3Jun

Tenkje sæ: biring frå første dagen!

Å dra fram en 17. mai-tale er kanskje ikke god latin i juni. Talene på nasjonaldagen er i de fleste tilfeller greie å forbigå i stillhet. Men en god venn gjorde meg oppmerksom på Torvild Sveens tale på årets nasjonaldag, og jeg falt i tanker. Sveens perspektiver om Biri ga gjenklang, både i egne erfaringer fra mitt livet i bygde-Norge, fra det samiske samfunnet og fra de siste dagers oppmerksomhet omkring Statistisk Sentralbyrås (SSB) mye debatterte innvandrerregnskap.

Det er så mange fræmne, blir det sagt – å henn kjæm dom frå? Ja heldigvis, si je. Det sku ha vøri dårlig stelt med Biri om vi itte sku ha hatt innfløttere her. Vi treng flere innfløttere. Je er sikker på at det kjæm. Men det kjæm å tell å utfordre oss som ha bodd her mesteparten ta livet våres. Førr viss Biri ska bli større, å ta opp kampen om innbyggera når det gjeld bya våres (og da tenkje je itte på Moelven og Brumunddal), må vi få ei bygd som sakte men sikkert endre seg tel å bli mer åpne overfor nye folk. Og så må itte folk ha bodd her i tre generasjoner før å kælle seg biringer. En biring, er en biring som bor her frå dag 1.

Fræmne? Det er ikke bare i Biri en er “fræmmen”, om en ikke er født og oppvokst der og kan spore sitt opphav tilbake i samme bygda gjennom generasjoner. Jeg bodde i Karasjok i 15 år, og opplevde å være fræmmen der til den dagen flyttebilen reiste sørover. I bygdas øyne var jeg en innflytter, en daža (ikke-same) – en fremmed. Det var ikke vedtatt noe sted, det bare var slik. Ved anledning og behov ble det tydelig formidlet. Og “fræmne” i bygda visste hva de var. Og er.

I NRK Brennpunkt-dokumentaren “Førsteretten” gjorde sametingspresident Egil Olli et betydelig nummer av at kvener “ikke er urfolk”, men snarere innvandrere fra finsk side på 1800-tallet til de nordligste områdene av Norge og Sápmi. Han anerkjente ikke kvenene som egen folkegruppe eller kvensk som eget språk. Sånn sett kunne man ikke uten videre inkludere kvenene i det samiske fellesskapet og de rettighetene som beskytter urfolket. Olli gikk lengre. Han erklærte at det ville være urimelig at innvandrere (daža: ikke-samer) i samiske områder skulle innvilges de samme rettigheter som samene selv. For samene er en opprinnelig befolkning, ikke innvandrere. Men som historiker Einar Niemi spør i samme dokumentaren (utsagnet faller 24 minutter inn i programmet):

Hvor lenge er man innvandrer i dette landet? Hvor lenge er det rimelig at man skal kalles innvandrer?

Fræmne? I SSBs såkalte innvandrerregnskap regnes man som innvandrer i flere generasjoner. Både vårt Statistiske Sentralbyrå, Aftenposten, Dagens Næringsliv og flere andre medier falt for innvandrerfokuset i beregningene. SSBs mener å kunne dokumentere at innvandrere (fræmne i tre generasjoner) aldri blir lønnsomme, i den forstand at de henter mer ut av velferdssamfunnet enn de bidrar med. Men: det samme gjelder for den opprinnelige norske befolkningen. Årsaken til at driften går rundt i landet er kort og godt: olje. Problemet med innvandrerne er enkelt sagt at de gradvis integreres til å bli like kostbare og ulønnsomme som nordmenn flest. You’re damned if you do, and you’re damned if you don’t? Eller som Kristin Clemet formulerer sin kritikk mot SSBs beregninger:

For det første er det påfallende at det (igjen) er innvandrerne som skal få skylden for et problem som egentlig har med vår velferdsstat å gjøre.

Et sentralt perspektiv i SSBs rapport er at en innvandrer ikke kun er en “innvandrer”. Også innvandrerens barn og barnebarn må finne seg i å bli inkludert i det innvandringspolitisk utgiftsregnskapet. Også de er “fræmne”. Niemis spørsmål er stadig aktuelt: Hvor lenge er det rimelig at man skal kalles innvandrer? Det er ikke likegyldig hvilke begreper vi bruker, verken om oss selv eller de “de andre”. Så hva kan vi bruke disse tallene fra SSB til? Som argument for å stenge grenseporten og kaste nøkkelen? Eller skal vi bruke kunnskapen til å bygge et samfunn som gir de beste muligheter for flest mulig av oss – enten vi er kjente eller “fræmne” for hverandre?

For den naturlige konklusjonen etter å ha lest SSBs regnskap, er at det norske folk er en  uholdbar økonomisk byrde for landet – og at nasjonen regnskap ville vært bedre tjent med at vi sendte folk – hele bunten – ut av landet. I SSBs regnskap er Norge mest lønnsom som et folketomt naturreservat på toppen av verden, kun befolket av det innleide mannskapet som er nødvendig for å tømme kontinentalsokkelen for olje og gass. Men så da?

Jeg gjør Sveens ord til mine:

Førr viss Biri ska bli større, å ta opp kampen om innbyggera når det gjeld bya våres (og da tenkje je itte på Moelven og Brumunddal), må vi få ei bygd som sakte men sikkert endre seg tel å bli mer åpne overfor nye folk. Og så må itte folk ha bodd her i tre generasjoner før å kælle seg biringer. En biring, er en biring som bor her frå dag 1.

Biring. Tenkje sæ. Frå første dag.

Share this Story

About Pål Hivand

Kommunikasjonsrådgiver for Sametinget, og skribent. Wikipedianer. Twitrer og blogger om politikk, medier, samer og musikk. Hekta på jazz, lakris og landeveissykling. Masterstudent i ledelse ved UIT og skriver om Miles Davis. Pappa til to superhelter.

Skriv din kommentar

Pål Hivand © Copyright 2013. Some rights reserved.