lovendringen er nødvendig for å dempe konfliktnivået og sikre et sunt debattklima. Det kulturelle og akademiske Norge fordømmer lovforslaget. Selv Kirkerådet mener lovforslaget innebærer en innskrenking av ytringsfriheten og et grunnleggende skjevt og feil perspektiv på toleranse:

“For Den norske kirke er det viktige å fremheve at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.”

Eller guder, for den del. Allmektige guder bør antas å være av en sådan beskaffenhet at de er i stand til å håndtere kritikk, karikaturer eller ren latterliggjøring uten hjelp fra påtalemakten i Norge. Jeg mener, de er jo allmektige?

Publiseringen av Muhammed-karikaturene forårsaket trusler om drap, vold og boikott fra deler av den islamske verden. Nå sier altså vår egen regjeringen av vi må begrense friheten til å ytre seg kritisk mot religioner og utøvelsen av dem for å forhindre konflikter i samfunnet. Jeg tenker da at all verdens voldsmenn, drapsmenn og de religiøst krakilske er temmelig fornøyde, ettersom de nå har fått det som de ville. Det er bråkmakerne og de som ikke aksepterer frie ytringer som vinner på regjeringens forslag.

Redaktør Sven Egil Omdahl har sagt det best:

“Gud trenger ikke juridisk beskyttelse. Politikk og religion er noe individet kan velge, og dette valget må kunne kritiseres, også med harde ord. Rase og seksuell legning kan derimot ikke velges, og det kan derfor være sterkere argumenter for å lovbeskytte mennesker mot hets på et slikt grunnlag.”

Amen.

29Dec

Journalister vil ha ombud.

Bare halvparten de spurte journalistene mener at selvdømmeordningen Pressens Faglige Utvalg (PFU) er det beste vernet for ytringsfriheten. Det viser en undersøkelse foretatt av fagbladet i Journalisten. 40 prosent av de spurte mener det er nødvendig med et offentlig medieombud. Men PFU-leder Odd Isungset mener den lunkne oppslutningen om pressens selvdømmeordning holder lenge:

At så mange mener det er jo veldig hyggelig.

Også Journalistens egen journalist klarer i løpet av artikkelen å omtale støtten for PFU som “massiv”, mens Norsk Journalistlags nestleder Kjetil Haanes slipper til med følgende kortslutning:

At mediene dømmer seg selv, er vesentlig for at demokratiet skal fungere. Skal det suppleres må det være av et organ som passe den uredigerte delen av pressen, et organ for nettregler.

Pressens selvdømmeordning er naturligvis ingen forutsetning for at demokratiet skal fungere. Det får være måte på gigantomant selvbilde.

Og igjen ser vi altså journalistlaget ta til orde for kontroll av internettet. Det er åpenbart smertefullt for mange journalister å se at det som tidligere var ekslusive privilegier ved journalistrollen, nå er fritt fram for alle: å meddele seg.

9Dec

Invitasjon til samtale. I all offentlighet.

Jeg setter dagsorden. Jeg bestemmer hva du skal snakke om. Meg er gitt all makt. Og det aksepterer du. Det er ikke min feil.

For snart 20 år siden lot jeg meg fascinere av at den samiske offentligheten ble dominert og styrt av journalistene og redaktørene. Og lite har endret seg på disse årene. Fremdeles er det bladsmørerne som styrer ordet i Sápmi.

I samisk kultur er det vanlig å tie når man er uenig. Altså; den som tier, samtykker ikke! Men på den andre siden; den som samtykker holder som regel også kjeft. Og slikt blir det naturligvis ikke mye offentlig debatt av. Med unntak av noen ufarlige saker og tema som hvor vi stort sett er enige – og hvor vår kritikk stort sett rammer folk og myndigheter utenfor det samiske samfunnet. I saker hvor vi er uenige derimot, holder vi mye kjeft. Offentlig.

Det er ikke lenge siden samiske akademikere kritiserte NRK Sámi radio for å være for kritiske. Med andre ord: ikke skal journalistikken være for kritisk og ikke skal vi debattere de vanskelige sakene heller. De samiske mediene har i mange tiår enveiskommunisert med sine lyttere. Alt i alt har dette ført til at vi i dag har en offentlig samtale med mye hvisking i krokene, internt i partiene og innestengt på møterommene. Vi har en semi-offentlig samtale som aldri løftes helt ut til de den angår: samene. De samiske enveismediene har ufortjent fått monopol på å definere hva vi skal snakke om.

Da jeg startet denne spalten i Ságat hadde jeg derfor ingen illusjoner om et stort folkelig engasjement eller offentlig debatt. Men jeg hadde forventet at noen flere tok kontakt med meg enn hva tilfellet har vært. Jeg forventet at noen forsøkte å selge inn en hjertesak, et tema eller en argumentasjonsrekke. Jeg hadde forventet at i alle fall folkevalgte ville ta en telefon.

Men i løpet av trekvart år som kommentator i Ságat har jeg altså ikke mottatt en eneste direkte henvendelse. Jeg synes det er rart at folk som lever av sine politiske meninger ikke forsøker å overbevise meg. Hvorfor føler ikke flere et behov for å føre en offentlig samtale om politikk som velgerne kan følge med på – og kanskje til og med delta i? Kan det være fordi en offentlig debatt om politikk allikevel ikke er så viktig – fordi alle beslutninger til syvende og sist gjøres i rom og på arenaer der folk flest allikevel ikke har innflytelse?

Mange sitter pent på stolen og venter på at journalisten skal ringe og invitere dem inn i samtalen. Men denne makten bør ikke jeg eller andre journalister få ha alene. Nå vil jeg gjerne dele den med deg, enten du er folkevalgt eller ikke. Nå vil jeg høre dine meninger. Er du misfornøyd med medias fokus? Hva har sa du gjort til å endre medienes oppmerksomhet? Eller sitter du og venter på invitasjon fra de samme journalistene du kritiserer?

Hvilke saker synes fortjener mer oppmerksomhet og mer debatt? Noe jeg bør holde munn om? Hva diskuteres for lite? For mye? Dersom du du skriver kommentarene i kommentarfeltet her, kan du samtidig se alle de andre som også mener noe om saken.

Du er nå nok en gang invitert inn i den offentlige samtalen. Hvorfor finner du deg i det?

Artikkelen er skrevet til ukentlig spalte i den samiske avisen Ságat.
 
23Oct

Journalisten er død. Leve journalistikken.

Twitter/abrennaTo saker fra dagens mediedebatter har fått meg til å endelig innse at journalisten ikke er en døende yrkesgruppe. Den er allerede stein død. Journalistikken derimot, er det fremdeles godt håp for. Journalistenes eget Norsk Journalistlag (NJ) insisterer på (sitt stadig prinsippielle syn om) at leserkommentarer og debattinnlegg må forhåndsredigeres – også i forbundets eget fagblad Journalisten.no. NJ blir således (ufrivillig) eksemplet på hvordan vi tillater at likene forpester den offentlige medieebatten.

Når Anders Brenna i digi.no i anledning saken i dag frustrasjonstwittrer at journalistikken må reddes fra journalistene, så setter han pennen på saken: liket av journalisten har allerede begynt å stinke og gode krefter bør nå sørge for at ikke også journalistikken forpestes og lider samme skjebne.

Forhåndsredigering handler om privilegier som plass, kostbart papir og produksjonsmidler. Når vi nå kan publisere gratis på nett i ubegrensede mengder, er det heller ingen grunn for journalisten (eller redaktøren) til å tviholde på forhåndsredigeringen. Forhåndsredigering er vel intet prinsipp, men en ren praktisk ordning for å sile publiseringsverdig fra ikke-publiseringsverdig materiale i kanaler hvor plassen er begrenset – og hvor risiko for investeringer og arbeidsplasser skal minimeres. Mener norske journalister at ytringsfrihet og-muligheter alltid må reguleres av fordi vi alltid har gjort det slik – nærmest av gammel vane?

Tull. Hva da med redaktøransvaret? Bare tull, det også. Heller ikke redaktøransvaret er prinsippielt, men en juridisk og praktisk ordning for å regulere medienes og redaktørenes privilegier: kildevernet, innsynet, inngangsbillettene, pressefriheten, pressestøtten osv. Alle de privilegier som forsvarer å bygge opp kostnadskrevende organisasjoner som kan drive med journalistikk. Mediefolk og mediehus har en rekke juridiske og økonomiske privilegier som andre innbyggere ikke har. Som blogger kan jeg ikke beskytte mine kilder bak et juridisk kildevern. En journalist kan. Redaktøransvaret er statens og bransjens motsvar på bransjens rettslige og økonomiske privilegier.

I dag har nesten enhvert menneske fri og gratis tilgang til produksjonsmidler for journalistikk. Vi behøver ikke mediehusenes teknologi, økonomi, redigering,  kompetanse eller forhåndskontroll. Vi behøver ikke journalister eller redaktører i tradisjonell forstand – eller store, kostnadskrevende organisajoner. Hva da med pressens privilegier? Hva med kildevernet? Pressestøtten? Fritt ord har allerede tar til orde for å bevilge pressestøtte direkte til skribentene! Det er nå på høy tid å diskutere hvorfor en Dagblad-journalist skal ha sterkere juridisk vern for sin journalistikk, enn det jeg skal ha på hivand.no – eller for Ad:varsel. Hvorfor skal journalister som arbeider i Vårt Land/Dagsavisen støttes med 75 statlige millioner, mens borgerjournalistiske iNorden ikke mottar en krone?

I Aftenposten har det skapt ramaskrik blant journalistene at ledelsen har anmodet alle ansatte i Aftenposten om å skrive brukeranmeldelser. Ifølge journalist og klubbleder Gunnar Kagge er det betenkelig at “en hvilken som helst journalist anmelder hva som helst”:

Om et bud skriver om en konsert eller restaurant er noe helt annet enn om en journalist gjør det. Vi vil ikke nekte våre medlemmer å skrive slike anmeldelser, men vi ber dem tenke godt etter før de eventuelt gjør det.

Og slik møter man sitt arrogante ego midt i døra. Journalister og ledelse har i mange tiår ligget i konflikt med avisens grafikere – en annen fullstendig overflødig yrkesgruppe siden 1980-tallet. Men grafikere har tviholdt på sine privilegier gjennom lov- og avtaleverk, og har i praksis forhindret og forsinket den teknologiske utviklingen av mediehusene med 30 år. Jeg husker tiden da jeg som fotograferende journalist avtalemessig var forhindret fra å redigere bildet på data. Det skulle grafikerne gjøre. Nå er det altså journalistenes tur. Men de ser det ikke. Ikke selv.

Det er ikke så lenge siden norske redaktører sikret seg lovbeskyttelse av redaktøransvaret. Det er grunn til å anta at nettopp denne lovbestemmelsen, den politiske oppfatningen av pressestøtten, journalistenes krav om forhåndsredigering og en rekke andre krav gjør utviklingen av de nye mediene ekstra vanskelig og treg. For hva er nå et “blad eller tidsskrift” i lovens forstand? Og hvor hensiktsmessig er eventuelt den endelige definisjonen, sett i lys av medieutviklingen?

Prinsippielt, sier de? Sett i lys av den teknologiske, sosiale og mediemessige utviklingen – hvor lurt er det å stadig styrke den formelle makten til å definere seg selv og sine juridiske og økonomiske privilegier – for en yrkesgruppe og bransje som i bunn og grunn er stein død?

Det lurer jeg på.

Inspirasjon til artikkelen ble hentet fra NRKbeta og Anders Brenna – begge gode kilder til klokskap og refleksjon omkring medier, teknologi og journalistikk. Som utfyllende (mer) lesing anbefaler jeg min egen “En dødsannonse for redaktøren?” og redaktør Geir Arne Bores “Et forsvar for ledelse

25Jun

Si meg hvem du er

Anonymitet på nett er ut, og det blir stadig mindre vanlig å operere online under ulike nick. Endringen kommer som følge av at vi behersker mediet (nettet) bedre og fordi mediene blir mer sosiale. I sosiale medier blir det meningsløst og vanskelig å bruke andre navn enn det vårt eget.

Nei, det er ikke en menneskerett å få operere i nettsamfunn og nettforum anonymt. I et samfunn hvor ytringer er fri og så lett tilgjengelig som de er på nett, bør vi kunne forlange at meninger i allminnelighet skal ytres under fullt navn. Man bør ganske enkelt stå for det en mener, eller holde kjeft når man ferdes på fellesarenaer.

I likhet med Even Westvang, intervjuet i Journalisten i dag, tror jeg det handler om endring av vane:

Utfordringen er å gjøre det så attraktivt som mulig at rollen du har i nettforumet ligner den rollen du har i det virkelige liv. På Origo ser vi også at folk velger å fremstå med fullt navn etter hvert fordi det er vanskeligere å opptre som anonym i en debatt hvor så mange fremstår med fullt navn. Folk ville aldri finne på å skrive det de gjør anonymt i et kommentarfelt på sin egen blogg. Det handler om å ansvarliggjøre folk generelt slik at du får et godt klima for ytring.

Det vil uansett ikke hindre at noen velger blogge anonymt eller finner seg metoder og forum for å meddele seg anonymt til verden. Det er helt ok. Vi trenger også den muligheten. Gjør vi det på slik, slipper vi hele debatten om forhåndssensur. Folk er ofte anstendige når de vet de holdes til sitt ord.

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.